PROFET I EGET LAND-HISTORIEN OM CARL I. HAGEN
Journalist Elisabeth Skarsbø Moen, utga høsten (2007) den uautoriserte biografien om Carl I. Hagen. Boken heter ”Profet i eget land- historien om Carl I. Hagen.” Jeg plukket med meg pocketutgaven som nå har kommet i handel, her forleden, og leste den ut i et strekk.
Boken skildrer Hagens oppvekst og studiedager og hans karriere som en av våre mest kjente og omstridte politikere. Fra å være en sjenert gutt, som drømte om engang å tørre å snakke i store forsamlinger, blir viinvitert i en særdeles spennende reise hvor den unge mannens mål blir stadig klarere, og hans politiske visjon stakes ut.
Dette er også historien om FRP, fra Anders Langes dager i 1973, bruddet med Lange, og dannelsen av Fremskrittspartiet i 1977, og utviklingen frem til Hagens avgang som partileder i 2006.
Jeg synes boken var spennende som en thriller. Den er drivende godt skrevet, og skildrer Hagens ambisjoner, visjoner, sin harde kamp for å bygge FRP til et stort parti, en kamp for å bli tatt på alvor i det politiske Norge, og ikke minst om alle de interne stridighetene i FRP.
FRPs vinglete politikk blir godt synlig gjennom boken. Hagen selv var i hjerte liberalist, men hadde også en ide om å forene liberalismen, konservatismen og populismen. Dess større partiet ble, dess større ble også de interne stridighetene og maktkampene. På et tidspunkt ble det umulig å forene fløyene i partiet, for å samle seg om strategi og politikk. Liberalistene i partiet samlet seg til kupp, og det etter at Hagens kronprinser Tor Mikkel Wara og Pål Atle Skjervengen trakk seg som nestledere, til stor sorg for Hagen.
Hagen foretok flere utrenskinger i partiet, og vi får en historie om stygge maktkamper og stygt politisk spill. Vi får også en historie om en partileder som er utrolig dyktig til å lese hva som rører seg i grasrota (ved god hjelp av Eli), og bruker dette til å sanke stemmer. En partileder som snur kappen etter vinden. I det ene øyeblikket skal den liberalistiske profilen dyrkes, og partiet skal jobbe for å bli mer seriøst. I neste øyeblikk, så vurderer han at partiet har blitt for seriøst (pga tapte stemmer, eller nedgang på meningsmålinger) , og vil tilbake til protestlinjen, og mer Stutumpolitikk. I de senere årene har vi også sett at FRP har beveget seg mer mot sentrum i norsk politikk, og forsvarer statlig eierskap i noen sammenhenger, noe som var totalt utenkelig tidlig i FRPs periode.
Boken tar også for seg FRPs og Hagens svin på skogen i form av skattesnyteri, misbruk av partipenger (les:skattebetalernes penger) til utenlandsreiser til Partiledere og familie, leie av kjoler til Eli osv. Hagen selv synes det var helt rimelig, så mye de hadde jobbet og slitt for å bygge opp partiet.
Gjennom boken får vi bilde av en særdeles målbevisst og hardtarbeidende mann, som slåss for seg selv og sitt parti. At han periodevis blir beskyldt for å bruke stalinistiske metoder, og grove hersketeknikker for å holde partiet samlet. Noe som man har sett gjennom årene, men her får systematisk bekreftet. FRP har ikke vært noen søndagsskole, og Hagen ingen pusekatt, for å si det sånn. En mann som elsker å være i medias rampelys, for det er der han når ut til folk, og der han får gjennomslag for politikken sin. Og dette er han dyktig på.
Boken gir for så vidt intet nytt, som vi ikke vet fra før. Det som er spennende, er å lese hele historien i en samlet fremstilling. Slik blir den også en viktig del av norsk politisk historie. Det er ingen tvil om at Carl I. Hagen har forandret det norske politiske landskapet på mange måter. Og det er intet mindre en enn bragd å bygge opp FRP fra intet til Norges nest største parti. Og det er jo det vi er nyskjerrige på: Hvordan klarte han det? Hvordan var det mulig?
Boken gir til dels svarene på det. Mye ligger i Hagens dyktighet i å treffe grasrota, lukte folkets misnøye og å spille på det. Mye ligger også i dyktigheten av å bygge en organisasjon, selv om metodene nok kan diskuteres. På den annen side, så er det tvilsomt om FRP hadde vært det det er i dag, uten Hagens ledelse. Mange vil vel si at det hadde vært like greit. Man kan selvsagt diskutere rollen Hagen og FRP har hatt i norsk politikk. Om han og partiet var et nødvendig korrektiv. Om han har hatt adskillig mer innflytelse enn mange , les: det politiske Norge, liker å si høyt. Et eksempel er innvandringssaken. Hagen var den som torde å sette det på dagsorden, det som nordmenn i det ganske land bekymret seg over. Det som var de mer etablerte politikernes synd, var at de ikke tok folkedypet på alvor, med hensyn til en innvandringspolitikk som mange reagerte på. Slik kunne Hagen og FRP skaffe seg velgere og innflytelse.
Det som kan kritiseres med boken, er at forfatteren skriver seg inn i Hagens sinn, slik som en romanforfatter skriver seg inn i hovedpersonens sinn. ”Hagen tenker, han føler, han er lei seg …” osv. Fortellerteknikken har sin styrke i at den levendegjør historien , og du blir sugd med. Svakheten er selvsagt at forfatteren ikke kan vite hva Hagen tenkte og følte til enhver tid. Særlig også fordi dette er en uautorisert biografi, som Hagen selv ikke her godkjent. Men at det er en bok som er skrevet på bakgrunn av et meget omfattende kildemateriale.
Som et stykke norsk politisk historie, er det imidlertid en viktig bok. Som påskelektyre kan den anbefales, da den er drivende og spennende som en hvilken som helst politisk thriller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar