søndag 24. februar 2013

Storm i juni av Irene Nemirovsky


Fransk-russiske Irene Nemirovsky som var av jødisk opprinnelse skrev denne boka, dvs deler av det som skulle bli et større verk- Suite Francaise- under krigsårene frem til sommeren 1942 da hun selv ble arrestert, deportert og drept i Auschwitz. Storm i juni består av delene Storm og Dolce, samt et lengre forord som omhandler hennes forfatterskap og historien rundt hvordan manuskriptet ble gjemt, tatt vare på og tatt frem. Boka innhodlder også tillegg med Irene Nemirovsky notater under skrivingen, samt en del brev og telegram.




Storm i juni handler om starten på den andre verdenskrig slik den forløp seg i Paris. Paris blir invadert av tyskere, og horder av folk legger ut på flukt. Det er matmangel, bensinmangel og mangel på det meste. Nemirovsky bygger opp flere tablåer med personer og familier som vi så vidt blir kjent med. Disse menneskene preges av sult, nød, grådighet. Vi blir vist stor forskjell på de rike og de fattige. Svært mange mister sine edlere menneskelige trekk og opptrer som egoistiske dyr. Krig og nød får tydeligvis det værste frem i folk, og det skildrer forfattteren med en nådeløs penn.

I del 2, Dolce, som bærer mer preg av en samlet historie, en roman, blir vi bedre kjent med noen av personene, samt noen nye, som den tyske offiseren Bruno og den franske Lucile. Dramaet utspilles i en okkupert landsby. Franske bønder må innlosjere tyske soldater i sine hjem. Tyskerne har penger og vil gjerne kjøpe varer av bøndene og handelsmenn. Noen selger villig vekk, andre med motvilje.

Nemirovsky legger ingen sympatier eller antipatier mot tyskerene som sådan, men skildrer livet slik det var og artet seg i denne tiden. Tyskerne er også mennesker, med koner og familie hjemme. De er selv kommandert ut i krig, og mange er svært unge, som 19-20 år. Blant unge menn og unge kvinner oppstår det romantikk, også i krig. Jentene og kvinnene synes det er spennende med de tyske kjekke karene, ikke alle riktignok, noen ville ha skutt dem ved beste anledning. Noen blir kjærester, noen blir venner og en dag må soldatene dra.

Min mening om boken:

Jeg synes del 1 var ganske treg og tung å få inn under huden. Det var mange karakterer å bli kjent med, og ingen dybde, slik føltes det, mer som skisser av et krigsutbrudd og hva som bor i mennesker i en slik krise. Jeg hadde riktignok ikke lest hele det lange forordet før jeg startet, noe jeg gjorde etter jeg var ferdig med del 1. Det bør man virkelig gjøre før man leser Storm i juni. Forordet ga meg et mye større perspektiv på hele romanprosjektet, og forfatterens liv før og frem til sin død. Det forteller om manuskriptenes vei frem til forlegger og utgivelse i 2004.  Hennes to små døtre hadde tatt vare på en koffert med manuskripter og notater under sin tid i flukt frem til freden i 1945. Først mange år senere greide de å lese dem.

Det å tenke på del 1 som tablåer som legger grunnlaget for resten av romanverket, gir stor mening.

Angående del 2, så synes jeg det viktigste og kanskje mest interessante er forholdet mellom tyskerne og de franske. Nemirovsky skildrer det nok slik det var, slik hun så det.  Uten fordommer, uten den viten som ble oss andre til del etter verdenskrigens slutt. Det er også noen gripende scener i denne delen, hvor følelser utvikler seg mellom Lucile og Bruno. Også om hvor langt man er villig til å gå for å ta fienden, eller for å hjelpe en venn.

I Norge kjenner vi alle til begrepet Tyskertøs. Og om skammen disse kvinnene og barna deres har måttet bære på i etterkrigstiden. I september sist høst, under  bokfestivalen i Oslo overvar  jeg et bokbad mellom flere norske forfattere som hadde skrevet om krigen i 2012, blant annet var det en kvinne som snakket nettopp om dette; vennskapet mellom de tyske og de norske rundt på gårdene. Noe man ikke har kunnet snakke om i Norge, fordi det har vært tabu. Nå husker jeg ikke i farten hva forfatter og bok het, men det kan jeg sikkert finne ut senere. Jeg tror hun selv var et såkalt barn av en tyskertøs.

Med tanke på at Irene Nemirovsky selv ble offer for den brutale etniske renskingen som millioner av andre jøder, er dette en veldig sterk bok å lese. Usensurert på en måte, uten krigens etterklokskap og tabuer. Samtitid er det beundringsverdig å greie å skrive slik mens alt dette pågår. Men all grusomheten vi fikk vite om i ettertid, visst hun jo ikke om da.

Da jeg var ferdig med del 2, Dolce, var jeg såpass inne i historien at jeg bare ønsket å lese videre. Jeg antar at de andre delene også ville berøre de andre personene vi så vidt ble kjent med i del 1. Dette antyder også hennes notater. Hun skriver også veldig bra, med en nådeløs penn, men også poetisk. Enkelte skildringer av natur, landskap, folk, situasjoner er virkelig nydelige. Som andre situasjoner og personer skildres  direkte, rått og brutalt.

Storm i juni var en helt spesiell krigsbok, å lese,-  et vitnesbyrd fra en ikke-overlevde,-  som anbefales på det sterkeste.

Storm i juni er februarboken i Lines lesesirkel. Vil du lese flere omtaler av boken, så kan du gå inn og kikke HER

Dette er også en 1001- bok, som denne lesesirkelen dreier seg.

Tidligere innlegg hvor jeg har nevnt denne boka finner du i et smakebitinnlegg og et lørdagsinnlegg.
Samt et  til HER

Om Irene N på Wikipedia



Writer Irene Nemirovsky.

Irene Nemirovsky levde fra 1903-1942.


Irene Nemirovsky: Storm i juni, 505 s

Arneberg 2008








13 kommentarer:

  1. Åh, den som kunne blitt beskrevet som en som har "nådeløs men poetisk penn", for et flott uttrykk. Og treffende i denne sammenhengen.

    For meg var faktisk naturen det jeg følte jeg kom tettest på i boka. Var helt inne i den late sommerstemningen junidagene inviterte til, hun hadde mange slående skildringer som virkelig plasserte meg der på den franske landsbygda. Dessverre følte jeg aldri at jeg ble skikkelig kjent med noen av menneskene der. Kanskje, om jeg hadde fått bli litt lenger.

    SvarSlett
    Svar
    1. Naturskildringene var kjempefine.:)
      Jeg synes jeg ble litt kjent med Lucile, Bruno- Madeleide og Bernot, Viscomtessen, og så kunne jeg gjerne tenkt meg å bli mer kjent med Hubert og Jean-Marie.
      Men hun døde dessverre før verket var ferdig...
      Skal tro hvordan det hadde blitt hvis hun hadde overlevd krigen? Hadde hun skrinlagt prosjektet, omskrevet det eller fortsatt på sin ide og det hun hadde påbegynt?
      Ellers var det ikke så lett å bli kjent med folka i del 1.

      Slett
  2. Jeg tenkte aldri på at dette var et ufullstendig verk mens jeg leste, men det hadde selvfølgelig vært svært interessant å få vite hvordan det gikk med dem alle sammen. Jeg ser for meg at gamle sinte fru Angellier faller død om i det øyeblikk sønnen kommer hjem ;-)

    SvarSlett
  3. Ja hvem vet hva som ville skje...

    SvarSlett
  4. Bare tanken på at Suite Francaise ikke ble ferdig, selv ikke de to delene vi nå har lest, ja, det får meg til å tenke at leseropplevelsen ville fortont seg ganske annerledes om vi kunne lest den i sin helhet. For eksempel introduksjonen av alle karakterene som senere skal flettes sammen; når jeg leste første delen virket det i overmåte mye, men ettersom de skulle flettes sammen senere i verket...ja, det gir mening. Og det du skriver om at historien i boken er usensurert. Ettersom hun ikke rakk å redigere den var det sterkt å ha i tankene når jeg leste boken.

    Så bra at du tar med det meg tyskertøser, jeg synes Nemirovsky beskriver godt hvordan mennesker tross alt er mennesker. Utrolig godt skrevet om boken, Anita :)

    SvarSlett
    Svar
    1. JA, det tror jeg også.:)
      Enig i at hun beskriver godt at mennesker er mennesker uansett..
      Tusen takk for ros.:.)

      Slett
  5. Det er interessant at denne gangen, iforhold til januar og Murakami, er det mye større enighet blant sirkeldeltakerne. Alle fokuserer sterkt på forrord og bakgrunnshistorie, og jeg tror ikke jeg har lest en eneste omtale hvor det litterære overskinte det biografiske. Helt naturlig med tanke på matrialet og mot naturlig at jeg etter å ha lest omtalen din nå heller mot at jeg kanskje leser boka likevel.
    Ihvertfall forordet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er spennende at du heller mot å lese boka nå, etter å ha lest omtalene. Dess mer jeg tenker på det, så var det verdt slitet. Jeg er glad jeg leste boka.

