Sider

Bøker lest til BBP 2014

søndag 28. juli 2013

Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole

Tåpenes sammensvergelse ble gitt ut 10 år etter forfatterens død. John Kennedy Toole begikk selvmord i 1969, bare 32 år gammel.  Forleggeren skriver i forordet at det var Tooles pågående mor som kom med manuskriptet. Forlegger Walker Percy var svært skeptisk i utgangspunktet, (han fikk jo slike manus hele tiden)  men ble mer og mer fascinert og overrasket dess mer han leste.  Dette var en forfatter med talent så han raskt. Bare så synd at forfatteren selv ikke fikk oppleve utgivelsen, og at verden ikke fikk oppleve flere bøker fra hans hånd.  Tåpenes sammensvergelse er juliboka i Lines lesesirkel, en lesesirkel hvor vi leser 1001-bøker. (1001 bøker du må lese før du dør)



I omtaler av boka mener mange at dette er en av etterkrigstidens mest morsomme romaner. Tåpenes sammensvergelse skal være en satirisk roman, med handling fra New Orleans.

Boka handler om Ignatius, en godt studert ung mann, men som i 30-årsalderen fortsatt bor hjemme hos sin mor, hvor han bedriver skriving i kladdebøker om livet og verdens vederstyggeligheter, spiser en hel masse og passer på sin portner (fordøyelsessystemet). En dag krasjer mor bilen inn i naboens eiendom og får en klekkelig bot  som hun ikke aner hvordan hun skal betale. Den drikkefeldige moderen som ifølge Ignatius griller vinen sin i stekeovn, i hvert fall finner han stadig vekk vinflaskene hennes gjemt der, finner ikke annen råd enn at hun kommanderer sin voksne sønn ut i arbeidssøken. Ignatius er i grunn ganske arbeidssky, og ikke har han selv noen tro på at noen vil ta han i arbeid slik hans forfatning er fysisk. Han greier å få seg en slags jobb på et kontor til klesfabrikken Levys Pants, hvor han ganske kjapt ønsker å revolusjonere hele greia. Men det går jo over stokk og stein og til slutt får han sparken. Etter dette nedverdiger han seg til å bli å bli pølseselger, noe han finner ut at er ganske ok i grunnen, siden han kan spise mange deilige pølser i arbeidstiden og stikke seg bort for å studere folkelivet og skrive i sine kladdebøker.

Mens Ignatius bedriver arbeid og bedriver sine  andre sysler, skjer det mye også på andre fronter. Hans mor begynner å pleie omgang med en annen dame, Santa,  og et par til , til Ignatius store fortvilelse. Vi møter også lugubre personer i en strippebar, samt andre spesielle personer i New Orleans. Her er det ingen kjære mor, og Ignatius får virkelig prøvd seg på den ene og den andre måten, samtidig som han gjør sitt beste for å utmanøvrere sin brevvenninne  "tøsen" Myrna Minkoff.  Hvem som redder Ignatius ut av det salige rotet han har stelt i stand, skal jeg ikke røpe, men at mange vil han noe, det skal være sikkert.

Eksempel på hans tanker om Myrna:

Denne gang skal jeg til de grader forvirre tøsen Myrna. Opplegget vil få den bokstavelige liberale tøse-hjernen, som sitter fast i et klaustrofobisk grep av klisjeer, til å miste pusten.....

Vil M- Minkoff ha sex i politkken? Jeg skal gi henne sex i politikken- og det i overflod! Hun vil utvilsomt bli for overveldet til å tenne på det originale i mitt prosjekt. Men hun vil  det minste koke av misunnelse. (Jenta må settes på plass, Hun kan ikke uten videre fornærme meg) (s. 240)

Og så skal jeg sikkert skrive noe fornuftig om meningen med denne romanen og hva jeg selv synes. Vel, det er ikke så lett..
I starten av boka lo jeg mye. Jeg lo godt fem ganger i løpet av første kapittel.  Det er fordi språket er utrolig frodig og bildene helt elleville. Det er rett frem, og intrikat. Ignatius er en veldig lærd og skolert mann med en  spesielt skarpt skråblikk på verden rundt seg. Han hater og forakter, kjefter og brilljerer, og evner å sette ord på det meste imellom alle rapene. Ignatius er særdeles overvektig og lider av store fordøyelsesproblemer, noe som er beskrevet inngående på en slik måte at en både kan føle avsky, vemmelse men også medynk.

