mandag 3. november 2014

Stormen og stillheten av Miriam Neegaard. Utrolig sterk debutroman om sorg og rettferdighet.

Årets viktigste bok?
Miriam Neegaard har skrevet en knallsterk og berørende debutroman. La det være klart med en gang. Denne boka har skylt gjennom  meg i hele dag, som enkelte bøker kan gjøre. Jeg regner med at den sitter i lenge. Romanen handler om Amalie som har mistet sin bror Andreas. Han ble innlagt i psykiatrien 18 år gammel med rusutløst psykose. Hun ønsker å finne ut hva som skjedde, hvorfor han døde. Andreas var en sårbar, følsom og kunstnerisk sjel, et musikalsk geni på piano. Hva gikk galt?


Dette er forlagets omtale av boka:
Sober og gripende roman om å miste en nær, men likevel klare å gå videre.
Stormen og stillheten følger Amalie i tiden etter broren Andreas’ uventede død. Forvirringen etter tapet fortoner seg som et grenseland, et sted mellom drøm og virkelighet, og hun kommer seg bare så vidt igjennom dagene. Romanen tar oss også med tilbake i tid, til tiden før Andreas døde, til da han var et vidunderbarn som spilte piano. Som attenåring fikk han en hasjutløst psykose, og ble etter dette tvangsinnlagt i psykiatrien. Amalie skjønner at hvis hun noen gang skal kunne se fremover, så må hun finne ut hva som egentlig skjedde med han. Hun krever å få innsyn i journalene hans, og det viser seg at systemet nok en gang har sviktet mennesket.
Stormen og stillheten handler om hvordan et musikalsk talent blir kneblet og fastbundet i et umusikalsk system.

Dette er bokklubben Energicas omtale:
Amalie er 26 år og har mistet broren sin. Hun kommer seg så vidt gjennom dagene, og nettene er preget av mareritt med minner fra barndommen. Andreas var et vidunderbarn som spilte piano fra barnsben av og hadde musikk/fargesynestesi. Som 17-åring fikk han en psykose som resultat av hasj-røyking, og ble slukt av psykiatrien. Amalie skjønner at hvis hun noen gang skal kunne se fremover, så må hun finne ut hva som egentlig skjedde. Hun krever å få innsyn i journalene til broren, og det viser seg at systemet nok en gang har sviktet mennesket. Spørsmålet er om det er grunnet evne eller vilje. Andreas var kanskje et misforstått geni, men det får vi aldri vite fordi et forkvaklet helsevesen viste seg fra sin verste side, og tragiske omstendigheter førte til hans død.

Så trenger ikke jeg å fortelle så mye om handling og tematikk i boka. Jeg vil konsentrere meg om vurdering og hva jeg tenkte, og hva jeg ble spesielt opptatt av.

Dette var en bok jeg la merke til når katalogen kom ut. En bok jeg ville lese. Jeg fikk den fra forlaget for et par dager siden, rykende fersk.  Jeg visste at dette kunne bli en bok som ble tøff å lese, sterk, følelsesladet, alt avhengig av hvordan den var skrevet og hva som skjedde. Derfor kviet jeg meg litt til å lese den, samtidig som jeg ikke kunne la være å lese den fort, med en gang, Jeg tok den med på ferie, og leste den i dag, søndag, i ett. Jeg greide bare ikke å legge den fra meg. Ja, den var sterk, knallsterk, viktig, og det falt noen tårer og jeg ble sint og berørt.

Først vil jeg gi dere min konklusjon, deretter vil jeg skrive en del om mine tanker. Det vil være umulig for meg å gjøre det uten å berøre bokas handling og utvikling. Derfor vil jeg at dere som ønsker å lese boka med et mest mulig uforutinntatt sinn, stoppe å lese nå, eller stoppe etter min enkle vurdering av boka som sådan, som følger:

Miriam Neegaard har skapt en velskrevet og engasjerende debutroman om en ung mann som blir ødelagt av mennesker/fagfolk og et system som er satt til å hjelpe ham. Dette er en bok som alle i hjelpepapparatet og spesielt de som er satt til å hjelpe, kan ha godt av å lese.Den berørte meg , provoserte meg, gjorde meg trist og forbanna.  I tillegg gjorde den meg glad, fordi den var så vakkert skrevet. Jeg bruker sjelden terningkast, men dette fortjener terningkast 6.

