mandag 27. mai 2013

Det røde rommet av August Strindberg

Jeg fikk det fryktelig travelt med å lese mai måneds lesesirkelbok i Lines bibliotek, da jeg trodde fristen var den siste i måneden, men så var det altså den siste søndagen i måneden. Det medførte at jeg måtte legge tilside Gatsby (ikke noe stort problem forsåvidt), og rålese. Å rålese er så som så. Det betinger at man er våken, konsentrert og oppmerksom på kort tid. Det vet jeg ikke om jeg kan si at jeg har vært. Jeg leste 60 sider fredag kveld, og skrev en smakebit i går. Da var jeg forøvrig rimelig trøtt etter mange timers shopping og bilkjøring til/fra Hønefoss, men jeg har med viljen bruk dagen i dag på de resterende 270 sidene (inkl.etterord). Jeg ble ferdig, selv om innlegget nok kommer når midnatt er passert.


Men nok prat, - nå til boka, som jeg likte, men jeg er altfor tom i hodet til å skrive noen dypere analyse av. En liten oppsummering, noen tanker, noen meninger skal det nok bli. Jeg humret mye, lot meg bevege, nikket samtykkende, irriterte meg over grådigheten og menneskenes usle spilleregler, lot meg begeistre over nydelige formuleringer, skildringer og tankerekker. Jeg gjespet litt også og måtte ta en del pauser. Dels på grunn av min egen trøtthet, dels fordi  noen partier ikke var like interessante , som de som handlet om penger og aksjer og slikt. Jeg har satt mange grønne små post-it-lapper i boka, men skal jeg sitere alle gullkorn blir jeg holdende på hele natta og skrive en avhandling. Det tenker jeg ikke å gjøre.

Røde rommet var Strindbergs gjennombruddsroman, og kom i 1879.
Strindberg bruker sine erfaringer fra bohem- og kunstnerlivet i Stockholm på denne tiden i boka. Leser man om hans liv  aner man en del sterkt selvbiografiske trekk i hovedpersonen Arvid Falk, men også skygger av det i de andre personene. Men Strindberg endte ikke som Falk, selv drev han skrivekunsten videre. Kanskje var det dette han foraktet og fryktet, å bli en del av borgerskapet, som en av de usle gjennomsnittsmenneskene fra borgerskapet som han skriver så nedlatende om.

Arvid Falk ønsker å bli dikter, forfatter og han er en naiv sjel, som vil tro på det beste i mennesket og forakter all falskhet og løgn, og samfunnet som består av dette. Hans bror er hans rake motsetning som driver business og har store selskaper . Falk får omgangsvenner blant andre kunstnere, og søker etter sannferdige sjelefrender. Hans  illusjoner brister gradvis, da han erfarer at han må ofre integritet for å bli antatt, noe han nekter. Han jobber litt for forskjellige aviser, den ene mer råtten enn den andre. Det siste og store slaget står for kjærligheten, noe som knekker han. Mens han sakte går mot undergangen, reddes han av to kompiser.

Boka består av en rekke tablået som beskriver miljøet i Stockholm på denne tiden, alt fra detaljrike skildringer av en stue, service, til teaterscener, gater, natur, kontor og kneiper. Karakterene tegnes med en usminket penn, ordene risses i satirens kunstgrep, på en måte du ikke kan la være å humre av. Det er ikke pent  mye av dette. Det er mye spott og spe, og menneskeforakt kanskje?  Men forakten er overfor de falske, de utsugende, de grådige, de usle- skandalejournalistene, spyttslikkerne, intrigemakerne, renkespillerne, de maktsyke.

Slik skrev man før, så direkte. Det minnet meg noen ganger om Jens Bjørneboes refsende penn.  Slike finnes vel knapt i dag. Jeg liker å lese et slikt frodig og direkte språk som Strindberg og en del av den eldre forfattergarde brukte.

Mye av tematikken er like aktuell i dag. Det å selge seg som kunstner for å få innpass, enten som skribent, forfatter eller skuespiller. Hvordan media styrer det som kommer frem og får markedsføring. De store gigantenes makt, anmeldernes makt. Og er det egentlig noen som protesterer noe særlig over dette i dag?  Noen svært få..

Jeg likte denne boka, og jeg vil lese mer av Strindberg. Jeg liker å lese samfunnsrefsende litteratur som dette, som også viser god innsikt i menneskenes natur og hvordan mennesker kan samhandle. Strindberg hadde et skarpt og nådeløst blikk, og ditto penn. Jeg vil lese hans Inferno. Om hans krise.

Jeg liker å lese om bohemer, og har lest det meste om den norske, Kristianiabohemene, Oda og Christian Krogh, Hans Jæger, Edvard Munch - med flere.

Boka omtaler også starten på cafe`-kulturen der de startet på Berns salonger. Innenfor fant de Det røde rommet, siden ble de gjengen som kalte seg Det Røde rommet.