      Ang Murakami, så er vel han en man enten liker eller ikke???

      Slett
  6. Veldig godt innlegg om boken, Anita! Enig med Elisabeth, "nådeløs, men poetisk penn" er godt sagt, og treffende om Némirovsky. Jeg tenkte som Silje heller aldri på at boken var ufullført da jeg leste første del, men jeg skal tenke på det mens jeg leser Dolce, selv om jeg merker at det gjør meg ekstra vemodig.

    Interessant det du sier om tyskertøsene, for jeg tenkte det samme da jeg begynte på Dolce. Kan det være Trude Teige du mener og boken Svik? Hun snakket om den etter at arrangementet vårt var over på bokfestivalen, på plassen utenfor Gyldendalhuset.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det.:)
      Nei, det var ikke Trude Teige.

      Jeg fant programmet http://oslobokfestival.no/index.php?option=com_jebookuser&view=event_desc&eid=651&Itemid=59

      Mulig det var Drolshagen, eller en v de andre som snakket om dette:

      "Møt Morgen Borgersen som har skrevet om å være sønn av en nazist, Ebba Drolshagen som har intervjuet tyske soldater i Norge og Alf R. Jacobsen som har skrevet om hvordan den lille havnebyen Narvik havnet midt i begivenhetenes sentrum. Programleder: Astrid Sverresdotter Dypvik."

      Det merkes mer når man har lest Dolce at boka er ufulendt, synes jeg...

      Slett
  7. Drolshagen skrev blant annet disse bøkene:

    "Den vennlige fienden : Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge
    av Ebba Drolshagen ; Oliver Møystad (Oversetter)


    "Det var de beste årene av mitt liv." Gang på gang gjentok de tidligere Wehrmachtsoldatene disse ordene. Ebba Drolshagen var ikke spesielt interessert i gamle menns krigshistorier. Som halvt tysk og halvt norsk slapp hun allikevel ikke unna, stadig vekk ville de snakke med henne om sine opplevelser i Norge. De fortalte om hvor vakkert og fredelig det hadde vært der, hvor fin tjenesten hadde vært, om den fantastiske naturen, utflukter, fotturer og skiturer. Historiene minnet mer om speiderleire og sommerferier enn om krig. De elsket Norge og lengtet tilbake. Noen hadde abonnert på norske aviser, og ikke få kalte Norge "mitt andre hjemland". En stemte til og med i med "Ja vi elsker" i stedet for å hilse da han møtte henne. Etter hvert ble hun så fascinert av disse fortellingene at hun bestemte seg for å grave dypere. Resultatet er denne boken, en til nå nesten ukjent historie om krigens hverdag."


    "De gikk ikke fri : kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater
    av Ebba D. Drolshagen ; Erik Krogstad (Oversetter)

    De gikk ikke fri. Om kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater er en undersøkelse av kjærlighetslivet i krigstid og en utforskning av hvilken kontakt som kan oppstå når de okkuperte og fienden lever side om side. Var det en større forbrytelse å bli sett hånd i hånd med en tysk soldat enn å tjene på salg av tjenester og varer til okkupasjonsstyrkene? Er det å forelske seg i fienden entydig med å svike landet sitt? Ebba D. Drolshagen har snakket med kvinner som hadde forhold til tyske soldater under andre verdenskrig - i Frankrike, Danmark og ikke minst Norge. Med kvinnenes ulike historier som bakgrunn, søker Drolshagen å belyse kjærlighet i krig både som et offentlig anliggende og som en høyst personlig opplevelse. Ebba D. Drolshagen (f. 1948) bor i Frankfurt, hvor hun jobber som forfatter og oversetter. Hun har forfattet flere bøker om andre verdenskrig, bl.a. Wehrmachtkinder. Auf der Suche nach dem nie gekannten Vater (2005), om barn av tyske soldater og kvinner i okkuperte land. "

    SvarSlett
  8. Artig å lese denne omtalen din, etter Rose-Marie har røpet at hun ville utvide terningen for denne boken. Hadde vært gøy å tatt et bok-film stunt igjen, og da passer det jo fint å lese denne, selv om du syntes den var litt "treg". Takk for herlig omtale!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk selv.:) Bokfilmstunt er gøy. Gjør det innimellom, med DVDs eller Netflix, siden kinofilmene basert på bøker bare går i rykk og napp..
      Jeg synes ikke hele boka var treg, det var starten del 1, så tok det seg opp når jeg kom inn i det, og særlig i del 2.
      Synd vi ikke fikk mer av dette bokprosjektet hennes..

      Slett