fredag 21. juni 2013

Du forsvinner av Christian Jungersen

Jeg ble veldig nyskjerrig på denne boka etter å ha lest flere anmeldelser og omtaler da den kom. Jeg fikk også gleden av å høre Jungersen lese fra boka si på litteraturfestivalen på Lillehammer nylig. Flere har blogget om den, og ment forskjellig. Min forventning var nok ganske høy, men innfridde den?


Kort om handlingen:
Mia og Fredrik er begge lærere, og Fredrik leder en privatskole. De har tenåringssønnen Niklas sammen. På en ferietur til Mallorca begynner Fredrik å oppføre seg påfallende underlig. Han er egoistisk, frekk og merkelig. Det viser seg at han har fått en hjernesvulst som gradvis og over lang tid har forandret personligheten hans.
Fredrik blir en dag avslørt for millionbedrageri fra privatskolen han leder. Både han og Mia mister sine venner, tiltro og de må selge huset. Mia er sikker på at dette har med hjerneskaden å gjøre. Det er ikke Frederiks skyld, han er egentlig ikke slik, det er sykdommen sin skyld. Eller? Mens de har denne fæle saken hengende over seg, lider samlivet og sønnen deres. Mia innleder et forhold til advokat Bernhard som hun har truffet i støttegruppa for pårørende til hjerneskadde. De deler smerte og sorg og andre følelser kommer opp. Imens lever Frederik delvis på sin egen planet med bygging av høyttalere, delvis går det opp for ham hva han har gjort. Han angrer fælt og er fortvilt og gråtetoktene går også Mia på nervene.

Boka er godt skrevet og lettlest, ingen tvil om det. Jeg synes også det er interessant med bilder og tekster mellom kapitlene, som opplyser mer om hva denne svulsten har gjort med hjernen, og om hjerneforskning og hjernefilosofi som sådan. Det er ingen tvil om at forfatteren har satt seg grundig inn i emnet.  Likevel blir jeg ikke helt berørt av denne boka. Det er noen fine passasjer her og der, som kan berøre, men det blir for mye en bok som appelerer til hodet, mer enn til hjertet, føler jeg. Mia, Fredrik, Niklas- deres følelsesliv når liksom ikke helt inn til meg.  Men boka får meg likevel til å tenke en del.

Er den skrevet slik gjennom Mia, fordi hun selv har blitt så fiksert på hjerneskaden og ser og opplever alt i lyset av denne? Er det fordi hun selv ikke lenger er i stand til å føle som før?  Mens hun skylder på sin manns skade, at han er blitt så kald og lite innlevende, empatisk, fjerner hun seg selv mer og mer...
Uansett hva Fredrik forsøker å gjøre for å gjøre nytte for seg, er det galt i Mias øyne, hun ser alt han gjør i sykdommens bilde. Han får på en måte ikke lov til å bli frisk? Har  Fredrik rett, når han sier at det er hun som har blitt skadet? Er det derfor jeg ikke greier å føle med Mia?

Ellers er det faktisk tilløp til en del komiske scener. Frederik gjør og sier mye rart, og jeg ser levende for meg scenene. Og humrer.. kanskje er det ikke pent. Men vi har da vel sett en del dansk film, og de er da vitterligen litt tragikomiske de danskene..eller?

Flere har blogget om denne boka:

Rose-Maries film og litteraturblogg  Hun synes boka var spennende, selv om karakterene var stereotype. Terningkast 4
Støvkorn mener at ideen er god, men karakterene blir for flate og Mia for grunn.
Jeg leser Janicke mener boka er en lettvekter som vi bør styre unna. Mia er for grunn, og Jungersen anklages for sitt kvinnesyn.
Kasiopeiia  likte boka som hun synes er velkomponert og velskrevet om interessante temaer.
MereteGranlund mener vel mye av det samme som meg, at den ikke appelerer til følelsene bl.a.
Mettemor møter massene sier boka var for lettlest og overfladisk
Bokkarete synes boka er årets litterære høydepunkt. Knallgod uten klissete føleri.
Leserommet koste seg med boka.
Bentebings Weblog  ble veldig betatt av boka, som hun synes var veldig spennende.

VG- anmeldelse VG synes at Jungersen  raser for fort, og at Mia skildres troverdig. Og at fotografiene i boka er unødvendige.

Har du blogget om boka? Legg gjerne igjen link. Har du lest om den, hva mener du om den? Dette er en bok jeg tenker egner seg veldig godt til en lesesirkel. Her er mye å diskutere.

Andre innlegg hvor jeg har omtalt om boka:
Boken på vent
Smakebit på en søndag
Litteraturfestivalen

Takk til Aschehoug for leseeksemplaret.




Eget foto av Christian Jungersen

Christian Jungersen: Du forsvinner , 429 s
Aschehoug 2013

8 kommentarer:

  1. Når jeg ser coveret på denne boken var jeg sikker på at jeg har lest den. Men etter å ha lest anmeldelsen din, skjønner jeg at det har jeg ikke. Takk for flott omtale, denne vil jeg lese!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha og god lesing:)

      Slett
  2. Jeg er skeptisk til denne, ikke minst pga at den er over 400 sider. Låne den er en mulighet og så kan jeg bryte av dersom den ikke faller i smak. Uansett, flott omtale.

    SvarSlett
    Svar
    1. Sidene går egentlig ganske fort til å være over 400 sider..kanskje fordi også en del er bilder, meiler og artikkelutdrag..
      Takk skal du ha.:)

      Slett
  3. fin omtale :) har merket meg omslaget, men ikkje satt meg inn i handlingen før nå. sånne hjerne-ting er spennende, så kanskje eg skal kikke litt nærmere på den :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Mary! Ja hjernen er en interessant ting- og nå er jo hjerneforskning i skuddet- og det er enda så mye vi ikke vet om hjernen.

      Slett
  4. Har akkurat fått denne boken i hus, gleder meg til å ta fatt på den. Håper den faller godt i smak. Veldig bra omtale av boken, frydet meg å lese dine tanker rundt den:) Ha en flott kveld!:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha Gråblekka. Og enda så tenkte jeg så mye mer, men man må jo begrense seg noe..
      Spent på hva du synes.:) Ha en fin kveld du og.::)

      Slett