fredag 19. januar 2018

Kort om Rigels øyne av Roy Jacobsen

Den tredje boka om Ingrid fra Barrøy, øya på Helgelandskysten, kom i 2017. Jeg fikk ikke lest den da, men deltok på et bokmøte med Roy Jacobsen i Trondheim hvor han snakket om romanen. Sist fredag så jeg boka var tilgjengelig som ukeslån på biblioteket og rasket den med meg. Nå er den ferdiglest.


Her er det jeg skrev etter bokmøtet:

"Roy Jacobsen.
Man trenger ikke å si noe mer enn at han nå kommer med bok tre om Ingrid på denne øya på Helgelandskysten. Og når han står der og snakker om krigen og Ingrid fra Lurøy, og denne russeren som antagelig er far til barnet hennes, og alt det som ikke er så enkelt likevel etter rettsoppgjør og krig, og følelser så stritter hårene på mine armer.. Og han nevner Helgeland, Trøndelagskysten og Skorovatn, og jeg mister tråden og forsvinner...
Skorovatn?
Men jeg snakker med ham etterpå. Han sa det er så mye historie i Skorovatn, og noe er med her.
(søstra mi har feriehus der, og jeg skal dit ei helg snart for å plukke tyttebær og gå på Puben til Inge Stallvik)

Litteratur, romankunst, intuisjon, fortellinger, inspirasjon--
Jeg tror ikke at forfattere engang alltid kan forklare hvor det kommer fra. "




Gamle bygninger i Skorovatn (foto: Anita Ness)


Vel, og så gikk det fire måneder før jeg fikk lest romanen. Men det får man skylde den rikholdige bokhøsten for. Too much books, too little time etc..

Så mange har anmeldt boka, både i aviser og på blogger at jeg velger ikke å referere så mye av bokas innhold og dra linjene til de to forrige. De kan du lese om her og her

Som de andre to bøkene i serien, så er denne også ganske langsom og stillferdig, i alle fall i starten. Eller; mer i starten enn senere.
Likevel er det så mye dramatikk og lidenskap her. Det er sterke naturskildringer og møter med mennesker. 
Ingrid tar med seg datteren Kaja, 10 mnd, på reise for å lete etter Kajas far, russeren Alexander som overlevde forliset på Rigel og havnet på Barrøy, reddet av Ingrid.
Ingrid reiser med båt, til fots, med tog, og underveis får hun hjelp av så mange gode folk. Hun får mat, hun får overnatting, hun får råd og tips om hvor Alexander dro videre. 
Hun treffer noen som har møtt ham , som hjalp ham videre på flukten, noen som vet noe om hvem som kan ha møtt ham.  Men mange holder tilbake ting, og Ingrid som værer, føler, - hva er det de ikke vil si? Narrer de henne? Lyger de? 

Ingrid besøker Skorovas, gruvebygda i Nord-Trøndelag. Her treffer hun Herman Vollheim og datteren Mariann i Stallvika og får bo der på tross av en vanskelig start i kontakten, får hjelp videre av Mariann og en klokke av Herman som blir glad i Ingrid og ungen.  Med båt over Tunnsjøen, forbi Gudfjelløya, et hellig fjell hvor det skjedde ofringer, videre til Nordli og Røros for å treffe han som Alexander flyktet sammen med. Her blir hun også noen dager. Han godt skjult, enda, fordi etterkrigstiden ikke er like lett for alle. Han  med sine traumer, hun med sin ungdommelige lengsel. Men en dag må hun videre. Hun vet nå hvor Alexander dro, Henrik sa det som det va. Enden på reisen er i Mysen, leiren for krigsfanger.  Han er ikke lenger der, men noen kanskje vet noe mer. 


Va det hær ho Ingrid gjekk? spør søstra mi..  Skorovatn (foto: Anita Ness)

Det er skildringen av den målbevisste , naive, men sterke Ingrid, bærende på en ti måneder gammel baby gjennom Norge, det er det sterke med fortellingen. Hun fortsetter selv om hun er motløs, utslitt, sulten, fortvilt, selv om Kaja gråter og folk møter henne med stor undring, men mest med godhet. 

