fredag 7. oktober 2016

Nei og atter nei av Nina Lykke

Nina Lykke ble en favoritt hos meg etter at jeg leste hennes forrige roman Oppløsningstendenser. Hun skriver så godt og treffende, med brodd og snert. Lykke er kalt en av våre fremste satirikere. Jeg har ikke tenkt på at det er satire hun skriver, men det er kanskje det, men at det er gjort så godt, så kløktig, uten overtydelige overdrivelser og karikaturer. Lykke drar det bare sånn akkurat passe ut. Nei og atter nei er en samlivsroman og en samtidsroman som treffer tidsånden som et skudd. Hva er det som skiller denne fra mange andre romaner om samme tematikk? Det må være måten den er skrevet på, skarpt, dyptpløyende, reflektert, småmorsomt, trist, gjenkjennende, allmengyldig?


Jeg var litt i tvil om jeg skulle prioritere denne romanen på grunn av tematikken. Er jeg ikke litt lei av å lese om samlivskriser, utroskap etc?  Men så kom den ene gode anmeldelsen etter den andre, og jeg husket hvor godt jeg likte hennes forrige roman, så jeg tenkte at denne må jeg jo bare få med meg. Det er noe med måten romaner skrives på, ikke alltid bare tematikken som er det avgjørende for at man skal like en roman.

I Nei og atter nei møter vi Ingrid og Jan som har vært gift i et kvart århundre. De har to unge voksne sønner tidlig i tyveårene som fortsatt bor hjemme, og lever som hotellgjester. Til Ingrids fortvilelse kan de ikke engang tørke seg i ræva.
Ingrid jobber som lærer og Jan har fått opprykk som avdelingsdirektør i departementet.
Ingrid er møkk lei av både jobb og familieliv, unger som tar alt for gitt og ikke vil flytte ut. Slik vi møter henne i starten av boka er deprimerende. Hun er tom, uten energi og lyst, men holder det gående av ren plikt, blant annet har hun fortsatt samleie med Jan en gang i uka, for da er liksom det gjort.
Jan har fått ny giv og selvtillit på grunn av opprykket, og innleder et forhold til den 15 år yngre rådgiveren Hanne. Han har det egentlig greit med Ingrid, men han greier ikke å holde seg unna Hanne som har fått ham til å føle seg ung og viril igjen.
Hanne føler den biologiske klokken gå fra seg, og er også i sin krise fordi alle hun kjenner har ordnet seg familier og barn og hun føler seg helt utenfor. Hun greier ikke å få egne forhold til å vare, hun finner bare feil hos den andre, hun går lei, hun flytter også ofte. Og har hun lyst på Jan fordi han i grunnen er ganske uoppnåelig? Hva vil skje hvis han velger å skille seg til fordel for henne og hun får det som hun vil?
Ingrid og Jan har også et vennepar; Steinar og Marianne som de er en del sammen med. De bare krangler og baksnakker hverandre, og at de orker å være venner med dem kan man jo også undre seg over. Det meste er gammel vane, også på dette området.

Vi blir kjent med både Ingrids, Jans og Hannes tanker, kvaler og indre liv, og det er det som gjør romanen så interessant. Det er mye å kjenne seg igjen i her, både tendenser i samfunnet og eget liv eller det man ser rundt seg.

Boka har et godt driv, men dette er ingen overfladisk roman, den stikker dypt og tar for seg eksistensielle temaer som tanker om døden, meningen med livet selv om man tilsynelatende har alt. Men det er også skrevet med brodd, snert, og det er mange ting å humre over her også. Heldigvis.
Romanen slutt er bare herlig.

Det er mye man kunne ha diskutert når det gjelder denne boka, men jeg overlater det til andre fora eller kommentarfeltet. Jeg tenker også at dette må være en ypperlig roman for en lesesirkel for voksne damer og /eller menn.

Intervju med Nina Lykke i Aftenposten ; Barna våre blir automatisk konge i familien

Anmeldelse i Dagsavisen
Anmeldt også i andre aviser, de fleste under betalingsmur.

