Evig søndag av Linnea Myhre

Jeg lånte denne på biblioteket i går og har nå lest ferdig boka. Bloggeren Linnea Myhre kom i fjor med sin første roman; Evig søndag. Den handler om hennes depresjon, spiseforstyrrelse og timene hos psykiater Finn. Boka har fått mye omtale. Myhre har fått priser for beste blogg og  for å være åpen med sin psykiske lidelse. All ære til henne for det.




Boka er lettlest med sine 191 sider, med mye luft, skrevet i dagbokform. Jeg har senvakt i dag, så jeg brukte litt av kvelden i går og et par timer i dag på å lese den.

Selv om boka er lettlest, er det ingen spesielt oppløftende og munter bok. Linnea vil bare isolere seg, selv om hun har jobber å gå til i en periode. Hun vil være veldig tynn og absolutt ikke som alle andre. Hennes dag går til å se frem til måltider, sove, leve gjennom internett når hun ikke er på jobb eller hos Finn. Hun blir litt bedre av antidepressiva og samtaler med Finn, men hun slutter med medisiner og da blir det bare værre. Men hun vil ikke være glad, hun vil sove, bli tynn, bli borte..Hun vil ikke bli frisk heller, for da må hun bli tykk.

På slutten ser vi muligens et gjennombrudd, og kanskje er det håp for Linnea. Vi får tro det. Spiseforstyrrelser er visst ikke enkelt å behandle, men det må være mulig. Og det er det.

Heldigvis leser jeg blant annet i VG at Linnea ønsker å bli bra, og at hennes mørkeste perioder er over.

Jeg ble imidlertid litt nedstemt av å lese denne boka.  Det er jo rimelig traurige dager hun beskriver. Og at hun ikke vil bli frisk i utgangspunktet virker ganske håpløst selv om hun innimellom ikke ønsket at det ble sånn, men hun ser ingen utvei egentlig.

Jeg savner også noe om hvorfor det ble slik, hvorfor hun ble syk. Boka er først og fremst en skildring av disse dagene og hvordan sykdommen arter seg for Linnea.





lånt fra radioassistant


Linnea Myhre: Evig søndag, 191 s

Tiden forlag 2011