torsdag 22. november 2018

Thomas Marco Blatt: Tiden er ilden vi brenner i

Og som det brenner..
Dette er romanen flere bokbloggere har diskutert heftig denne høsten. Det er deilig å se at det ryker litt av uenigheter om en bok. Skjønt uenigheter- det handler vel mest om forskjellige lesinger, tolkninger, oppfatninger, forventninger og smak. Gøy er det i alle fall, og grunn nok til å lese denne lille underfundige boka.



I denne romanen reiser Camilla og datteren Emma, 13, til Portugal for å komme seg vekk fra en vanskelig hverdag. Datteren Emma plages av traumer etter en bilulykke og moren sliter med søvnproblemer. Camilla og Emmas far Martin ble skilt for ikke så lenge siden etter at han var utro. Det kommer frem etterhvert at forholdet har hanglet noe. Han sier et sted at hun må velge mellom angsten og kjærligheten. Han når visst ikke inn til henne.
Camilla hadde en vanskelig prematur fødsel og turde ikke bli gravid igjen. Martin ønsket seg flere barn, men hun ventet og ventet, helt til like før bilulykken.
De skulle på ferie til Vestlandet og i et uoppmerksomt øyeblikk mistet Camilla veigrepet og kjørte av veien.

Camilla har slitt med angst, søvn og at eks-mannen blir stadig mer pågående for å få mer omsorg for datteren, ja han vil visst ha omsorgen. Skolen bekymrer seg, han bekymrer seg, men ikke Camilla- for datteren på den måten akkurat.
Det er så mye annet hun bekymrer seg for. Hun vil være i fred og derfor reiser de på ferie. En ferie som blir forverret, og hun blir også værre. Hun tolker mennesker rundt seg negativt, som om de vil henne noe vondt. Hun stenger telefonen og de flykter fra sted til sted for å komme seg unna folk, innbilte trusler og meldingene fra Martin.

Til sist havner de i en liten landsby og leier hus hos en eldre dame, Martha, som har to voksne sønner, Juan og Jorge. Camilla trives der selv om kvinnen og de voksne sønnene bedriver monkey business og Juan er litt innpåsliten overfor Emma. Det er varmt i Portugal og værre skal det bli..

Jeg likte å lese denne romanen. Den er vakkert skrevet og forfatteren bygger opp en smygende spenning som blir mer og mer intens. Midtveis får vi et tilbakeblikk til ulykken. Det er gode skildringer og visuelle bilder som føles veldig nære. Bilturen, gleden, uoppmerksomheten, sjokket da de ligger der etter smellet. Det er gode pauser mellom sekvensene, og lyriske tenkesetninger.  Emma er opptatt av døden, og tiden tematiseres også innimellom det prosaiske som skjer.

Heller ikke et spedbarn bryr seg om døgnet har 24 timer, om høsten følger sommeren, om hun har levd i ti dager eller i elleve netter. Det er foreldra som deler spedbarnets liv i timer, som lærer henne om natt og dag, som peker på løvet som faller og snøen som smelter, som gir henne et språk for omgivelser og forandring, som skaper erindring og forventning, det er i møte med verden at barnet får en fornemmelse av tidens gang. (s.87)

Portugal, hotellet, folkene, strendene, flukten, paranoiaen- omsorgen for datteren, det kjæreste hun har. Den trettenårige datteren som vil teste grenser, som blir borte og dukker opp igjen.
Det er levende, krypende, mollstemt, trist, lavmælt og det ender - det ender, nei, det kan jeg ikke røpe..
Les selv og bedøm.

Beathe greide ikke å leve seg inn i karakterene, for henne ble ikke dette troverdig. Tine synes spenningen hemmet den lyriske tonen og synes ikke at dette er en psykologisk thriller som forlaget skriver bakpå boka, men hun liker likevel romanen. Eli synes denne romanen bør nomineres til Bokbloggerprisen. Det har vært livlig i kommentarfeltene deres. Gå gjerne dit, men kom også gjerne tilbake og diskuter her.

Emmas stemme finnes et sted i hodet mitt. Den minste fargen på den minste dagen, leser Emma. Og tiden er ilden vi brenner i. (s. 53)

Thomas Marco Blatt, f. 1980 i Sør-Korea, oppvokst i Oslo, har gitt ut to romaner og to diktsamlinger tidligere og har mottatt Tarjei Vesaas debutantpris. Jeg har lest den forrige romanen hans; Varsjøen, (2017) som jeg også likte godt.  Den ble nominert til Ungdommens kritikerpris.