*BokBloggere? Kom igjen. Dette er en av høstens beste norske romaner. Oktober forlag har mer om boka her

Min omtale av Oppløsningstendenser her





Nina Lykke: Nei og atter nei, 269 s
Forlaget Oktober 2016
Kilde: Anmeldereksemplar





11 kommentarer:

  1. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene her, delvis for ungene som heldigvis er flyttet ut., men som lærer i Videregående skole kjenner jeg dette langt inn i sjelen. Denne boka er satt opp på min liste må leses

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror det er mye vi kan kjenne oss igjen her, vi som er litt eldre og har voksne unger/ungdommer. Nesten så noe blir ubehagelig å lese.
      Ungene mine er heldigvis ikke så bortskjemte som disse, de greier seg fint selv. Materielt har vi heller ikke hatt overflod akkurat.
      Spent på hva du synes når du har lest boka.:)

      Slett
  2. Du har overbevist meg,jeg kommer til å lese denne romanen. Jeg var vel en av få (?) som ikke likte "Oppløsningstendenser" men derimot likte jeg veldig gode novellesamlingen hennes. Husker at hun skrev veldig bra, og jeg likte intervjuet med henne på Brenner og bøkene selv om jeg følte at hun "gav for mye vekk" - jeg kommer nå uansett ikke til å huske det når jeg sitter med boken i fanget. Ha en fin helg, Anita :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra Beathe! Nå handler denne boka om andre ting enn Oppløsningstendenser, så det kan jo være at du liker den bedre, absolutt.
      Jeg husker ikke noe av det hun sa på Brenner og bøkene, og bra der det når man skal lese boka.;) Spent på hva du synes. Ønsker deg også en riktig god helg.:)

      Slett
  3. Altså, jeg innser nå at det bare er meg, men dette er da en helt alminnelig historie om en fjottemann som synes gresset er grønnere?? Fant hverken satire, skarphet eller nytt syn på utroskapen. (Nestendirekteklippet avsnitt ut av innlegget jeg har kalt Norges sureste bokblogger). Men hun skal ha Lykke for at jeg kjenner meg igjen i absolutt alle damene. Alle kunne vært meg )

    SvarSlett
    Svar
    1. Jo, historien er da ikke uvanlig, som jeg har skrevet- men det er noe med måten den er skrevet på. Det skal vel godt gjøres å finne nye temaer i litteraturen, det er nå livet og kjærligheten, havet og døden det dreier seg om...
      Og så er det vel noe med måten Lykke skriver på som gjør at man kjenner seg igjen, om ikke alt, og like mye, så noe..
      Det virker som du er i en kjempelang lesetørke Ingalill. Har du lest noe av årets norske bøker som du synes er gode?
      Nå har jeg startet på Doris Lessingbok av norske Halvorsen til biosirkelen, godt å lese noe annet enn norsk samtid.

      Slett
    2. Ikke lesetørke, sliter bare med å finne noe jeg liker, alt er så ordinært. Denne var blant de bedre, men ingenting jeg ikke har lest før, og syntes hverken den hadde snert eller brodd. Det er greit å kjenne seg igjen lizm, men jeg forventer noe mer av bøkene jeg leser, kanskje for mye, kan det se ut som.

      Slett
    3. Ok, skjønner. Det er da enda bra. Jeg har også hatt det sånn en stund, og da har krim eller Atwood vært redningen (tidligere i år), men i det siste synes jeg at jeg har lest flere gode faktisk. Men å finne noe man ikke har lest om før, tematisk, er da vanskelig.. Man blir sikkert fortere lei og litt blasert når man leser så mye som vi gjør.
      Nicolai Houm og Bror Hagemanns siste var også blant de bedre synes jeg.:) Innlegget om Hagemanns Syng meg vekk publiseres i kveld..

      Slett
    4. Så henne i programmet Brenner & bøkene, men usikker på om det er en bok for meg.

      Slett
    5. Ja, det gjorde jeg også. Vanskelig å si om det er en bok for deg..

      Slett
    6. Ja det er ikke godt å si. Den frister litt. Vi får se:)

      Slett