SPOILER ALERT!! stopp å lese nå, hvis du ikke vil vite hva som skjer.
Det som kommer videre her, er refleksjoner og meninger om bokas innhold. 

Det som skjer utover i romanen, er at Miriam, som  er i dyp sorg, kommer til et punkt der hun vil vite hva som egentlig skjedde. Hun fungerer ikke særlig godt på jobben, men klarer seg. Selv om hun har mareritt, sover lite, spiser lite. Hun bestemmer seg for å be om innsyn i journalene, og det avdekker gradvis hva som egentlig tok livet av hennes elskede lillebror.
Hennes foreldre vil ikke snakke om sorg, det som skjedde, de prøver å legge det bak seg. Det er deres måte å takle det på. Miriam får ingen støtte der. Heller ikke på jobb eller andre steder, med unntak av venn; Patrick. Folk rundt henne signaliserer at hun må komme seg videre. Men for henne blir sorgen sterkere, dypere, den forsvinner aldri. Hva skjedde , og hvorfor døde lilebroren hennes?

Hun avdekker gjennom journalene alvorlige overgrep. Andreas ble lagt i reimer og tvangsmedisinert gjentatte ganger. Han ble en kasteball i systemet, og diagnostisert ut fra de sympomene han viste , som var resultat av medisineringen, av bivirkningene. Ingen, eller svært få, de turde ikke si imot sine ledere, brydde seg nok eller så ham. og han ble bare dårligere og dårligere, tyngre og tyngre, la på seg 20 kilo og mistet seg selv. Fra å bli innlagt med en hasjutløst psykose som er forbigående, ble han til slutt diagnostisert med paranoid schizofreni. Sunn aggresjon og redsel ble oppfattet som vrangforestillinger og farlighet. Han fikk ikke den behandling han skulle ha, men ble forsøkt rekruttert inn i et forskningsprosjekt for schizofrene, noe han nektet å skrive under på. Han ble også plassert i en kommunal rehabiliteringsinstitusjon med mange rusmibrukere rundt seg, og hvor leder og stab ikke hadde noen kontroll. Andreas ble truet og presset for penger, og noen plantet stoff på rommet hans.

Jeg kunne skrevet masse her, men vil bare si at jeg trodde dette var psykiatri utgått på dato. Men forfatteren daterer hendelsene til rundt år 2000, Amalie selv befinner seg  i 2011.
Hun beskriver ikke bare en gammel psykiatri i ny forkledning, men også et fremmedgjørende system som sender følsomme mennesker frem og tilbake mellom tiltak som har ledige plasser, uten øye for mennesker som sårt trenger en helhetlig behandling.

Det Miriam Neegaard gjør med denne romanen er å sette et meget kritisk søkelys på det psykiatriske behandlingsapparatet både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Likedan bruken av tvang og medisinering, samt prestisje og makt innenfor sterke profesjoner og akademia. Forskning blir debattert, og hun skriver at legen som hadde ansvaret for Andreas ledet et forskningsprosjekt og hadde så stor anseelse at ingen turde å si ham i mot, og han hadde behov for flest mulige deltakere til sitt forskningsprosjekt. De sårbare pasientene ble små brikker i et spill. For noen med døden til følge.

Dette er rystende lesing. Jeg har litt problemer med å tro at det er slik i dag. Men jeg tror på det forfatteren skriver. Jeg har lest veldig mye om psykatri opp gjennom årene, og jeg har også familiemedlemmer som  er ofre for den gamle psykatrien, der de ble så tungt medisinert at de aldri ble seg selv igjen. De ble såkalte svingsdørspasienter.
Jeg har også sett flere filmer, bl.a. Frances med Jessica Lange som gjorde sterkt og uforglemmelig inntrykk på meg rundt 1980, der lobotomi ødela mennesker for livet. 

