Enda en bok fra hylla er tatt frem og lest. Denne er på snaue 75 sider, og med et fengende språk så gikk denne kjapt unna, selv om jeg prøvde å lese sakte. Lanzarote er en slags reiseskildring av den franske kjente forfatteren Michel Houellebecq. Skjønt jeg hadde ikke hørt om ham før jeg leste omtalen av denne boka i Adresseavisen da den kom ut. Jeg er veldig glad i Kanariøyene med sitt milde klima og fascinerende landskap og historie, så derfor fenget boka meg.
Bokas forteller går en dag inn på et reisebyrå og vil bestille en tur til varmere strøk. Han liker ikke muslimske land og har ikke så mye penger heller, så han får anbefalt Lanzarote. Ja hvorfor ikke, tenker han, og drar. Der treffer han Rudy , en deprimert politimann fra Luxenburg som bor i Brussel, samt de tyske lesbiske damene Pan og Barbara, på selskapets utflukter. Han tar initiativ for mer kontakt på hotellområdet, og de henger en del sammen. Rudy blir svært interessert i en sekt kalt Azraelitter, som har sin hovedsete på Lanzarote. De tror på utenomjordisk kontakt og mener blant annet at Moses fikk sin informasjon fra utenomjordiske som han noterte, om enn misforstått, ned på stentavlene på Sinaifjellet.
Franskmannen prøver å skape gnist hos den deprimerte Rudy, og tar ham med på kosetur til en strand med damene. Damene er villige til det ene og det andre, men ikke Rudy. Han forsvinner også en dag, noe franskmannen blir svært trist over å oppdage. Men han har lagt igjen et brev...
Slutten av romanen er litt merkelig i fohold til resten av boka som er veldig knapp. Her rulles det ut en pedofilisak litt foredragsaktig synes jeg, så jeg blir litt i stuss over bokas hensikt og budskap.
På en måte er det en slags reiseskildring med sarkasme og brodd om det golde Lanzarote, på den annen side så vet jeg ikke hva slutten skal bety i denne sammenheng. Jeg kan forstå at noe av den kan være relevant, men det blir så mye i forhold til resten av boka.
Boka er forøvrig fornøyelig skrevet, men brodd, sarkasme, gode skildringer og språket er direkte. Her spares ikke på konfettien av for eksempel seksuell karakter, eller karakteristikk av andre mennesker, eller folkeslag. Nordmenn kommer forøvrig ikke så godt ut i franskmannens øyne. Houllebecq var dog et morsomt bekjentskap, på tross av dette.
Et pluss for boka at den inneholder 8 fargebilder fra det golde Lanzarote som understreker teksten.
Etterordet derimot fikk jeg ikke så mye ut av.
Boka ble kjøpt på salg.
Lånt av nettavisen The Guardian
Michel Houellebecq: Lanzarote, 75 s
Cappelen Damm 2010
Det var artig å lese omtalen din av boken! Jeg har nettopp lest den ferdig og er enig med deg. I likhet med deg leste jeg boken som en reiseskildring men den pedofil-saken på slutten der virket litt malpassert i forhold til resten av boken. Men ellers fornøyelig lesing.
SvarSlettTakk for det Beathe:) Jeg huske ikke helt den pedofilisaken, selv om jeg skrev om den i blogginnlegget. Hadde den også med den sekten å gjøre? Regner med at du leser Ellings lesing av boka også nå, da..
Slett