mandag 15. februar 2016

Moshonistas biografilesesirkel: Claus Lundekvam - en kamp til

Sport er ikke min store interesse, knapt nok interesse i det hele tatt. Og i alle fall ikke fotball. Likevel velger jeg å lese en fotballbiografi for andre gang i Moshonistas Biografilesesirkel. I februar er temaet sport. Sist sport var på tapeten, leste jeg biografien om Zlatan. Den likte jeg veldig godt.  Jeg har også hørt mange skryte om selvbiografien til Claus Lundekvam, og derfor valgte jeg å lese om en fotballfyr enda en gang.



Jeg hadde knapt nok hørt om Claus Lundekvam før denne boka kom. Det sier nok mye om min manglende fotballinteresse. Han er visstnok meget kjent som en veldig god fotballspiller på fortrinnsvis engelsk lag.

Han vokste opp på Austevoll og ei anna mindre øy, Bekkjarvik og flytta til England for å spille fotball  for Southampton i 12 år.
Han gjorde stor suksess som fotballspiller, men førte også et mørkt baksideliv som narkoman, alkoholiker og sexavhengig. Han beskriver i boka dette livet helt ærlig og oppriktig. Hvordan han levde, hvordan han ruset seg og førte andre bak lyset og hvordan han kom seg ut av det. Og at han fortsatt må kjempe en kamp, hver eneste dag.

Første gang han var full var han 14 år, hjemme i Bekkjarvik, sammen med den fire år eldre broren Robert og kompisene hans.

Foreldrene var flittige, sindige vestlendinger. Pappa var lærer i ungdomskolen, mamma frisør på en av øyas to frisørsalonger. Helt normale vanlige folk, som han sier.

Han gikk i en problemklasse på skolen, alltid uro. Mange endte opp som kriminelle. Noen som rikinger.

Han så mye TV som barn , mye fotball som han var veldig fascinert av, når han ikke var ute med faren . De var mye på havet. Favorittlaget var Liverpool. han sparket mye fotball og ballen  med overalt. Det ble stablet sammen et lag da han gikk i 7. kasse. Han scoret masse mål som 14-åring. 15 år gammel debuterte han på A-laget i 3.divisjon.
17 år gammel flyttet han til Bergen. Gikk handel og kontor på vg.skole, men var ikke særlig ivrig. En dag fikk han et brev fra Brann med tilbud om treningsleir for lovende talenter. Etter det ble han tilbudt kontrakt.
Det ble bare mer og mer fotball, og han droppet ut fra skolen.
I 1992, da han var 19 år, ble han flyttet opp på A-laget. Deretter der det historie som man sier, stor suksess i England, før han måtte legge opp midt i 30-årene på grunn av skader.

I løpet av fotballkarrieren; 18 ganger på operasjonsbordet. Diverse brudd, skulder ut av ledd, ødelagt ankel, hjernerystelser, flenger etv   Smertestillende, morfin, kortison. Han likte det, tunge tanker seilte avgårde på en rosa sky, han slapp å føle, ville file av alle skarpe kanter (s.25)

Det fulgte med festing, ofte var de ute etter kampene, etter trening. Det var alkohol, det ble dop, det ble etterhvert mye kokain og piller.
Claus Lundekvam digget kokain ; han følte fullkommen frihet, følte han var seg selv, at livet var slik det skulle være. Det ble for mye, han ble paranoid, han ble innlagt på avrusing, på psykiatrisk, han prøvde å ta livet sitt, det var ut og på`n igjen, helt til en dag han virkelig tok grep og la seg inn for siste gang . En del av livsstilen var damer, mange damer, mye sex. Han var notorisk utro i 19 år.
Nina og døtrene slet med ham. Han sier at han prøvde å skjerme døtrene, men også de fikk se ham i rusa tilstand. Det gikk for langt og en dag orket ikke Nina mer og tok med seg jentene og flytta hjem til Norge.

I dag er Claus og Nina skilt, men gode venner. Han har akseptert at han alltid vil være en spenningssøker, en som må ta sjanser.

Han sier han har diagnose: Alkoholiker. Narkoman. Sexavhengig.
Tillegg: Løgner. Manipulator. Egoist. Rævhull. Risikosøker.  (s.23)

Etter fotballkarrieren og rusbehandlingen (som han forteller detaljert om), fikk han jobb som trener og kommentator i TV2. (i skrivende stund er han oppsagt som trener for Bønes, av hvilken grunn vites ei)  Det har også vært andre skandaler med Lundekvam i 2016 og 2011, blant annet ble han arrestert for vold mot kvinne, noe han benektet.