Andreas i denne boka ble kjemisk lobotemert. Hans kunstnersjel, hans kreativitet, hans styrke ble drept .  Han fikk en kort stund timer med en musikkterapeut som ga ham litt glød og håp, men timene ble kuttet på grunn av ressursmangel.

Andreas hadde nok levd om det ikke hadde vært for denne feilslåtte behandlingen, og mangel på ansvar fra de som hadde ansvar tok livet av han.

Jeg har nok erfaring gjennom jobb og privat, samt gjennom personlig interesse og studier , til at jeg tror at Miriam Neegaard ikke har diktet opp denne romanen uten referanser i sine nære relasjoner, Om det er familieært, gjennom jobb, eller andre nære vet jeg ikke.  Hun kan ikke ha skrevet noe så troverdig uten å ha inngående kjennskap. For troverdig er dette. Det er det som gjør det hele ekstra  trist.


På den annen side er det en vakker bok. En søsters store kjærlighetserklæring til sin nydelige, spesielle, sårbare lillebror. Det er så mange fine passasjer her, så vakre bilder. Mange refleksjoner om livet  og om døden, om brorens evne til å se det magiske i nået.  Ting Amalie ikke greide å forstå , men likevel satte pris på. Men siden jeg leste i strekk uten å bokmerke alle perlene, finner jeg dem ikke så fort igjen. Men det kan godt hende jeg leser denne boka om igjen en dag.

Jeg er spent på hva denne boka avsegkommer av debatter om dagens psykiatri og kommunalt helsevesen. Boka er helt ny så jeg har ikke sett noen anmeldelser eller intevjuer med forfatteren enda. Men det regner jeg med kommer. 

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

( etter å ha skrevet dette og googlet litt finner jeg dette  om MIriam Neegaard i Aftenposten
Er sosiolog og jobber hos likestillings- og diskrimineringsombudet.
Boken er basert på en sann historie om hvordan hennes bror ble feildiagnostisert og feilmedisinert i psykiatrien.
- Om hvordan et musikalsk talent som blir kneblet i et umusikalsk system, sier Neegaard. - Min bror døde i 2011, 24 år gammel. Jeg har skrevet for å få rettferdighet for ham, fra en pårørendes perspektiv. Det handler om sorg, om hvordan håndtere et uventet dødsfall. 

Og i dag fant jeg også denne kronikken skrevet av forfatteren i Aftenposten, hvor hun tar et sterkt oppgjør med psykiatrien, slik hennes bror og hun som pårørende møtte den.



Fotoet av Miriam Neegaard fant jeg ved å google, det kommer fra Twitter



Miriam Neegaard: Stormen og stillheten, 294 s
Juritzen forlag 2014 





PS. Boka er selvsagt en sterk kandidat til å bli norminert til Bokbloggerprisen 2014.





12 kommentarer:

  1. Denne har jeg på vent i bokhylla og skal snart leses

    SvarSlett
  2. Stilig bokomslag:) Ukjent bok for meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant.. Boka er helt ny, så det er ikke rart den er ukjent for deg.

      Slett
    2. Pleier som regel å få med meg nyheter innen bokverden, men ikke lett å holde styr på alle nyutgivelser:)

      Slett
    3. Sant det- det er utrolig mange utgivelser i år også.;))

      Slett
  3. Takk for tipset, denne vil jeg lese!

    SvarSlett
    Svar
    1. Bare hyggelig. Spent på hva du synes når du har lest den.:)

      Slett
  4. Jeg stanset ved spoileralerten, Anita, for dette er nok en roman jeg må få med meg. Etter det kommer jeg tilbake igjen for å lese resten av innlegget ditt. Kjenner dette nok er en roman jeg må stålsette meg for å lese.

    SvarSlett
  5. Ja, det var nok lurt Mari, hvis du vil lese boka.:) Best å være mest mulig forutinntatt.. God lesing når den tiden kommer.:))) Litt stålsettiing kan være ok, hvis man er veldig følsom, skjønt jeg synes den var veldig sterk uansett..

    SvarSlett
  6. Har lest omtale din først nå, når jeg leser boka sjøl. Grundig og kjempebra omtale, Anita! Og en STERK bok!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk. Godt å høre. Ja, det er en megasterk bok.

      Slett