Boka går stort sett i samme toneleie, men det akser på til tider, og Ignatius blir bare sprøere og sprøere, mer og mer desperat, noe hans mor også synes. Men hvem som er mest desperat kan man jo undre seg over . Er det moren det er mest synd på? Eller er det sønnen? Er de like brutale mot hverandre begge to? En ting er i alle falle sikkert, at samspillet er destruktivt og at Ignatius burde flyttet for seg selv for  lenge siden.

Sett fra morens venninnes Santa Battaglia sin side:

" Men åssen liker du at den gærne gutten til henner stakkars Irene ligger i rennesteinen som en stranda hval? Ærre ikke fælt?  Jenta er nødt til å få satt bort gutten. Du kan da ikke tro at en mann vil gifte seg med Irene så lenge hu har den digre slampen liggende rundt i gatene?.."  (s. 301)

(Jeg humret godt over dette faktum at mor og Santa stadig stadig snakker om å "få satt bort gutten"  . Setter man bort sine 30-årige voksne sønner? ;) Det sier nokså mye om deres syn på Ignatius, og det er i grunnet temmelig trist, selv om man også kan le av det)

Ignatius ble vel tidlig en ensom sjel, en utstøtt, en feit liten gutt, og det skjedde ingen endring til det bedre, kun til det værre.  Hvordan kan et menneske sløse bort sine ressurser slik, ja det er en gåte. Men det skjer jo, og kanskje kan en del av forklaringen ligge i dårlige skoleerfaringer.

Her husker han i et glimt en forlatthetsfølselse fra barndommen, når han blir forlatt av sine politiske venner Dorian i et lenge planlagt møte (som dessverre Ignatius la mye mer i en Dorian og hans venner som bare ville ha en gedigen fest):

Og der sto Ignatius som gutten på et brennende dekk.   Musikken steg atter opp til tabernaklet. Dorian flyktet for å snakke med en gruppe av sine venner, og avsvor seg Ignatius, som alle de andre i rommet gjorde det. Ignatius følte seg like forlatt som den dagen på kjemien da hans eksperiement hadde eksplodert, svidd av øyebrynene hans og skremt ham. Sjokket og redselen hadde fått ham til å væte i buksene, og ingen i laboraoriet ville ha noe med ham å gjøre, aller minst læreren som hatet ham oppriktig for lignende eksplosjoner tidligere. Resten av dagen da han vandret våt rundt på skolen, hadde alle latt som om han var usynlig. Ignatius følte seg like usynlig der han stod i Dorians stue, han begynte å angripe en imaginær motstander med sin huggert for å gjenvinne selvtilliten. (s. 282) 

Tåpenes sammensvergelse er en roman jeg tror man kan lese veldig forskjellig ut fra hvilken sinnstilstand man selv er i. Jeg tror dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger, eller lese deler av den flere ganger. Dette er ikke bare en komisk morsom roman. De har mange undertoner av samfunnskritisk karakter, i tillegg til at den er en studie  i dysfunksjonelle samhandlingsmønstre i nære relasjoner. Ignatius er en slags grotesk versjon av Ambjørnsens Elling. Den sier også mye om mennesker i en slik del av verden, samfunnets bakside, grøftekant, skyggeside.  Hvor rått det kan være, hvor lite hjertevarme som finnes. Hvem hjelper Ignatius der han ligger i rennesteinen?  Folk snur seg i avsky, folk ler, folk står og glor.  Men også Ignatius lever i  forakt for folk, så er noen her bedre enn de andre?

