Snakk til meg- av Vigdis Hjorth. (bok)

Cuba! Latinamerikanske rytmer, duft av havannasigar, palmesus og svette hoftevrikk. Cuba! Fidel Castro, sosialisme, fattigdom og turisme. Cuba har blitt et populært reisemål for vestlige turister de siste årene. Vigdis Hjorth har reist dit ofte. I fjor kom hennes bok derfra ut.

Boka lukter av Cuba, gir et innblikk derfra om både fattigdommen, livsgleden, turistattraksjonene, om gapet mellom vårt kalde rike nord  og  deres varme fattige sør.

Men boka handler mest om sårbare mennesker, savn, kjærlighet og mangel på sådan, ensomhet.

Middelaldrende Ingeborg, biblitekaren fra en småby i Sør-Norge, reiser på ferie til Cuba. Vilt og vakkert, slik bruker hun ikke å gjøre. Hun lar seg forføre, forelske i den noe yngre Enrique, som er både svart og trommeslager i hotellets hage om kveldene. Ingeborg både nyter og vegrer seg, men hopper i det, og starter arbeidet med å få ham på besøk til Norge. Byråkratiet jobber tregt, nedverdigelsen med all mistenksomheten, spørsmålene, hun punger ut, svarer, betaler, for  få han til Norge. På besøk. De er kjærester. Hvor langt må hun gå for å få han over? Boka gir svar som jeg ikke skal røpe.

Paralellt forteller hun om sin voksne sønn, snakker til ham i tankene, i korte sms, sønnen som studerer i Stockholm, som aldri svarer, som hun ikke har sett på tre år.

Løgner, tristhet, ensomhet.

Dess mer jeg leser i boka, dess mer jeg venner meg til Hjorth skriveform, med korte setninger uten pronomen, mange bisetninger , tanker, dess mer blir jeg grepet av det triste, det sørgmodige, kontrastene.

Skal jeg skrive som henne, blir det litt som slik: Mange ting å ta tak i her, mange problemstillinger som kan diskuteres, vil vi?.

Kan ikke kvinner førti pluss reise utenlands og forelske seg uten å bli mistenkeliggjort som lettlurte offer for kyniske menn ? Eller vil de ta sjansen på nederlaget hvis det viser seg at han egentlig bare vil til rike vesten og du bare er middelet til målet? Hvordan føles det å bare punge ut penger, fordi du vil glede, fordi du vet han ikke har noen, hvordan kan det også føles for han denne nedverdigelsen av å ikke ha sine egne?

Er det slik at alle romanser der ute i verden, den fattige, bare er middel til mål om rikdom? Et middel til asyl, opphold i et rikt land, og er det derfor myndighetene er så kjipe og strikse? Finnes det ekte kjærlighet? Blant menn fra fattige land og kvinner fra rike? Når kan man stole på at det er slik?

Det tristeste er dog å bli vitne til den manglende kontakten med sønnen. Han som ikke vil ha kontakt. Den ene sønnen. Hun som bebreider seg selv, hva har hun gjort galt, siden han ikke liker henne, ikke vil ha kontakt. Kanskje har hun kvalt han i sin omsorg, noe galt sa hun vel ikke? Det er vondt. Alle som har barn vil kjenne at dette er sår, tung, vond lesing. Det er nok det værste, å bli slik avvist av sitt eget avkom.

Dette greier Vigdis Hjorth å skrive troverdig om, skrive sterkt om, tankevekkende.

Vigdis Hjorth: Snakk til meg

Cappelen Damm, 2010.

Skrevet oktober 2011