Sterkt og usminket Nordlandsdrama fra Herbjørg Wassmo: Hundre år (med fotos fra Lofoten)

3 generasjoner kvinner. Herbjørg Wassmos mor, mormor og oldemor. Deres menn, barn, relasjoner, huslige sysler og arbeid i ramsalt natur rundt Lofoten og Vesterålen og Vestfjorden. Det tok litt tid før jeg kom inn i boka, men da det skjedde ble jeg fanget og sterkt berørt.

Wassmo har vært en av mine tidlige norske favoritter siden trilogien om Tora kom på 80-tallet. Hun skriver sjeldent bra fra Nord-Norge. Etter Tora, kom Dina, Lykkens sønn og Karnas arv. Så stoppet det opp med Wassmo og meg, helt til Hundre år kom. Da jeg leste om boka og intervjuer med Wassmo i 2009, tenkte jeg at den måtte jeg lese. I fjor kjøpte jeg den på Mammutsalget, og nå ble den valgt ut i lesesirkelen min, og omsider lest. Jeg hørte også noe på lydbok, for å bli ferdig i tide, men på lydbok ble den ganske så rolig og saktegående, og egnet seg absloutt ikke for bilkjøring.


Litt om handlingen: SPOILER ALERT!
Boken handler om Sara Susanne, Herbjørgs oldemor, Elida, mormor og Hjørdis, mor.  Sara Susanne blir malt av prest Fritz Jensen i Steigen, og henger nå som altertavle i Lototkatedralen i Kabelvåg. I virkeligheten er det vel ikke henne, men  noen trodde en stund at det var Sara Susanne som var modellen for engelen, og Herbjørg Wassmo spant på denne historien. Mye i historien er sant, som at Herbjørg ble utsatt for ovegrep, noe som var tema i Tora-trilogien. Det var sjeldent å lese om slikt , på en slik ekte måte på 80-tallet, og at det var selvopplevd kan man godt forstå nå, i ettertid, da hun selv har gått ut og snakket om dette.

Incest er ikke hovedtema i boka, men det kommer opp tidlig og ligger der som en stemning og ulmer gjennom generasjonshistorien.  Først på slutten får vi vite hvem han er, og det er ekkelt og guffent.

Historien som sådan foregår over hundre år og det er dramatiske historier som leveres. Livet i Nordland er barskt. De lever av fiske og noen dyr. Havet tar og havet gir. De ror utpå i alt slags vær. Noen ganger går det galt, også med Sara Susanne etter at hun springer fra prestegården etter å ha blitt skjelt ut av en sjalu prestekone. Det settes i gang leteaksjoner, men været er alt for dårlig..

Benjamin Grønelv dukker også opp, som lege. Han snakker om Karna og sin mor, Dina som bor i Berlin. Benjamin og Sara Susanne får et godt forhold. Her er en hun kan snakke med. Hennes tause mann Johannes, blir sildakonge. Silden koker i Lofoten. Det blir gode tider.

Elida er gift med Fredrik, som blir svært syk og de må flytte sørover for at han skal legges inn på Rikshospitalet. Barn må settes igjen. Harde valg for Elida og Fredrik. Hjørdis må i fosterhjem. Den stille, usynlige Hjørdis som ikke krever seg. Marcello Haugen, den kjente håndspåleggeren, dukker også opp. Fredrik får time hos ham i Oslo.

Hjørdis blir tenåring og reiser til Hamarøy for å jobbe i huspost. Her treffer hun Hans. De skriver kjærlighetsbrev til hverandre da han må ut i krigen. Tyskeran har brent Narvik, og hurtigruta er senket.

Det er sterkt å lese om disse kvinneskjebnene, men også om mennenes kår. Om naturen, den barske, om steder der også jeg har røtter. Jeg ble nok ekstra berørt av denne grunn. Min farmor  er fra Kvæfjord og farfar  fra Tysfjord. Mine oldeforeldre på begge sider. Jeg har slektninger i Lødingen og Bodø. Mange generasjoner som levde slik som Herbjørgs slekt her oppe. Barnefødsel på barnefødsel. Harde kår, fisk i havet men mye hardt vær. En natur som gir og tar.

Herbjørg Wassmo skriver utrolig godt om mennesker og natur. Jeg lukter havet, jeg er i båt i dårlig vær, jeg kjenner følelsen av å spy når hurtigruta kastes hit og dit når det går over Vestfjorden i dårlig vær. Jeg kjenner hvor godt det er å lete etter molta, å leke i fjæra. Jeg føler med sorgen, gleden, håpet, lengselen, frihetstrangen som Wassmo skriver så utrolig godt om. Hun er en mester i så måte. Hun skriver så rått, usminket, så direkte om hvordan det er å bo der nordpå. Hvordan de snakker, bannskapet.

Dette er nok en bok som vil sitte i en stund. Jeg legger ved noen bilder fra en tur i Lofoten for et par år siden. Takk for følget.

Herbjørg Wassmo (t.h) i Mestermøte med Merethe Lindstrøm (t.v) og Helene Uri under Oslo bokfestival 2012. Fotos: Anita Ness


Annet innlegg om Hundre år i denne blogg: Boken på vent  Hundre år.


Herbjørg Wassmo: Hundre år  ,  490 s.

Gyldendal 2009