På den første dagen i 2012 har jeg kost meg med å følge Cecilie Skog og hennes makker amerikanske Ryan Waters gjennom deres 71 dager over Antarktis. Cecilie skrev dagbok underveis på turen i tillegg til oppdateringer over telefon på sin blogg på vg.no. I 2011 valgte hun å åpne dagboka for publikum, noe hun lenge var i tvil om at hun skulle gjøre.
Cecilie mistet sin mann Rolf Bae på K2 i august 2008. Året etter gikk hun som første kvinne uten støtte og etterforsyninger over Antarktis sammen med sin venn Ryan. Cecilie har snakket om tiden etter ulykken på TV og i andre medier. Hvordan hun følte at alle så på henne som «hun enka» og at hun ikke hadde selvfølelse i sorgen. Kun når hun var ute på tur følte hun at hun levde, så vidt .
Turen til Antarktis var en slags terapitur. Hun skriver i dagboka om sorgen og savnet etter Rolf. Om alle de vanskelige tankene som stadig kom i reprise, helt til de en dag mildnet og ikke var så smertefulle lenger. Hun beskriver turen dag for dag, om værforhold, om slit og glede, om fantastiske naturopplevelser, om tvil, om gnagsår og smertefulle føtter, om hvordan hun og Ryan fungerer som turkompiser på denne lange og strevsomme turen over is og snø i mange minusgrader.
Boka er prydet med flotte bilder fra turen. Teksten er lettlest, og foruten dagboka, inneholder den små snutter om andre ekspedisjoner til Sydpolen. Som Amundsens tur for 100 år siden. Det gir perspektiv. Amundsen gikk med hundespann og måtte avlive hunder underveis for å ha til føde til seg selv, de andre hundene og besetningen. Cecilie, Ryan og nåtidens eventyrere kan ha med lass av tørrfor. Som Real turmat. Boka inneholder også utstyrsliste, medisinliste og kostliste. Interessant ikke bare for den som planlegger en slik ekspedisjon, men også for en som meg som tar turen fra stua. Hvilket kamera brukte de? Hvordan fikk de strøm? Hvordan kunne de kommunisere med verden utenfor? Slike ting får vi svar på.
Boka gir også inspirasjon. Om en ikke vil gå til Sydpolen, kan en ta seg mål av andre turer, andre aktiviteter. Sprenge noen grenser for seg selv. Ta fatt på en ny fjelltur for eksempel. Utforske nytt terreng som en ikke har satt sine bein på før. Selv ble jeg påminnet mitt ønske om å gå over Hardangervidda til sommeren. Intet er umulig, med god planlegging og realistisk vurdering av egne forutsetninger. Som regel kan man strekke seg mer enn man tror.
Cecilie Skog i bokbad med Sigri Sanberg Meløy på Fjellitteraturfestivalen på Finse i oktober, da boka lanseres.
Cecilie Skog: Antarktis
Gyldendal, 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar