søndag 3. april 2016

Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel (Station Eleven)

Da jeg var ung handlet dystopier om tiden etter atomkrig, annen kjemisk krigføring, eller invasjon fra rommet. I dag er det andre dystre årsaker som ligger til grunn; utslettende pandemier for eksempel, som i denne romanen av Emily St. John Mandel. På meget kort tid bryter sivilisasjonen sammen på grunn av en omfattende og eksplosiv svineinfluensapandemi. Svært få overlever. Fordi overlevelse ikke er nok, er en tankevekkende, velskrevet og tidvis meget spennende dystopisk roman, som ikke er en ren dystopi egentlig.



Fra forlaget om boka:
Den berømte skuespilleren Arthur Leander får hjerteinfarkt mens han står på scenen og spiller Kong Lear. Senere samme kveld begynner sivilisasjonen å bryte sammen i kjølvannet av en influensapandemi. Sykehusene oversvømmes av døende pasienter, og livet går i oppløsning.
Tjue år senere turnerer Kirsten Raymonde sammen med truppen Den omreisende symfoni til små bosetninger av overlevende. På vogna deres står en replikk fra Star Trek: «Fordi overlevelse ikke er nok». Skuespillerne og musikerne risikerer alt i kunstens og menneskelighetens navn. Men så kommer de til St. Deborah by the Water, der de treffer på en voldelig profet som truer alle som vil flykte.
På kryss og tvers av tid og sted, skildrer romanen livet før og etter pandemien. Gradvis avdekkes skjebnens krumspring, som forbinder dem alle. Fordi overlevelse ikke er nok er en postapokalyptisk roman om kunst, erindring og ærgjerrighet, om den tvingende nødvendigheten av mellommenneskelige forhold, om berømmelsens flyktige vesen og om skjønnheten i verden slik vi kjenner den.
Les mer HER

Som teksten over viser, så er dette en roman som veksler frem og tilbake i tid. Historien kretser på forskjellige måter rundt skuespilleren Arthur som døde like før katastrofen, samt at vi får tilbakeblikk fra tiden han levde, og menneskene som er knyttet til ham på en eller annen måte. Jeg er interessert både i teater og media, og leser dermed periodevis med et ekstra våkent øye.  Jeevan, som forsøker å redde Arthur da han kollapser på scenen er også en interessant karakter. Han ønsker å gjøre noe meningsfylt, men jobber som paparazzifotograf og underholdningsjournalist, noe han egentlig misliker sterkt etterhvert.

Jeg synes starten av romanen er gripende og fengslende, og kapitlene/avsnittene som handler om Arthur og livet før og når katastrofen inntreffer er det som treffer meg mest. Noen av partiene hvor vi er med Den omreisende symfoni er mer langdryge og berører meg ikke like mye, før på slutten. Der får vi oppklart en del forbindelser, som jeg ikke skal røpe her. Scenene på Flyplassen hvor Arthurs gamle venn Clark og hans andre kone Elisabeth og sønnen Tyler strander er også fascinerende. Her bor de i flere år og gjør det beste ut av det de finner av ting og tang.  Hvordan forfatteren greier å flette sammen karakterene i fortid og fremtid, er veldig godt gjort. 

Alt i alt så likte jeg romanen godt, den var rask å lese, og tankevekkende fordi dette er scenario som absolutt kan skje. Forfatteren skriver bra, tildels nydelig og evner å skape både troverdige karakterer og gode miljøskildringer. Tittelen Fordi overlevelse ikke er nok, sier ganske mye om at det er andre ting som teller; menneskelig samhold, varme- og som Marianne Kessel så fint sier det i sin omtale på Bokelskere:

"Emily St. John Mandel fokuserer på, i romanen Station eleven på temaer som å velge mellom å huske og om å fortrenge, om å bevare sin menneskelighet i en tøff verden og om å finne sin egen frihet. Boken beskriver viktigheten av å bevare kunst og skriftspråket som et middel for å kommunisere og for å kjenne samhørighet. "

Originaltittelen er Station Eleven, og henspiller på en sci-fi-tegneserie som Arthurs første kone Miranda skapte.

