Syngja av Lars Amund Vaage. En vakker og litt trist bok til å bli litt klokere av.

Jeg liker Vaages måte å skrive på. Han forrige roman Skuggen og dronninga var meget sterk, årets kanskje beste bok i 2011 for meg. Jeg hadde nok høye forventinger til denne, Syngja.  




Boka handler om en far og hans forhold til sin datter med autisme. Forholdet til barnets mor, et ekteskap som havarerte, et forfatterskap og et yrke som bussjåfør. Det er Vaages egen datter han skriver om . Det er seg selv han skriver om. Noe han har utsatt lenge, og noe han fortsatt har kvaler i forhold til, siden datteren ikke selv kan gi sitt samtykke, fordi hun ikke kan lese eller snakke.

Jeg hadde som sagt store forventinger til Syngja. Og ja, den var sterk, rørende, godt skrevet, men likevel så tok den meg ikke helt... Men det kan ha noe å gjøre med meg, at tidspunktet for å lese akkurat denne boka ikke passet helt akkurat nå. Noen ganger er det slik, og jeg slet litt med konsentrasjonen. Men bevares, jeg anbefaler boka, fordi den er tankevekkende, innsiktsfull, godt skrevet, trist, ærlig, til å lære noe av og om. Å være foreldre til et funksjonshemmet barn er nok temmelig ensomt og slitsomt. Å måtte være prisgitt et utilstrekkelig, men selvgodt hjelpeapparat er nok ikke det enkleste. Men hva skal de gjøre? Vaage har flere interessante reflekjsoner rundt akkurat dette. Han beskriver hvordan de fikk stor tro på adferdsterapien, og en innleid amerikansk psykolog, men at det ironisk sett ble for mye av det gode . Det skapte ingen endring på sikt. Datteren G var og ble like funksjonshemmet, like språkløs. Det skapte mange forventninger. Det skapte planer og evalueringer og en regelstyrt hverdag. Tankevekkende. Han skriver også mye om seg selv som forfatter og skrivende menneske, om ordene, språket. Det er også veldig interessant. Han og datteren har det med å arbeide med språket, til felles.

Jeg har lyst å dele et sitat fra boka:

.." Det finst ei soge eg ikkje veit om eg kan stå inne for. Den soga går slik: G kom til oss, det vakre, fullkomne barnet, og vi gledde oss, det var lukka. Så viste det seg at ho var funksjonshemma, og då tapte me lukka. I staden kom sorga inn i heimen.
      Er det ikkje ei tung bør å leggje på eit stakkars fuksjonshemma menneskje, som sanneleg har problem nok frå før, at ho også er eit stort vonbrot for foreldra? Ei stor sorg kjem inn i livet til foreldra, eit lite barns fryktelege funskjonshemming?" (s 96)

Jeg har satt mange slike merker i boka, men jeg anbefaler å lese den selv. Det er mye å tenke over her, mye å  lære noe av, bli litt klokere av.

Syngja har blitt nominert til Brageprisen 2012, og Bokhandlerprisen.

Jeg ga den terningkast 5 på Bokelskere.no. Det er den absolutt verdt.

Her er et jeg innlegg jeg skrev i  spalten Smakebit på en søndag.


Lars Amund Vaage: Syngja , 231 s

Oktober forlag 2012

Kilde: Lånt på Trondheim folkebibliotek