søndag 2. oktober 2016

Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm

Nicolai Houm er en av flere kritikerroste forfattere i den norske bokhøsten. Jeg har ikke lest noe av ham før, men husker jeg hadde lyst til å lese hans forrige bok, De håpefulle, men det har jeg enda ikke gjort. Nå har jeg lest hans siste; Jane Ashlands gradvise forsvinning, noe som ga mersmak. Dette var en roman som var god å lese, og etterhvert vanskelig å legge fra seg.


Romanen starter med at en amerikansk kvinne våkner alene i den norske fjellheimen, nærmere bestemt Dovrefjell, i et telt og sterk tåke. Hun har det veldig dårlig, og vi frykter det værste. Hun reiste dit med en mann hun traff på flyet fra USA som skulle forske på moskus, men han har tydeligvis forlatt henne alene på fjellet.

Etterhvert rulles hennes historie opp. Hvorfor dro hun til Norge? Hva har skjedd med henne? Hva har hun dratt fra? Hva gjør hun i Norge?
Vi penses mellom forskjellige faser i livet hennes før og etter hun reiste til Norge, og blir mer og mer informert om Janes bakgrunn.
Hun reiser til Norge for å besøke fjern slekt som hun har kommet i kontakt med gjennom slektsforskning, noe hun startet med som en syssel etter at hennes personlige katastrofe hendte. Hennes slektning i Norge har en travel moderne kone og de har en  flink datter på 14 år som driver med RS. (Rytmisk sportsgymnastikk). Det bygger seg opp gnisninger mellom Jane og husets kone, og Jane blir rett og slett kastet ut etter å vært beruset på alkohol og piller i deres hjem. Jane ringer Ulf, mannen hun traff på flyet og kjører for å møte ham på Dovre.

Romanen har på en måte tre scenarier; Janes historie i USA, hennes forhold til foreldrene, ungdomstid og ekteskap med Greg, jobben som forfatter og universitetslærer, perioden hos slektningen i Oslo, og tiden med Ulf på flyet og i fjellet.

Alle er vevd sammen på et finurlig vis, vi blir drevet fremover for å vite hva som skjer, hva som har skjedd. Språket er veldig godt, og det er veldig god flyt, Janes historie er levende skildret.
Jeg leste anmeldelsene på nytt da jeg var ferdig med boka, og ser at noen har ment at romanen har en viss distanse, som gjør at man ikke blir helt berørt. Det er jeg ikke enig i. Jeg hadde ingen problemer med å leve meg inn i historien og den berørte meg og grep meg. Janes krise er så godt beskrevet, hennes desperasjon, hennes smerte, gjennomsyrer hele romanen. Men det er aldri tungt (selv om Jane har det svært tungt, og man kan kjenne hennes smerte og sorg som tung), det er lett skrevet, det er lyspunkt, det er komiske situasjoner og skråblikk.
Det skal også sies at mange kritikere har gitt romanen meget gode anmeldelser.

Det var også morsomt å lese at noen mener Houm er vår mest amerikanske forfatter. Selv synes jeg boka virket veldig amerikansk. Jeg leste to amerikanske romaner før denne, og det slo meg at stilen var ganske amerikansk. Så jeg var altså ikke helt på jordet.
Jeg synes også det var interessant å lese en norsk roman om en amerikansk kvinne som kommer til Norge og ser Norge med utenfrablikk. Hvordan hun reagerer på det skandinaviske familielivet og væremåte, er herlig, likedan er scenen hvor Jane blir med deres datter på RS-trening glitrende beskrevet. Jane reagerer spontant på den harde behandlingen jenta får av treneren , og tar et oppgjør både med trener og mor etter det hun har sett, ingen barn bør gå på slike anorektikeranstalter, mener Jane.

Jane Ashlands gradvise forsvinning var en befriende gjennomført god roman å lese. Anbefales!

Beathe og Gro har også blogget om boka.



Foto: Forlaget


 Nicolai Houm: Jane Ashlands gradvise forsvinning , 175 s
Tiden forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar



11 kommentarer:

  1. Kjekt å høre at du likte denne boken, Anita! Og som deg ble jeg nysgjerrig på andre bøker han har skrevet, blant annet "De håpefulle". Tusen takk for link! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det var en god roman, virkelig, så langt blant mine top fem norske romaner!
      Jeg har De håpefulle her, og satser på å få lest den etterhvert..Kjøpte den på Fretex i sommer.
      Bare hyggelig med lik, vet du.:)

      Slett
  2. Innledningen din minnet meg veldig om to bøker jeg har lest hvor en kvinne er hjelpeløs i ødemarken. (Billy og Hvis du vil) Jeg er ikke god på handlinger som spiller seg selv ut over sidelinjen, så jeg spør: Får vi vite mer om hva som skjer med henne på Dovrefjell, eller er det bare tanker og tilbakeblikk herfra?
    Der har du min greie... :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ingen av de bøkene du nevner har jeg lest.
      Ja, vi får vite mer om hva som skjer med henne på Dovrefjell, men jeg må være ærlig å si at slutten er litt åpen. (men bra), men det takler du vel?
      Jeg ser ikke bort fra at du kan like denne boka Tine.:) Den har bra driv.

      Slett
  3. Jeg ble akkurat ferdig med denne, og jeg syntes den var kjempegod. Minnet meg om de tidligere romanene til Siri Hustvedt, både tematisk og still.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra Silje! Ja, det er en kjempebra roman. Jeg har ikke lest Siri Hustvedt, men det må jeg også gjøre en dag.:)

      Slett
  4. Ja!!!! Så bra at du likte denne Anita, den er veldig god. Vet ikke helt om det er årets beste, for i år har jeg lest mange gode bøker, i forhold til hva jeg gjorde i fjor. Blir spennende med nomineringen på nyåret :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er den, helt klart. Det er vel litt tidlig å si hvem som er Årets beste enda, enda skal flere leses, selv om de jeg har lest i år har noen kandidater blant toppen, det tror jeg. Og denne er en av dem, sammen med Vigdis Hjorth og Tomas Espedal, og muligens et par av krim/thrillerbøkene jeg har lest; Damhaug og Fossum.
      Enig at det blir spennende med nomineringen på nyåret, når den tid kommer.
      Bare hyggelig.:)

      Slett
  5. Følte at jeg pustet litt lettere når alle liker denne, endelig, og forhåpentlig ei bok jeg kan stille meg bak. Det kan jo selvfølgelig slå feil, men så langt høres det ihvertfall ut som ei bok for meg. Jeg sliter sånn med norsk 2016 at jeg kommer til å ende opp som kontinentets sureste (ehm, ikke skrivende) bokblogger. Ingenting stemmer. Har til og med begynt å høre på musikk på hundetur... og da er det ille....

    SvarSlett
  6. Håper den faller i smak. Det er kjedelig når man har sånn lesenedtur at intet helt klaffer, enda du har lest både Hjorth og Lykke? Kanskje krim er tingen, finnes bra norske der også.:) Kanskje du bare må høre på musikk en stund og så vil det etter hvert gå over..
    Jeg fikk Lykke sin bok i dag, og kaster meg over den etter jeg er ferdig med Bror Hagemanns roman Syng meg vekk (har lest halve, og liker den også godt så langt), deretter skal det bli Jens M. Johanssons tur med Et godt liv. Så har jeg lest en sekser-anmeldelse av Elskere av Mattis Øybø som jeg ble nysgjerrig på..

    SvarSlett