Absolutt en bok jeg anbefaler videre, selv om den ikke er så morsom som Margaret Atwoods trilogi om Oryx & Crake og MaddAddam, Men det skal vel noe til.
Fordi overlevelse ikke er nok er mer trist og vakker, enn morsom. Samtidig som den kan være en påminnelse og en vekker over hva som betyr noe, som vi i dag lett tar for gitt.

Andre bloggere:

Legg gjerne igjen link i kommentarfeltet hvis du har skrevet om boka og ikke finner deg her.


Avisanmeldelser:




Emily St.John Mandel: Fordi overlevelse ikke er nok, 377 s
Font forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar


12 kommentarer:

  1. Det er så gøy at Station Eleven har kommet på norsk, jeg likte den boken veldig godt. Spesielt Arthur Leander som spiller Shakespearestykker passet meg bra i fjor som nå, når jeg "feirer" ham. Flott omtale du har skrevet. Av og til er det godt å lese andre sine tolkninger av handling og karakterer, det gir en dybde til ens egen leseopplevelse. Har så vidt skrevet om boken i et samleinnlegg i fjor sommer :) http://tinesundal.blogspot.no/2015/07/my-real-children-og-station-eleven.html

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk og takk for link Tine, har lagt deg til. Rart å se deg skrive samleinnlegg;) Btw- ser du likte boka godt, ja, det er en god bok, og skjønner at en appellerer ekstra sterkt til deg siden den omhandler Shakespeare på et vis..

      Slett
  2. Leste den tidligere i år, men ikke skrevet om den ennå. Det blir etter hvert.
    Ser at du liker den hakket bedre enn meg. Liker dystopier, men synes sjangeren begynner å bli mye av det samme, men denne var en av de få gode og likte spesielt Arthur. Han var noe for seg selv:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ser at det kan bli mye av det samme hvis man leser mange i samme genre.. Arthur var en interessant figur, ja. :)

      Slett
  3. Dystopi står ikke øverst hos meg, men det finnes alltid unntak. Dette ser ut til å være en av dem. Apropos Shakespeare, jeg vurderte å kjøpe en gammel utgave av noen av hans verker oversatt til tysk på lørdag i Berlin, men tok til fornuft. (Angrer etterpå!)

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette er jo ikke en ren dystopi siden mye handler om tiden før katastrofen- så det kan absolutt godt hende du kan like denne.:) Håper du koser/te deg i Berlin.:)

      Slett
  4. Denne hadde nesten gått i glemmeboken hos meg, fint å bli minnet på den igjen! Har lest om denne, og den vekket raskt interesse. Jeg er heller ikke veldig bereist i dystopier, men leste noen på engelskstudiet for en del år tilbake, bl. a. Aldous Huxleys "Brave New World" fra 1932. Tittelen kommer visstnok fra Shakespeares "Stormen". :)

    SvarSlett
  5. Så bra at du ble påminnet en god bok.:)
    Huxleys Brave new world er en klassiker, men jeg er usikker på om jeg har lest den eller bare har hørt veldig mye om den.. sånn er det med noen slike klassiker.

    SvarSlett
  6. Argh, det er dette som skjer når jeg leser for mye og glemmer/nekter å skrive om bøkene - man husker nesten ingenting. Jeg husker boka, men ikke helt hva jeg synes. MÅ vel oppsøke diverse kommentarfelt for å finne min umiddelbare respons. Alt jeg står igjen med nå - er at jeg ga den 3 stjerner på goodreads, ikke likte den like godt som Oryx, men fant den likevel mer skremmende, fordi den var mer sannsynlig, eller nærmere på noe vis, men ble irritert da den endte i cliffhanger og på det viset ble mer som en intro å regne. Tror det var noe sånt -). Takker også for påminnelsen, skal selvfølgelig også lese toern.

    SvarSlett
    Svar
    1. Uff ja, det er ergerlig, og det er kun en kur for slikt: Skriv fort!
      Hvilken toer? Atwood?

      Slett
  7. Fin omtale, denne ser interessant ut - det har vært lite lesing på meg i det siste - prioriterer foto en stund nå - (og lydbøker under gåingen)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Randi. Ja, det er en bra bok.. Godt å lese med litt mer skjerpet hode enn på Cuba, der var det så varmt og mye som skjedde e hele tiden.

      Slett