foto: TV2.no
Per Sandberg ble født på Levanger sykehus lørdag 6.februar, klokka 05.30. (Den som er astrologisk kompetent kan bare stille horoskopet med en gang. Og legg gjerne analysen i kommentarfeltet under her.;)
Han vokste opp med to foreldre og tre søsken, Harald storebror, så kom Per, søstra Liv og broren Stig. Pers far kalt "Sjølen" var selvstendig næringsdrivende, lastebilsjåfør, billakkerer, verkstedarbeider, og hadde en knalltøff oppvekst hvor han måtte jobbe fra han var 6 år gammel. Pers oppvekst bar også preg av det. Hard kustus, slag og tøff straff fikk ungene tåle og særlig den eldste broren måtte tåle både slag med sykkelkjeder og bjørkeris. På den andre siden ble de gode på ski og skihopping og Sjølen kjørte dem på trening og fulgte opp. De hadde også gode stunder på ettermiddagene da de tok en hvil med faren på stuegolvet med føttene høyt oppe på en stol. Stuegolvet ble også flittig brukt til hopptrening, hvor de sto oppi hendene til Sjølen, ble løfta og kasta fremover og de tok nedslag.
Mora kom fra Sandvollan på Inderøya og som femtenåring fikk hun ballettstipend, men turde ikke ta imot fordi hun var så sjenert. Hun fikk jobb som barnepasser og hushjelp som syttenåring, frem til hun traff Sjølen. Mora passet alltid på dem og sørget for at de hadde det bra i oppveksten. Hun sydde klær til ungene for å få endene til å møtes, som mange gjorde på 60-tallet.
Per var ikke noe overivrig skolelys, han beskriver seg som gjennomsnittlig med brukbare karakterer unntatt i orden og oppførsel og ganske obsternasig og i opposisjon til øvrigheita. Etter skolen begynte han å jobbe på Ustaoset høyfjellshotell, Norske Skog på Skogn, deretter dro han til Libanon. Han ble gift med Ulla, fikk barn, ble skilt. Han begynte igjen på Norske Skog, ble tillitsvalgt og en dag bedt om å stille som listefyll på FRPs liste i Nord-Trøndelag. Sandberg var ikke spesielt interessert i politikk på den tiden, men sa ja til listefylloppgaven for å gjøre en tjeneste. Det han ikke forventet var å bli stemt frem på lista så han faktisk ble valgt inn i kommunestyret i Levanger.
Så gikk det slag i slag med Per Sandbergs karriere som politiker i FRP. Han var først og fremst en lokalpolitiker, opptatt av de nære ting, skolepolitikk, veier. Han ble etterhvert valgt som fylkessekretær og ble godt kjent i fylket og hva folk var opptatt av. I 1995 ble han og Robert Eriksson fra Verdal, valgt inn i fylkestinget, og da ble Sandberg politiker på heltid. De to ble kalt Knoll og Tott og hadde et godt samarbeid.
I 1997 ble han valgt inn på Stortinget, etter mye bruduljer rundt "asylsøkersaken", hvor han skulle ha skallet ned en asylsøker i sitt eget hjem. Noe som ble slått stort opp i media, og vridd på ifølge Sandberg. Episoden blir forklart ut fra Sandbergs sitt ståsted, og jeg tror ham når han sier at det ikke var slik mediene presenterte det. Men at det var en fest hvor det ene tok det andre, misforståelser, hissighet osv- ja, det var det. Og Per slo fordi han ble sterkt provosert.
Siden skulle Per Sandberg få oppleve at media sto som klare som ravneflokker etter bytte, hver gang han snakket, sa noe sleivete, gjorde en tabbe - for å blåse det opp.
Boka tar for seg medias sensasjonsjag, det politiske spillet, FRPs fremgang og bølgedaler, intern splid i partiet, både indre og ytre fiender, mens han jobbet enormt lange arbeidsdager og slet seg mer og mer ut.
Sandberg skriver åpenhjertig om sin første store knekk, om en depresjon hvor han holdt på å ta livet av seg, men ble reddet av en telefon fra Line, kona si, i siste øyeblikk. Da han valgte å trekke seg fra statsrådpost i 2013 handlet det også om at han var overarbeidet og kjente igjen faresignalene fra den første knekken. Sandberg ville ikke utsette partiet og velgerne for en utslitt statsråd, for i regjering må man gi 120 prosent, sier han.
Per hadde også mistet broren Stig i selvmord og slet med skyldfølelse fordi han ikke greide å redde ham. Mora ble heller aldri den samme etter dette, og ble stadig sykere og døde.
Sandberg var nå far på nytt til Jakob, syv år, og gift med partikollega Line i Troms, og pendlet mye.