Thomas Marco Blatt: Tiden er ilden vi brenner i, 124 s
Kolon forlag 2018
Lånt på biblioteket



23 kommentarer:

  1. Oisann - det var mange ulike meninger om den romanen. Kanskje jeg burde lese den....

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det må du Randi- så får vi høre hva også du mener. :) Jeg tror du kan finne spennende ting her..

      Slett
  2. Enig med deg, veldig gøy når flere leser den samme boken, og at vi ikke er enig. På en skala fra 1-10, ser jeg denne rekkefølgen: Beathe, Tine, Ellikken, hvor er du Anita?
    Det er dumt at forlaget legger føringer for hvordan en bok skal leses, og her ødelagte nok et eneste ord for flere av oss.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det synes jeg også. Å skalere en bok/leseopplevelse- vel: ca 8?
      VIl vel gi den 4 av 5 stjerner på Goodreads- og kanskje 5 av 6 i terningkast, tipper jeg. Det er bra det altså. Toppkarakter er det sjelden en bok får av meg.
      Forlaget har vel ikke akkurat lagt føringer for hvordan boka skal leses, men at de har skapt noen forventinger med å kalle den psykologisk thriller, kan jeg skjønne. Men hva man forventer av en psykologisk thriller er nok også forskjellig.., tenker jeg. Men romanen har jo et spenningselemet av psykologisk karakter, selv om det ikke er på samme nivå som Karin Fossums krim og de engelske/amerikanske psykologiske thrillerne på markedet.
      Hvilke bøker mener du er psykologiske thrillere da Tine? (eksempel) Siden denne faller igjennom i så måte, mener jeg..
      Uansett; ikke greit med merkelapper, men det gjør nå disse forlagene.

      Slett
  3. Velskrevet og detaljrik omtale både av bok og ulik mottakelse!

    SvarSlett
  4. Leser denne nå. Har vært så lite til stede at jeg ikke har fått med meg livligheter i kommentarfeltene. Det øker leselysten. At det er uenigheter. Litt skummelt at det er Eli som vil nominere, men liker jo boka så langt (selv om det er tidlig). Skal holde meg unna alt til den er ferdiglest (som i nåværende fart vil si engang i 2021).

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra at du er i gang med lesing Ingalill. Har de denne i lydbok så er du kanskje ferdig i 2020? ;)
      Skjønte ikke helt at det er skummelt når Eli mener den er nomineringsverdig- betyr det at dere alltid - som regel- er uenige?

      Marianne: (helt greit.;) knis)

      Slett
  5. Forfatteren skriver nydelig og poetisk, mange hakk over det den forrige boken jeg leste av ham hadde. Men her ble det i tillegg som Tine nevner forlaget som la føringer for hvordan man skal lese boken,og da manglet det den spenningen og intensiteten som burde vært der for at den skulle innfri (hos meg)

    Men bevares,det er veldig kjekt at man kan skape så pass mye snakk om en bok, det er ikke alltid det skjer til tross for at det ofte er uenigheter om en bok.


    SvarSlett
    Svar
    1. D skrudde nok forventingene til psyko thriller for høyt. Sier det samme til deg som Tine over her ang det.
      (jeg aner ikke hva jeg hadde tenkt hadde jeg ikke blitt "advart" av dere- men usikker på om det hadde gjort så mye utsalg siden jeg leste Varsjøen for ikke alt for lenge siden og vet hvilken stil han skriver i) Jeg synes jo den både var spennende på sitt vis og gradvis mer intens- særlig etter at de kom til Martha og sønner.

      Jepp, artig med litt liv i leirene.;)

      Slett
  6. Hmm, den tror jeg at jeg vil lese. Spennende med så ulike meninger.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra! Håper du leser den snar, mens det enda gløder.:)

      Slett
  7. Kanskje det er det som må til? At vi er kraftig uenige på en skala fra 3-10? Nesten så jeg må få med meg denne også... men da uten å lese noen andre omtaler. Og tydeligvis bakpå boka. Først. Føringer som viser seg å peke feil vei? Morsomt! Ikke rart det er oppstyr i Bloggland ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, kanskje det? Du må lese, snart, mens ilden ulmer.. Slik skal blogglandia atter tennes til jul:)

      Slett
    2. Mer samlesing, må til, mer kvist til bål og ild.. Kost ut gammel aske og nytt liv gis plass til å gro ut av ulmende glør.