Hva synes jeg om boka?
Vel- jeg ble ikke helt fenget. Jeg synes det ble for mye fotballprat, for mange kampreferatgreier og fotballnavn og det interesserer meg ikke i det hele tatt. Det som interesserte meg var hans historie om livet han levde utenom, med rusmisbruk og hvordan han opplevde det, hvordan han gravde seg mer og mer ned, hva det gjorde med andre, spesielt Nina og ungene, og hvordan han gjennomgikk behandling og ble rusfri. Jeg synes vi får et ærlig, usminket bilde av slik han har opplevd dette. Og usympatisk så det holder. En rusmisbruker tenker stort sett bare på seg selv og rusen , og det ser vi et godt eksempel på her. Hva som lå under behover for rus er ikke så godt å si. Kanskje er Lundekvam en type som genetisk er disponert for å bli avhengig og med lett tilgang til rusmidler gjennom livet som proffspiller og mye penger så var han temmelig utsatt og det bare tok helt av. Alle operasjonene ga ham også feelingen for hvor behagelig den smertestillende medikamentelle rusen var.

Som fotballbiografi som sådan, likte jeg nok historien om Zlatan mye mye bedre.
En kamp til-  kjedet jeg meg delvis gjennom (fotballpratsidene), dessverre.  (Heia Rosenborg!)
Jeg angrer litt på at jeg ikke leste om Marco Elsafadi eller Sonja Henie istedet.

Andre har likt En kamp til mye bedre enn meg og har skrevet mer inspirerte innlegg:
BokBloggBerit , Tine, Silje- Så rart , Groskro, Elisabeth

Moshonista har også lest boka, men har hun blogget om den?  Det kan jeg i alle fall ikke finne..

Men her er uansett en link til Biografisirkelen. Der kan dere finne linker til blogginnlegg om andre sportsutøver.

Og mer om Lundekvam på wiki her, (fødselsår, meritter etc)






Claus Lundekvam : En kamp til , 252 s
Fortalt til Thomas Karlsen
Cappelen Damm 2015
Kilde: lånt på bib


20 kommentarer:

  1. Er enig med deg i at de kapitlene som tok for seg fotball var litt småkjedelig å komme seg gjennom ser at jeg ikke fikk det helt frem i min omtae av boken. Men det andre som opptok livet hans var til tider sterk lesing syntes jeg. Og om alle fotballstjerner lever det livet han fremstiller så er jeg jaggu glad for at jeg ikke er noen fotballfrue!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, ja det er jeg enig i: Glad jeg ikke er en fotballfrue. (med eller uten blogg, same shit) Tenker i det hele tatt at å drive med toppidrett på internasjonalt nivå må være et meget spesielt liv på mange måter..

      Slett
  2. Eg skjønnar godt at du sleit med fotballreferata - sidan du ikkje er interessert i utgangspunktet. Men eg tykkjer du har fått med deg mykje av essensen og innhaldet i boka.

    Eg anbefalar biografien eg las, om Elsafadi, - spesielt til deg og din yrkesbakgrunn. Omtalem vert publisert i løpet av dagen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant..
      Elsafadi noteres, han holdt dessuten foredrag på vår årlige fosterhjemskonferanse i Trøndelag sist høst. Ville heller lest den boka, men hadde låst meg i alle superlativene om Lundekvams bok. (skal aldri høre på andre bokbloggere mer;))
      Spent på din omtale Berit.:)

      Slett
  3. Jeg er veldig fotballinteressert men syntes også fotballreferatene ble litt kjedelige. Men jeg likte boken godt. Han har løst det med så skrive om sitt private forfall og sin fotball suksess på en utrolig god måte.

    Men jeg kan ikke skjønne st han ville ødelegge karrieren og ekteskapet på den måten. Det synes jeg er trist, men det er vel sånn for noen at suksessen er vanskelig å takle, og med mye penger så føler en seg sikkert uovervinnelig :)

    Takk for link!

    SvarSlett
    Svar
    1. Synd du ikke leste Zlatan, den var ikke kjedelig, bare veldig bra.
      PÅ tross av noe fotballprek der også, men noe må jo til i en fotballbio.

      Nei, avhengighet er vanskelig å forstå, det er ikke så lett å få has på siden den rus/sex/spill-avhengige bedriver selvbedrag kontinuerlig.