Og så er det alt det andre, som ligger under, som vi får et lite glimt inn i; etterkrigstiden, hvem som var på hvilken side, gråsoner, arrene etter en krig, og ikke minst hva som skjedde med de russiske soldatene da de kom tilbake til Sovjet. Den infoen får vi i etterordet, men dog. Underveis kan vi håpe at det gikk bra med Alexander, at de treffes igjen, at hun får vite, skjønt vi aner at håpet er fåfengt-- og jeg tar meg i å ønske at hun blir hos Herman, eller Henrik. La jentungen få en trygg oppvekst, en stefar som vil ha henne. 
Skildringene av Kajas reaksjoner på morens følelser er virkelig gode. Ingrid som er så "borte" at hun ikke hører Kajas gråt, men mest av alt Ingrids kjærlighet og omsorg for henne. Om å vaske og tørke bleier på sekken, det daglige stellet, matingen.

Ekstra artig er det å lese at de går i Trøndelag, steder jeg har et forhold til, steder jeg har vært. Spesielt Skorovas(s/tn) hvor jeg har vært et par ganger det siste året, siden min søster har feriested der. Sist kjørte vi til Tunnsjøen og jeg fikk høre sagnet om Gudfjelløya. I dag bor det to brødre der som driver gård og loser turister over vannet og opp på fjellet. 

Dette ble visst ikke så kjempekort likevel. Men vil du lese enda mer, så har blant annet Rose-Marie, Tine  og BokbloggBerit skrevet om boka, samt en del anmeldere som kan googles opp.


Mine innlegg om:



Roy Jacobsen: Rigels øyne, 231 s
Cappelen Damm 2017
Kilde: Lånt på biblioteket



Ingrid fra Barrøy, like sterk som Bjørnen i Skorovatn (foto: Anita Ness)

13 kommentarer:

  1. Bra omtale, Anita. Likte at du kalte romanen stillferdig. Det er dekkende. Det er en stund siden jeg leste denne nå, jeg likte den godt. Poetisk og drømmeaktig. Men jeg synes den første i serien er best. Jeg må huske på å omtale denne en dag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Randi. Jeg synes vel også den første var best, tror jeg, men de henger godt sammen . Håper du blogger om den snart.:)

      Slett
  2. Flott omtale Anita! Veldig kjekt å se bildene, det gir en ekstra dybde og et sug etter å reise nordover igjen :) Jeg er enig med Randi at det var nok den første boken som gjorde sterkest inntrykk, men denne er fin på en annen måte. Ha en fin helg Anita!

    SvarSlett
    Svar
    1. Glemte å si takk for lenke, og at den diktlesesirkelen har begynt å pirre nysgjerrigheten min :)

      Slett
    2. Takk for det Tine. Seff med lenke. I alle fall når det er en viss gjensidighet i det.
      Så gøy at diktlesesirkelen pirrer nysgjerrigheten din. Hiv deg med, innlegg om oppstart er ute nå!

      Slett
  3. Jeg synes alle tre bøkene egentlig er såpass ulike, så det er vanskelig å sammenligne dem. Liker skrivestilen og fortellingene hans veldig godt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, du har rett i det. den første og den siste er jo veldig forskjellig. Jacobsen ønsker å fortelle forskjellige historier fra Norgehistorien i de tre bøkene, men det kan jo variere hva man selv finner mest interessant.

      Slett
  4. Jeg har kun lest første boken men har "Hvitt hav" liggende. Likte jo første boken veldig godt så burde nok fått med meg fortsettelsen også etter hvert. Jeg har flere serier jeg burde lest ferdig så kanskje 2018 er året jeg skal få lest litt mer av de bøkene som har stått noen år i hyllene...men så er det disse "nye" bøkene som frister men kanskje jeg skulle benyttet sjansen før bokvåren starter for fullt(?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette er korte bøker som går relativt fort å lese, så de leser du nok raskt. Jeg prøver også å holde igjen på de nye bøkene som kommer nå. Målet er å få lest en del av det jeg har i hus, men dukker det opp ting på bib som jeg ønsket å lese i fjor, så hender det at de går foran. Jeg så også Marit Tusviks siste der, men den må få vente. *holdte meg hard*

      Slett
  5. Jeg likte godt De usynlige, og har andre boken stående i hyllen - nå fikk jeg veldig lyst til å starte på den og deretter skaffe meg den tredje :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra Birthe.:) Spent på hva du synes.. Siste boka gjorde nok mest inntrykk på meg, kjenner jeg..Det er noe med Ingrids sterke vilje og den reisen hun foretok, de folkene hun møtte..

      Slett
    2. Vel, det avgjorde saken: jeg tar Hvitt hav sporenstreks ned fra bokhyllen!

      Slett
    3. Så gøy! Tipper du liker dem:)

      Slett