Krystallslottet av Jeannette Walls

Krystallslottet er månedens bok i lesesirkelen min. Boka er min datters, og den har ligget hos meg en stund, og hva var vel en bedre anledning til å få lest boka. Krystallslottet er Walls selvbiografiske fremstilling av sin egen turbulente oppvekst, i romans form. Mora var kunstner, faren en visjonær drømmer, med sterk svakhet for brennevin, og de levde som nomader med en spesiell livsfilosofi. Walls har skrevet en gripende roman, som grep meg fra første stund.

Jeannette er nummer to i en søskenflokk på fire. Lori er eldst, og Brian nummer to. Lillesøster heter Maureen. Forlaget skriver dette om boka:

I Krystallslottet skriver Walls om sin oppvekst i hendene på eksentriske og nomadiske foreldre.  Faren Rex er alkoholiker og moren, Rose Mary, er kunstner og lettere gal. Rose Mary prioriterer maling og litteratur fremfor morskap: ”Hvorfor tilbringe en hel ettermiddag med å tilberede et måltid som forsvinner i løpet av en time, når man på samme tid kan male et bilde som varer for evig?” spør hun barna. Dermed er det duket for blant annet kattemat, meloner og popkorn til middag. Faren Rex er varm og kjærlig, men når han blir full blir han destruktiv, upålitelig og til tider voldelig.

Walls foreldre så på hjemløshet som et spennende eventyr. Slikt blir det en trøblete og uvanlig barndom av. Og siden foreldrene i stor grad var motivert av innfall og paranoia var barna; Jeanette, hennes bror og to søstre, i stor grad overlatt til seg selv.

Walls beskriver i fascinerende detalj om hvordan det var å være barn og vokse opp i denne familien som stadig er på flyttefot og ute etter nye eventyr. Eventyr som oftest var en flukt fra pengeinnkrevere og enhver form for ansvar. Gjennom Walls fantastiske historiefortellende håndlag, blir vi kjent med uforglemmelige karakterer i en uvanlig bok, og Walls kjærlighet til foreldrene – til tross for deres overveldende selvopptatthet – lyser fra alle sidene i boken.

En bok om fattigdom, galskap og kjærlighet som beviser at virkelighet lett overgår fantasien. 

Mer om boka HER 

Vi følger oppveksten til familien fra sted til sted. De bor i rønner, ungene sover i pappesker, når barnevernet eller pengeinnkrever kommer på døra, flukter de i all hast videre. Mat er det periodevis dårlig med, og Jeannette roter i søpla på skolen for å finne matpakkene andre barn har kastet fra seg. Mora er mer opptatt av å bruke penger til utstyr og farger til malingen sin. Faren Rex drikker eller spiller bort pengene. Det er til tider hjerteskjærende å lese. I alle elendigheten holder ungene sammen, og viser seg snart som mer voksne og modne enn sine foreldre. Men på tross av alt det som ikke er så bra, så bindes familien sammen ev en stor kjærlighet til hverandre. Jeannette er ikke i tvil om at foreldrene, og faren spesielt elsker dem. Jeannette er også farens yndlingsdatter og en dag skal han bygge et Krystallslott til dem. tegningene og planene har han. Det er mye moro og spenning for barna i beskrivelsene av tidlig oppvekst. 

Romanen er et bevis på at det finnes mye styrke i kjærlighet, som kan kompensere for andre mangler en familie har. Hos denne familien er det masse ressurser, ungene er kreative og begavede, og de klarer seg stort sett veldig bra, på tross av  en noe meget spesiell oppvekst. Jeannettes kjærlighet til foreldrene skinner igjennom hele boka. Men hvordan alt ender, ønsker jeg ikke røpe. Den lesegleden bør dere selv få oppleve. Jeg får likevel noen tanker etter å ha lest boka om menneskets rett til å velge sitt eget liv. Disse foreldrene (særlig mor), hadde muligheter til å unngå å leve i slik fattigdom. Hun hadde lærerutdanning, men hun fungerte dårlig som lærer de periodene hun prøvde. Men hun hadde også andre muligheter til å skaffe seg inntekter, som vi får vite mer om senere. Likevel velger mor og far å leve som lasaroner og nomader, og som hjemløse på et senere punkt i livet. For ungene er dette vondt å se på. De vil hjelpe, men mor vil ikke ta imot almisser. En holdning som har gjennomsyret hele oppveksten til ungene. Heller sulte enn å ta imot hjelp fra andre. Det er en sterk stolthet i det å klare seg selv. Men Rex og Rose-Mary var vel lykkelige slik. Bare så synd at de ikke evnet å se barnas behov i dette. Hva de selv valgte som eldre etter at barna flyttet ut er en ting, selv om det for barna kunne være vanskelig å akseptere, med skammen som også fulgte med, men umodenheten og valg som følge av dette da var små, er en bitrere dram å svelge.

Her er en smakebit. Far har fått lønn etter etter en strøjobb og de feirer med å spise biff på restaurant. " Det smakte så godt at vi spiste opp en hel ukes matbudsjett" ( s.86).

" Vi var snart blakke igjen. Da pappa kjørte Brian og meg til skolen , la han merke til at vi ikke hadde med oss matpakke.

"Hvor er matpakkene?" spurte pappa.

Vi så på hverandre og trakk på skuldrene.

"Det er ikke mer mat igjen," sa Brian.

Da pappa hørte det, ble han helt fra seg som om det var først nå det gikk opp for ham at ungene hans var sultne.

"Herregud, hun derre Rose-Mary bruker opp alle pengene på maleutstyr", mumlet han og lot som han snakket med seg selv. "Mine barn skal ikke gå rundt å være sultne!" (s.86-87)

Boka er ikke trist, selv om det er noen hjerteskjærende scener, så det er sagt. Det er mye humor, snedige situasjoner og plenty varme her.

Jeannette Walls er født i 1960,  dro til New York som 17-åring, og fikk seg jobb som journalist i en avis, og studerte ferdig College der etterhvert. I dag arbeider som også som journalist og forfatter og er kjent som sladrespaltist i MSNBC.com. Hun  er nå bosatt i Virgina sammen med sin andre ektemann John.

Mer om forfatteren HER

Andre bloggere:

Bokelskerinnen , Moshonista, Anettes bokboble, Rose-Marie, Beathes bokhylle, Lesmye , med flere...

Andre:

Dagbladet

Jeannette Walls - foto og mer info på Wikipedia

Jeannette Walls : Krystallslottet, 300 s

Pantagruel 2011 (2005-i USA)

Kilde: Lånt bok

Innlegget deles i spalten Smakebit på søndag og du finner andre smakebiter i bloggen til Mari; Flukten fra virkeligheten! Ønsker deg en fin søndag!