Etter mange år i hardt vær, bestemte Per Sandberg for å velge familien og tid til å komme seg til hektene igjen, samt beholde sin plass som Stortingspolitiker istedet for å bli statsråd. Siv Jensen ble orientert tidlig, men av taktiske hensyn til partiet og valget, ble beskjeden først gitt offentlig etter valget i 2013.
Sandberg hadde og har et oppriktig engasjement for samferdsel, justispolitikk, asyl- og innvandringspolitikk. Jeg lærte mye om lyntog og hurtigtog og om veiutbygging i Norge, hvorfor ting går så tregt blant annet. Noe jeg selv tenker over hver gang jeg kjører mil etter mil i Norges langstrakte land. Ikke en sommer uten veiarbeid her og der og køer som sinker på grunn av asfaltering, flikking, og annet.. (Jeg kjørte nettopp fra Trondheim til Lofoten, og E6 denne veien er fortsatt ikke akkurat noe å skryte av. Sist jeg kjørte for cirka fem år siden var det verken bedre eller værre, men for tyve år siden var det nok noe værre)
Jeg husker alle oppslagene i media etter at boka kom ut i fjor hvor det virket som han kritiserte Siv og kollegene sine i sterke ordelag. Etter å ha lest boka selv synes jeg dette virker temmelig overdrevet. Sandberg skriver mest positivt om sin leder Siv Jensen, men tar også frem de sidene og tingene han ikke har vært like fornøyd med, som at Siv ikke har vært tøff nok de siste årene til å ta konflikter internt, men mest opptatt av å gjøre alle til lags, ha en samlingspolitikk, samt at FRP som parti har tonet ned sakene sine, blitt for politisk korrekte, noe han ikke synes er bra for partiet og det de har lovt velgerne. Han skryter også veldig av Carl I. Hagen, som han mener var og er en statsmann, som ikke fikk prøvd seg i de rette rammene. Han roser også andre partiers ledere, som Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande for real fremferd, ærlighet, dyktighet og gode samarbeidspartnere.
Sandberg har alltid vært tøff og sagt det han mener, og stått på for partiet og vært klar på at han er valgt inn av folket og jobber for de tingene de har valgt ham inn for. Han sier han aldri har vært opptatt av personlig makt eller posisjoner, og har derfor heller ingen sans for "brønnpisserne og spyttslikkerne" i partiet. Noen har han nevnt med navn, andre ikke.
Som bok, memoarer, selvbiografi er Mot min vilje interessant lesning, et stykke politisk historie verdt å lese. Det er mye politikk i boka. Man får ett mye bredere og mer helhetlig bilde av Sandbergs tanker, og FRPs politikk enn de tabloide artiklene og overskriftene vi får servert i avisene og nyhetene. Som Sandberg sier; har ikke media vært i interessert i politikken deres, men tatt ting ut av sammenheng og hengt seg opp i detaljer og "skandaler". Tv-programmer hvor de diskutert politikk, har det også blitt mindre av de siste årene, mener han.
Sandberg er en frittalende politiker, en ærlig politiker, en interessant og rettskaffen politiker, som på tross av sine blødmer, viser seg som et helhjertet menneske som trengs i politikken.
Vil du lese mer hva mediene skrev om boka da den kom, kan du klikke deg inn på:
VG , Dagbladet , NRK , Aftenposten , Morgenbladet - og mer kan googles.
Om Per Sandberg på wikipedia
Flere politikerbiografier finner dere på Moshonistas blogg HER
Takk til forlaget for leseeksemplaret.
Per Sandberg: Mot min vilje, oppklaring av et politisk liv, 448 s
Juritzen 2013
Han vokste opp med to foreldre og tre søsken, Harald storebror, så kom Per, søstra Liv og broren Stig. Pers far kalt "Sjølen" var selvstendig næringsdrivende, lastebilsjåfør, billakkerer, verkstedarbeider, og hadde en knalltøff oppvekst hvor han måtte jobbe fra han var 6 år gammel. Pers oppvekst bar også preg av det. Hard kustus, slag og tøff straff fikk ungene tåle og særlig den eldste broren måtte tåle både slag med sykkelkjeder og bjørkeris. På den andre siden ble de gode på ski og skihopping og Sjølen kjørte dem på trening og fulgte opp. De hadde også gode stunder på ettermiddagene da de tok en hvil med faren på stuegolvet med føttene høyt oppe på en stol. Stuegolvet ble også flittig brukt til hopptrening, hvor de sto oppi hendene til Sjølen, ble løfta og kasta fremover og de tok nedslag.
Mora kom fra Sandvollan på Inderøya og som femtenåring fikk hun ballettstipend, men turde ikke ta imot fordi hun var så sjenert. Hun fikk jobb som barnepasser og hushjelp som syttenåring, frem til hun traff Sjølen. Mora passet alltid på dem og sørget for at de hadde det bra i oppveksten. Hun sydde klær til ungene for å få endene til å møtes, som mange gjorde på 60-tallet.