      Slett
    3. Den siste kommentaren din fikk meg rett i Bjørn Eidsvåg sporet. "For det bler bål av gamle glør" osv... Såååå utrolig lei av sangen, haha, men det er fordi den CD'en ble spillet sønder og sammen i et tidligere liv :-)
      Jeg får se om jeg får med meg denne også. Jeg leser foreløpig dikt fra Inger Hagerup til øyet blir stort og vått. Noen dikt hver kveld. Det har jeg funnet ut er beste måten for meg å lese diktsamlinger på, ellers bare "leses" diktene, uten for mye tanke.

      Slett
    4. Hehe, så klisje.. Skjønte det, det var jo noe kjent med de ordene..olala. Jeg gjorde meg også lei av Bjørn Eidsvåg etter mye spilling oppatt og oppatt på 80-90-tallet.
      Inger Hagerup er fin.
      Jeg leser best dikt om morgenen- og det blir helst når jeg har fri. Før alle andre inntrykk har fylt sanser og hode.

      Slett
  8. Morsomt dere: Adresseavisen anmelder denne boka i lørdagens Ukeadressa, som jeg nå har lest e-utgaven av. De gir god kritikk med terningkast 4, men mener også- jepp!- at forlaget gjør boka en bjørnetjeneste med å gi den merkelappen psykologisk thriller. (skulle nesten tro anmelder Fartein Horgar har lest diskusjonen vår;))

    SvarSlett
    Svar
    1. Morsomt at de trakk frem det vi hadde diskutert. Fant forresten en annen som trakk frem det samme som meg. https://universitas.no/anmeldelser/65030/tiden-er-ilden-vi-lever-i-en-beint-fre

      Slett
    2. Skulle nesten tro han hermet etter deg.;)
      Interessant med så forskjellige lesninger, men jeg er ikke enig i premissene han legger til grunn for å ikke kalle det psykologisk thriller. Hvis det er sånn at alt kun foregår inne i en karakters hode, kan det vel likevel være en psykologisk thriller. Det er som regel der det foregår når vi har med en upålitelig forteller å gjøre, som det ofte er i psykologiske thrillere.
      Jeg synes også at "trusselen" fra Camillas eks er reel, i den forstand at han virker bekymret for henne og datteren, spesielt datteren, om Camilla beskytter henne godt nok- det er nok tegn på det, selv om Camilla muligens overtolker hans bekymring.
      Vi vet jo at han eksisterer.
      Har man en viss grad av paranoide tanker så er jo det temmelig lett å gjøre.

      Men for å presisere; det hadde sikkert vært best om forlaget ikke kalt romanen psykologisk thriller..Det er jeg enig i.

      Slett
    3. Hehe....han gjorde sikkert ikke det selv om han faktisk trakk frem alt jeg gjort i min omtale!Ja,du har rett i det med Psykologisk thriller, at det kanskje for det aller meste "foregår i hodet" på personen,det leste jeg meg frem til etter at jeg hadde lest og da var det allerede for seint for min del for jeg forventet litt mer ytre påvirkning enn det jeg følte jeg fikk. Jeg irriterte meg på han eksen jeg, syntes ikke at han viste omtanke for hun som hadde gått gjennom mye i de svangerskapene hun hadde hatt. Men selvfølgelig forstår jeg ham i forhold til datteren sin, men likevel syntes jeg han burde vært litt mer på banen slik at vi som lesere kunne blitt litt lurt med at vi ikke helt visste hvor vi hadde ham, det syntes jeg manglet her.

      Slett
    4. Man kan jo legge inn det man vil, når det sies så lite (om eksen)- det er mye undertekst her.
      Selv leste jeg han som en bekymret far, som levde for lenge i et forhold som ga ham lite varme. Emma var jo tross alt 12-13 år før hun ville ha barn igjen.. Ikke at barn bør være noe krav i seg selv, men det skinte jo gjennom at Camilla var ganske utilnærmelig. Så skjedde den ulykken da det begynte å bli bra, og ting klusset seg aldeles til igjen. Over så lang tid går det vel en grense for de fleste, tror jeg..

      Hvor konkret man ønsker at de andre skal tre frem i en historie er nok forskjellig, jeg skjønner det.

      Slett