Sorry Sofia

Sigrid Merethe Hanssen, f. 1966,  har skrevet sin første roman med Sofia. Hun har 2 novellesamlinger og 2 barnebøker bak seg. Jeg hadde forventninger til en liten perle med greske dufter , men slik opplevde jeg ikke boka. Eller- på en måte er den en slags perle, siden språket er vakkert og poetisk, til tider drømmerisk, men noe manglet dessverre i forhold til å gripe meg, engasjere meg nok.



Handling:
Ei norsk kvinne reiser til Hellas, en gresk landsby, leier seg et rom med planer om å skrive en bok. Det er sommer, men sommeren blir til høst og turister forsvinner, og kvinna føler seg mer og mer isolert. Hun drar på kafe og studerer folket, hun blir med husverten på tur, hun går i butikken. Hun treffer Sofia som jobber på en kafe. Sofia er døvstum, og flyktning. Kvinna blir mer og mer opptatt av å hjelpe Sofia, og en dag tar hun henne med hjem, siden hun opplever at jente er i fare.

Frem til dette er boka ganske langtekkelig, slow, den engasjerer meg ikke. Jeg lurer på om jeg har lest alt for mye krim med rask handling og actionpregede romaner i det siste og at det er derfor denne boka blir litt kjedelig for meg. Jeg har problemer med å samle tankene om boka, konsentrere meg. Jeg leser språket, at det er vakkert, poetisk. Kapitlene er korte, som skisser, noen som små noveller i seg selv. Det er en bok man kan smake språket av, men er det nok til å la seg engasjere? Eller er det nok til å engasjere denne leseren? Jeg må lese en del sider mange flere ganger, bla litt tilbake. Så også med slutten, som jeg ikke skjønner. Hva skjer egentlig?
Hvem var Sofia? Var hun virkelig? Hvem var fuglen? Hva hadde hun gjort med henne/den? Var det galskapen som blomstret? Ble skillet visket ut?
Men som sagt, språket var fint. Nynorsk har en egen poesi. Kanskje jeg leser denne boka om igjen en annen gang.

Takk til forlaget for leseeksemplaret.





Sigrid  Merethe Hanssen: Sofia, 121 s

Samlaget 2013