Per var ikke noe overivrig skolelys, han beskriver seg som gjennomsnittlig med brukbare karakterer unntatt i orden og oppførsel og ganske obsternasig og i opposisjon til øvrigheita. Etter skolen begynte han å jobbe på Ustaoset høyfjellshotell, Norske Skog på Skogn, deretter dro han til Libanon. Han ble gift med Ulla, fikk barn, ble skilt. Han begynte igjen på Norske Skog, ble tillitsvalgt og en dag bedt om å stille som listefyll på FRPs liste i Nord-Trøndelag. Sandberg var ikke spesielt interessert i politikk på den tiden, men sa ja til listefylloppgaven for å gjøre en tjeneste. Det han ikke forventet var å bli stemt frem på lista så han faktisk ble valgt inn i kommunestyret i Levanger.
Så gikk det slag i slag med Per Sandbergs karriere som politiker i FRP. Han var først og fremst en lokalpolitiker, opptatt av de nære ting, skolepolitikk, veier. Han ble etterhvert valgt som fylkessekretær og ble godt kjent i fylket og hva folk var opptatt av. I 1995 ble han og Robert Eriksson fra Verdal, valgt inn i fylkestinget, og da ble Sandberg politiker på heltid. De to ble kalt Knoll og Tott og hadde et godt samarbeid.
I 1997 ble han valgt inn på Stortinget, etter mye bruduljer rundt "asylsøkersaken", hvor han skulle ha skallet ned en asylsøker i sitt eget hjem. Noe som ble slått stort opp i media, og vridd på ifølge Sandberg. Episoden blir forklart ut fra Sandbergs sitt ståsted, og jeg tror ham når han sier at det ikke var slik mediene presenterte det. Men at det var en fest hvor det ene tok det andre, misforståelser, hissighet osv- ja, det var det. Og Per slo fordi han ble sterkt provosert.
Siden skulle Per Sandberg få oppleve at media sto som klare som ravneflokker etter bytte, hver gang han snakket, sa noe sleivete, gjorde en tabbe - for å blåse det opp.
Boka tar for seg medias sensasjonsjag, det politiske spillet, FRPs fremgang og bølgedaler, intern splid i partiet, både indre og ytre fiender, mens han jobbet enormt lange arbeidsdager og slet seg mer og mer ut.
Sandberg skriver åpenhjertig om sin første store knekk, om en depresjon hvor han holdt på å ta livet av seg, men ble reddet av en telefon fra Line, kona si, i siste øyeblikk. Da han valgte å trekke seg fra statsrådpost i 2013 handlet det også om at han var overarbeidet og kjente igjen faresignalene fra den første knekken. Sandberg ville ikke utsette partiet og velgerne for en utslitt statsråd, for i regjering må man gi 120 prosent, sier han.
Per hadde også mistet broren Stig i selvmord og slet med skyldfølelse fordi han ikke greide å redde ham. Mora ble heller aldri den samme etter dette, og ble stadig sykere og døde.
Sandberg var nå far på nytt til Jakob, syv år, og gift med partikollega Line i Troms, og pendlet mye.
Etter mange år i hardt vær, bestemte Per Sandberg for å velge familien og tid til å komme seg til hektene igjen, samt beholde sin plass som Stortingspolitiker istedet for å bli statsråd. Siv Jensen ble orientert tidlig, men av taktiske hensyn til partiet og valget, ble beskjeden først gitt offentlig etter valget i 2013.
Sandberg hadde og har et oppriktig engasjement for samferdsel, justispolitikk, asyl- og innvandringspolitikk. Jeg lærte mye om lyntog og hurtigtog og om veiutbygging i Norge, hvorfor ting går så tregt blant annet. Noe jeg selv tenker over hver gang jeg kjører mil etter mil i Norges langstrakte land. Ikke en sommer uten veiarbeid her og der og køer som sinker på grunn av asfaltering, flikking, og annet.. (Jeg kjørte nettopp fra Trondheim til Lofoten, og E6 denne veien er fortsatt ikke akkurat noe å skryte av. Sist jeg kjørte for cirka fem år siden var det verken bedre eller værre, men for tyve år siden var det nok noe værre)
Jeg husker alle oppslagene i media etter at boka kom ut i fjor hvor det virket som han kritiserte Siv og kollegene sine i sterke ordelag. Etter å ha lest boka selv synes jeg dette virker temmelig overdrevet. Sandberg skriver mest positivt om sin leder Siv Jensen, men tar også frem de sidene og tingene han ikke har vært like fornøyd med, som at Siv ikke har vært tøff nok de siste årene til å ta konflikter internt, men mest opptatt av å gjøre alle til lags, ha en samlingspolitikk, samt at FRP som parti har tonet ned sakene sine, blitt for politisk korrekte, noe han ikke synes er bra for partiet og det de har lovt velgerne. Han skryter også veldig av Carl I. Hagen, som han mener var og er en statsmann, som ikke fikk prøvd seg i de rette rammene. Han roser også andre partiers ledere, som Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande for real fremferd, ærlighet, dyktighet og gode samarbeidspartnere.