Jeg har vært på Berns. En fantastisk sommeruke  i Stockholm for noen år siden. Jeg drømte meg dit igjen i starten på boka. Vi gikk også og kikket på Strindbergstatuen flere ganger siden vi bodde like ved.

Foto: wikimedia


I går delte jeg denne smakebiten med andre bloggere og lesere :

-Nåvel, det er straffen , når han vil stille seg over samfunnet! Forøvrig avskyr jeg samfunnet, for det hviler ikke på fri overenskomst, det er en vev av løgner- og det er for meg en fornøyelse å flykte fra det! (s 19)

Jeg tar natta nå og lover meg selv å være tidligere ute neste gang slik at jeg får fordøyd boka før jeg skriver. Det kommer sikkert noen fordøyde tanker i dagene fremover i diskusjonene i Lines Lesesirkel. Vil du følge med på innleggene der, må du gjerne ta deg en titt.




August Strindberg: Det røde rommet, 325 s

Oktober 2003 (pocket), original 1879

10 kommentarer:

  1. For et flott innlegg. Jeg suste gjennom det før jobb, men titter innom igjen for mer etter jobb. Ha en strålende mandag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Tine. Så artig at du synes det.:) Ha en fin mandag du og.:)

      Slett
  2. Ikke verst å rålese slik, Anita - jeg er imponert! Og ut fra innlegget om boken virker det i aller høyeste grad som du har vært både våken og konsentrert. Veldig bra skrevet!

    Forøvrig ble jeg påminnet om at jeg skal lese Jens Bjørneboe :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det Melusine.:)

      Slett
  3. Jeg liker dette innlegget; veldig bra selv om du brå-leste. Det er ikke alltid at det man har best tid til blir best er min erfaring fra jobben. Ja, disse kunstnerne på denne tiden de var ikke skåret for tungebåndet. Eller lot pennen ligge dersom de var uenige og kritiske. Og de kunne være kritiske mot hverandre. Det leste jeg i mini-biografiene om Skram, Ibsen og Munch. Ibsen fikk gjennomgå av både Strindberg og Hamsun. Men han tok ikke på vei for det. Nei, han hadde et bilde av Strindberg på arbeidsrommet som inspirasjon. Og når Hamsun inviterte han til et foredrag, så satt han foran i salen og hørte på at han ble kritisert.

    SvarSlett
  4. Takk for det Tone. Sant det, at det har man har best tid på ikke nødvendigvis alltid blir best.
    Artig å lese om de gamle kunstnerne og bohemene. Husker Strindberg nevnt som en av de samtidige i andre bøker av disse bohemene og forfatterne fra denne tiden..uten at jeg husker det konkret, for det er så lenge siden jeg leste Hamsun, om Munch, Ibsen, Kristianabohemen, Undset? Hemingway, etc .. Han var vel også i Paris var han ikke?
    De var nok nådeløse..som hauker der de passet på hverandre, men også med respekt?

    SvarSlett
    Svar
    1. At det alltid var med respekt tør jeg ikke mene noe om. Har lest for lite til det. Men det jeg husker jeg leste var at Ibsen ikke tok seg nær av kritikken fra f eks Hamsun. At han så på det som normalt at de yngre kunstnerne utfordret de etablerte. Men vennskapet mellom Skram og Bjørnson, mest via brevveksling, opphørte etter at Bjørnson var kritisk til en bok hun hadde skrevet. Fikk veldig lyst til å lese mer om Ibsen og Munch, særlig Munch. Men det blir vel mye skriverier pga 150- års jubileum som feires med utstillinger mv. I dag er det som et ex kopi av et brev han skrev i 1933 på forsiden til Moss Avis.

      Slett
  5. Ja, det var vel konkurranse, sjalusi, beundring etc om hverandre..tenker jeg. Uansett artig å lese om. Skarm har jeg også lest mye av, og ser frem til Merethe Morkens biografi om henne.

    SvarSlett
  6. Jøss, man skulle ikke tro at du hadde så lite tid til å lese og skrive om boka! Jeg synes det var både grundig lest og godt sett. I likhet med deg nøt jeg formuleringene til Strindberg, og ble ofte sittende og dvele ved fantastiske setninger. Og så elsker jeg satire og samfunnskritikk, da, og der er Strindberg veldig skarp. Det var ikke alt jeg forstod, siden jeg ikke kjenner datidens Sverige, men jeg flirte mye av blant annet kunstkritikken. "Bøkene trenger man da ikke å ha lest for å anmelde" osv:-) Herlig!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei,
      noen ganger har man bare lettere for det, fordi det treffer- fordi det bygger på en del man har lest før, kjenner til, gir gjenklang etc..Og da blir det vel lettere å vurdere og skrive noe også.. antar jeg. (selv om jeg selv synes det blir veldig kjapt og fort og gæli, for det blir det jo..)
      LIker den bohemen jeg vet du.;)

      Slett