      Mye penger, mye lett tilgjengelig dop og en kultur som tilrettelegger for det, er som bensin til bålet for folk som lett kan bli avhengige. Kan hende hadde Lundekvam slitt med flaska også utenfor fotballverden hvis han hadde gjort noe annet, vanskelig å si..

      Slett
    2. Grunnen til at jeg ikke leste Zlatan var fordi både Ingalill og Elisabeth skulle lese den og da fant jeg denne om Armstrong! Men jeg har lyst til å lese om Zlatan altså!

      Slett
    3. Jeg skjønte det.. men du har altså noe tilgode.:) Så spørs det om Elisabeth leste den, Ingalill vinglet seg jo også bort fra Zlatan.;)

      Slett
    4. Elisabeth leste Zlatan, så det var bra noen leste han til slutt :) Dessuten leste jeg en bok som sto i bokhylla og det er et pluss!

      Jeg skal lese Zlatan en annen gang - for jeg synes han er veldig fascinerende, og en god fotballspiller! :)

      Slett
    5. Ja, det var bra. Og også bra å lese bøker fra-hylla, har det som mål selv..:)

      Slett
  4. (Moshonista har lest men ikke skrevet om Lundekvam. Moshonista skriver ikke om noe lenger. Moshonista var heller ikke spesielt begeistret! Moshonista mener at det ikke er innleggelsesgrunn å snakke om seg selv i 3.pers når man har mange navn å ta av.)

    Jeg er enig med deg. Fotballbitene var langtekkelige, og livet-går-nedenombitene ble litt skjemt av at han er litt vanskelig å like. Interessant, ja. Sikkert helt vanlig i fotballkretser, ja. Still...

    Still - er det mer interessant med biografier om de som falt utenfor, eller gikk på trynet, enn alle de der de feirer seg selv. Eg. Alle Armstrongbioene - før fallet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, så er vi to.. dislikers. (nei, du , det skal mye mer til før man blir innlagt her til lands for tiden)
      Det som er ille, er hvis det er så ille i elitefotballkrester- som han skriver, men han har fått mye pepper fordi de andre ikke er enige om at der så mye fest, fyll, dop, utroskap og horeri. Who knows- only themselves.

      Moralen er: La ikke fotballen ta deg unge menneske!

      Joda, btw- mer interessant med selvransakelser, det uperfekte, der man ikke lykkes med noe, der suksessen har sin dyrebare pris, enn en selvbiografi om ren egodyrking. Enig!

      Slett
  5. Tror det var lettere for meg å like boken siden jeg kjente spilleren, og at han har spilt på Brann i en tid jeg fulgte med. De jeg har snakket med tenker enten at det var for mye fotballprat, eller så sier de at det var for mye av det andre, spørs hvor interessen ligger. Fin omtale Anita!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er kanskje en enten-eller-bok. Takk for ros Tine.:)

      Slett
  6. Jeg likte også biografien om Zlatan. Men denne om Lundekvam hadde nesten bare vært en tragedie å lese og ikke noe for meg. Har fått med meg at boken var utgitt. Noe sport liker jeg å se på, men det er nesten umulig å ikke få med seg nyheter om enkelte idretter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, så bra. :) Zlatans historie er en god historie , på tross av de oddsene han kjempet mot.
      Enig ang at det er nesten umulig å ikke få med seg noe uansett hvor uinteressert man er i sport.. det pryder forsider, sosiale medier, tv-nyheter etc.. alltid..

      Slett
  7. Sport er ikke min interesse heller. Jeg ser sjakk og amerikansk fotball og det er det eneste. Alt annet av sport er jeg allergisk mot:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det er sporadisk jeg finner sport og idrett interessant.. VM på ski (og en gang i tiden skøyter) når vi gjør det bra, kan være gøy.:) Og Italia og Argentina i VM i fotball.;) Det er fordi de er så kjekke og det e livåt.:;)

      Slett
  8. Vet du, jeg hadde ikke hørt om ham i det hele tatt - før han plutselig var årets snakkis på bokbloggtreffet. Tror jeg vil ha landet på ca. samme konklusjon som deg hvis jeg leste, - fotballreferater interesserer meg ikke, og det ville livet kan jeg finn i andre bios.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det hadde knapt jeg heller, før alle begynte å snakke om den boka.. Ja, vilt liv finnes mange andre (og bedre ) steder enn i fotballkretser, det er jaggu sant.

      Slett