Sandberg har alltid vært tøff og sagt det han mener, og stått på for partiet og vært klar på at han er valgt inn av folket og jobber for de tingene de har valgt ham inn for. Han sier han aldri har vært opptatt av personlig makt eller posisjoner, og har derfor heller ingen sans for "brønnpisserne og spyttslikkerne" i partiet. Noen har han nevnt med navn, andre ikke.
Som bok, memoarer, selvbiografi er Mot min vilje interessant lesning, et stykke politisk historie verdt å lese. Det er mye politikk i boka. Man får ett mye bredere og mer helhetlig bilde av Sandbergs tanker, og FRPs politikk enn de tabloide artiklene og overskriftene vi får servert i avisene og nyhetene. Som Sandberg sier; har ikke media vært i interessert i politikken deres, men tatt ting ut av sammenheng og hengt seg opp i detaljer og "skandaler". Tv-programmer hvor de diskutert politikk, har det også blitt mindre av de siste årene, mener han.
Sandberg er en frittalende politiker, en ærlig politiker, en interessant og rettskaffen politiker, som på tross av sine blødmer, viser seg som et helhjertet menneske som trengs i politikken.
Vil du lese mer hva mediene skrev om boka da den kom, kan du klikke deg inn på:
VG , Dagbladet , NRK , Aftenposten , Morgenbladet - og mer kan googles.
Om Per Sandberg på wikipedia
Flere politikerbiografier finner dere på Moshonistas blogg HER
Takk til forlaget for leseeksemplaret.
Juritzen 2013
Veldig bra og grundig omtale Anita :) Og denne boken virker langt bedre enn jeg trodde, for pappa har denne i bokhylla hjemme. Men så kom jeg sent hjem på ferie og visste at jeg ikke rakk å lese den og leste heller en tynn bok om Ola Borten Moe, det var i hvertfall bortkastet.
SvarSlettHa en fin helg :)
Takk for det Gro-:) Spent på din omtale av Mos bok. den er nok noe tynnere tenker jeg.. Ha enf fin helg.:)
SlettDet var en veldig fin omtale. Jeg fikk vite endel om en mann jeg må helt ærlig innrømme jeg ikke liker. Du har helt rett i at det er bedre å lese en biografi og lære om en person på den måten enn å ese hva som skrives i media og ta det for god fisk :-)
SvarSlettTakk for det Astrid Terese. Jeg skrev den sent i går kveld, og trøtt som bare det.. rart hva man får til tross alt, du..
SlettLine er fra Finnsnes i Troms. fin omtale, men jeg kommer nok ikke til å lese boka likevel. du vet. Politisk ståsted, interesser, identitet :)
SvarSlettJa, det vet jeg jo, men skrev feil i trøttheta i går--nå retta opp.;) Takk for det Kari.:)
SlettJeg må også innrømme og ikke har spesielt sans for mannen. Kanskje er jeg påvirket av media, men han framstår noe selvhøytidlig og oppblåst. Kanskje det er en politikerting? -). Derimot finner jeg at jeg liker slike foreldredetaljer, som ballettstipend eller mer trivielle som sans for hunder og katter. Sikkert bare fordi jeg liker at mennesker har sansen for tid som går, og ikke har alle lemmer i nåtid
SvarSlett, som forøvrig også ser ut til å være en politikerting?
Vi blir vel alle påvirket av media, mer eller mindre..Liker du ikke politkere sånn generelt? Hva som er politkerting vet jeg ikke.. de er jo også forskjellige, men mange har det til felles at de babler mye tåkeprat.. Der er han Sandberg et unntak, tenker jeg, tross alt. Ja, var ikek det med balletstipendet ganske søtt, men trist.. tenkt å ikke tørre å ta imot..
SlettDette var sikkert ei interessant bok. I motsetninga til mange andre nolevande politikarar sine "memoarar" så trur eg faktisk denne er verdt å lese. Trass at eg ikkje deler politisk ståstad så er det ingen tvil om at Frp har klart det ingen skulle tru - med Sandberg med på lasset. Ønskjer deg ei god hausthelg - med ei god bok :-)
SvarSlettJa, ikke sant.. det gir en bredere perspektiv å lese slike bøker av slike profilerte personer som vi vanligvis får mest tabloidiserte oppslag om..
SlettGod helg til deg også Aina.:)