Humorkrydder i mørketiden: Julebrevpikene

Det er ikke bare i Finnmark det er mørketid. Det er det også her, i Trøndelag, i november og desember, skjønt en finnmarking sikkert vil blåse av det. Men for meg er det mer enn mørkt nok her nå, og mørkere blir det. Da er det godt med noe som kan lokke mørke skoddeskyer bort og dra smil og latter frem. Lattervitaminer kan bidra til å gjøre førjulsmørket lettere å leve med. Nå kommer jeg på at jeg må ta frem Sanolux lyslampen min fra kottet også. Nuvel..






Julebrevpikene er Karin Bjørset Persons debutroman, som nå faktisk har blitt en bestselger.  Det er trykket opp nytt opplag, ifølge forlagets hjemmeside.  Jeg skjønner at denne boken selger. Den er hysterisk morsom.  Men før jeg strør flere superlativer rundt meg, skal jeg oppsummere litt av handlingen:

Etter at Magnhild fyller 40 er hun lei av å være snill. Hun vil heller være førti og fryktelig. Hun har en lillesøster, Magdalena, som har giftet seg til en snobbete Oslo-tilværelse. Da Magnhild får årets julebrev fra sin lillesøster med sin perfekte mann og to perfekte barn som tyter over av selvskryt og snobberi, får Magnhild nok . Hun tar telefonen fatt, samler sine fire venninner i klubben Frustrerte fruer og deler sin frustrasjon med dem. Helene, en av damene, får den glupe ideen om å starte en julebrevaksjon for mer ærlige julebrev. Som sagt så gjort, og det hele ruller på seg med avisomtaler, og til og med opptreden i God Morgen Norge. Opp i alt så kommer Magdalene med familie på julebesøk til Magnhild og familien i Bjørvika i Lakselv. Det tegner til å bli tidenes værste julemareritt.

Så mye får dere vite, og resten anbefaler jeg at dere leser selv.

Sant å si, så er dette er veldig artig bok, med mange ting å kjenne seg igjen for den som er kvinne, mann til kvinne, venninne, har deltatt i dameforeninger av forskjellige slag, bor nordpå, eller sørpå. Boken gir også et bilde av det typiske nordnorske, med reinsdyr, nordlyset, den ville festingen, bannskapen/kraftuttrykkene, samene, slåsskampene etc etc. Humoren og de friske replikkene sitter tett, som perler på et julebord. En snor, mente jeg...

Og for meg som nettopp har vært i Karasjok og Lakselv en tur, samt i Alta i fjor, så er det også ekstra artig å se for seg disse stedene igjen via denne boken. Det var riktignok ikke vinter da jeg var der, så jeg slapp heldigvis 15 minus, men en turbulent vill flytur til Alta for å mellomlande før en ny turbotur før landing på Banak, har jeg opplevd. Ja.

Julebrevpikene anbefales herved, og jeg tipper den kan være en utmerket julegave til rette vedkommende. Til din venninne, mor , tante eller søster. Jeg tenker også at Julebrevpikene kan falle godt i smak hos den som likte Helene Uris Kjerringer eller Monica Peetz` Tirsdagdamene. Den er litt i samme gata.

Sist lørdag var jeg så heldig å treffe forfatteren på et bokmøte på Ark Bruns i Trondheim, hvor jeg fikk signert boken min. Jeg har skrevet om det her. Jeg hadde også gitt en smakebit av boken i et tidligere innlegg.

Vi lever i en redigert virkelighet, Magnhild! Vi er omgitt av livredde fasadegnikkere. Hadde vi visst hvordan de begredelige livene deres egentlig er, ville vi..." Helene ser usikkert på meg.
" Syntes synd på dem? Likt dem bedre? Gjeninnført Marshallhjelpen?" foreslår jeg hjelpsomt.
" Ærlige julebrev,  Magnhild! Jeg har en visjon! Vi skal starte en aksjon for ærlige julebrev!"

Karin forteller at hun gjerne vil bli diva så hun kan be de småvokste fotografene nordpå stå på stol så de slutter å ta bilder av hennes hake med froskeperspektiv.

Takk til Silke forlag for leseeksemplaret og en uforglemmelig leseopplevelse.

Karin Bjørset Persen: Julebrevpikene  287 s

Silke forlag 2012