Det var det jeg brukte å si før i tiden. Når folk spurte hvor jeg kom fra. Namsos, sa jeg. Åge, Terje å æ! Riktignok bodde jeg bare i Namsos i tre år, før vi flytta sørover. Foreldrene mine ville at faren min skulle jobbe på land, ikke være borte i månedsvis på sjøen.
Når Åge var liten gutt i Namsos likte han å være på kaia å se på de store gutta som reiste til sjøs, eller de som gikk i land. Det var en av de jobbmulighetene de hadde på 50- og 60-tallet, unge menn fra Namsos. Sjøen eller saga. Åge kom seg aldri selv til sjøs, men jaggu hadde han andre ting å holde på med. Men at hans livsvei skulle gjøre ham til en av Norges største og mest folkekjære artister ante han nok ikke den gangen.
Åge vokste opp i Gullvikmoen i Namsos. Litt nærmere byen ligger Prærien. Der vokste min far opp, og var 10 år da Åge ble født. Åge er av taterslekt. Hans far Johannes var tater, men moren Inger var ikke det. Det var ikke lett å være tater den gangen. Taterne sto nederst på rangstigen i det klassedelte Namsos. Norge som samfunn aksepterte heller ikke taterne. Til langt utpå 70-tallet drev den norske stat med tvangsterilisering av tatere. Lobotomi og andre stygge ting har også Staten drevet med overfor dem. Åge følte seg annerledes og fikk merke utstøtingen på kroppen. Det var heller ikke greit å være lille Åge av andre grunner. Faren drakk og kunne bli voldelig og uforutsigbar under alkoholens påvirkning. Det skapte uro og angst, og sannsynligvis et mørke i Åge som han har måttet slite med hele livet.
Det er spesielt og sterkt å lese om de første årene i Åges liv, fra barn til voksen og rammene rundt. Både fordi jeg paralellt leser noe av min egen slektshistorie, siden jeg er fra Namsos selv. Jeg ser min far gå på kaia, dra til sjøs, komme hjem for å være storkar, flørte med min mor på avholdskafeen, før han drar ut igjen mens jeg blir født. Kanskje var min far en av dem lille Åge så opp til, der de kom tøffe på land. Her hentet Åge inspirasjon til sangen Dekksguten. DDE har laget Vinsjan på kaia. Kaia i Namsos har preget mange. Jeg skjønner også litt mer av hvor tøfft det var å vokse opp i Namsos, for den som var lenger ned på rangstigen. Som Åges ble også min fars foreldre skilt i tidlig ungdomstid. Det var ikke bare-bare det å være skilsmissebarn på 50- og 60-tallet.
Åge blir ungdom og det skjer mye rundt i verden. Det som opptar Åge er hopp og musikk. Han begynner å spille gitar, knoter ned tekster, starter bandet Mads Inc, sammen men noen kompiser. Snart skifter de navn til Prudence, influert av The Band og andre store navn utenlands oppnår de å bli populære. Riktignok utenfor Namsos, for langhåra gutter med bråkete rockemusikk slår ikke akkurat an i hjembyen.
Vi får også innblikk i Åges mange nedturer, hans skiftende sinnsteminger, fra mørke hull til oppturer med mye energi og arbeidslyst. I ungdommen slipper han verneplikten på grunn av depresjon. Han får seg også et opphold på Haukåsen psykiatriske sykehus i Trondheim. Åge er blant sine venner åpen om sine problemer og hva han sliter med, og bandet kommer og besøker han på sykehuset. De får han med ut for å delta i Trøndersk Mesterskap på Studentersamfunnet. Når de kommer tilbake til Haukåsen er det stengt, og Åge må bryte seg inn gjennom et vindu. Boka er krydret med slike historier.
Likedan får vi bli med på turneer landet rundt og etterhvert i Danmark. Turneliv preget av dårlig økonomi, dårlig vær, mye festing, busshavarier etc. Åge har vært på turne hele livet. Med Prudence, med Sambandet, på soloturne. Det har vært veldig mange opp- og nedturer, og et godt stykke ut i boka, kan man nesten gå litt lei.
Det mest spennende å lese om er den første delen av boka, og tiden med Prudence. Det var jo så mye som skjedde da. Det var historisk og skjelsettende det de drev med. Det var rock, det ble trønderrock. Det var fest på lokalet. Jeg var også på fest når Åge spilte. Når Difference spilte, Four Jets spilte. På Verdaln, Vinne, Vuku, Røra, Inderøya, Rehaugen på Skogn, på Gimle i Overhalla. Slik festlivet på lokalet blir beskrevet i boka, ja, slik var det.
Siden har det blitt mange album med Åge. Det har blitt mange kjente kjære folk han har jobbet med. Bjørn Eidsvåg, Mikael Wiehe, Bjørn Afzelius. Terje Tysland var også en sentral person. De spilte sammen, kranglet mye, ble svogere, ferierte på Gran Canaria sammen. For å nevne noen.
Og bakom, i kulissene skimter vi Torill, kona til Åge, som har vært hans støtte hele veien, Som har vært hjemme og holdt huset i orden og de tre barna. Det kommer likevel godt frem hvor stor pris Åge har satt på henne.
Biografien om Åge Aleksandersen, skrevet av kulturjournalisten Ole Jacob Hoel, er en grundig fortelling om Åges liv, hans musikalske karierre, og om paralelle hendelser ute og hjemme. Det er også et godt stykke musikkhistorie. Historien om Åge og folka rundt ham, er skrevet med respekt. Slik opplever jeg som leser det.
Det er historien om en mann, en tater, en langhåra ramp, som Namsos ikke hadde plass for, men som mot alle odds, ble en av våre mest folkekjære artister. Han måtte bort fra Namsos for å få til noe, for å få anerkjennelse. I dag er han hedret i sin hjemby, med sokkel. Til helga, den 11.11.11., åpner Rock City i Namsos, et nasjonalt kompetansesenter for profesjonell, rytmisk musikk og et opplevelsessenter for trønderrrock. På åpningsfesten kommer Åge og Terje, og Prudence gjennoppstår for anledningen. Boka kom til rett tid. Åge er i tiden, og har fått sin anerkjennelse. Men det har absolutt ikke gått på skinner. Åge har imidlertid hatt en sterk drivkraft hele veien, jobba hardt og målbevisst, samt fulgt hjertet sitt. Noe annet kunne han kanskje ikke gjøre?
Enorm oppslutning på torgkonsert med Åge i Trondheim 2010.
Ole Jacob Hoel: Åge Historien om Norges største rocker
Gyldendal, 2011 , 364 s.
Jeg tenkte da jeg så denne i sidemargen at - sannelig hun kaster ikke bort tiden -. Nesten litt lettet at det var et resirkulert innlegg -)
SvarSlettLite visste jeg at Åga hadde så mange nedturer, høres en smule slitsomt ut og lese seg gjennom og man kan jo se av omslagsbildet at dette er alvorlige greier - og jeg som trodde Tysland var den med alle problemene.
Hehe, det virket kanskje som jeg var litt hyperaktig og leste om Åge hvert sekund? Ne, det er nok et gammelt blogginnlegg fra en av mine gamle blogger ja..
SlettJa, det var ikke greit å være Åge. Ikke rart han er litt sky.