Jeg fikk en slags medfølelse med Ignatius, et misforstått monster, en freek, en frekk faan, men ikke uten brodd og uten engasjement som han riktignok ikke greier å tøyle konstruktivt, og det ble vel hans tragedie. Bokas slutt muliggjør en annen løsning, men den reisen får ikke vi bli med på.

Alt i alt likte jeg boka, i all sin tragedie. Det er vel ikke ukjent at komedien og tragedien er søstre, og at de er svært nær hverandre. Det viser denne boka til fulle. Godt og frodig språk gjør den til en fryd å lese, men hvis man selv er sliten eller er i feil modus i forhold til  til en slik bok, tror jeg det kan bli too much, og at den heller bør leses i små porsjoner. I alle fall merket jeg stor forskjell på min mottagelighet ut fra når jeg satte meg ned og leste i boka. Var jeg veldig trøtt og sliten etter jobb, kunne den bli litt masete, selv om jeg ønsket å lese videre for å få vite hva som skjedde.  Var jeg opplagt og uthvilt synes jeg at jeg fikk med meg mye mer av poengene, og kunne fryde meg over formuleringene og de visuelle skildringene på en annen måte. Dette er faktisk en bok jeg tror jeg vil ta frem og lese i, igjen.

Jeg ble også veldig nysjerrig på forfatteren og hvilken sammenheng boka kan ha med hans eget liv, samt grunnen til selvmordet så jeg googlet litt og fant fyldige artikler samt en del  på Wikipedia:

Wikipedia skriver at han var eneste sønn av to foreldre. Moren var vitterligen narsissist, og mor-sønn -forholdet var tidvis meget vanskelig. Toole måtte opptre på scenen fra han var 10 år, som et ledd i en kulturell oppdtagelse.  Toole var homofil, men strevde også med denne identiteten.  Han var i militæret, studerte til ingeniør, og litteratur og underviste,. Etter en krangel med moren reiste han bort, og etterlot seg et selvmordsbrev som moren tillintetgjorde. Ingen vet hva det sto der. Han drepte seg ved hjelp av en slange i eksosrøret, og ble kvalt.
Ignatiusfiguren skal være basert delvis på en professorvenn og delvis han selv og forskjellige erfaringer han gjorde seg.

Jeg ser at det finnes tråder mellom Tooles liv og relasjon til sin mor (hvis vi skal tro det som er skrevet ) i Tåpenes sammensvergelse.  Men å dømme Tooles mor ut fra beskrivelsen om Mrs. Reilly er vel å dra det alt for langt. Til det vet vi alt for lite om hvordan det egentlig var.
At Toole slet psykisk og ikke orket å leve mer, vet vi- og at han var et stort talent vet vi også.  Men hvorfor han slet og ville dø, vet ikke jeg nok om. Menneskets psyke og beveggrunner er ikke alltid lett å forstå. Vi kan kun gjøre vårt beste. Til orientering så har jeg siden ung alder vært interessert i selvmord og hvorfor noen gjør det, så derfor er det naturlig for meg å dvele litt med dette også her. Svært mange forfattere og kunstnere har tatt sitt eget liv. Om det er deres følsomhet og mer dypgående utforsking av verden rundt seg som gjør dem ekstra utsatt og sårbare, er et tema jeg stadig undrer meg over)

Mer om forfatter John K Toole HER

Mer om boka Tåpenes sammensvergelse HER

Les diskusjon om boka og flere innlegg i Lines Lesesirkel




Født17. desember 1937, New Orleans, Louisiana, USA
PriserPulitzerprisen for skjønnlitteratur
NominasjonerPulitzerprisen for skjønnlitteratur

(kilde og foto: Wikipedia)


John Kennedy Toole: Tåpenes sammensvergelse, 341 s
Tiden norsk forlag, 2009 (denne utgave), 1982 (1. norske utgave )

14 kommentarer:

  1. Fint å lese en positive omtale av boka. Selv om jeg aldri kom lenger enn kapittel 4, er det godt å høre at den faktisk kunne leses hele veien med glede. Skjønner dog godt at den ble masete etter jobb, og du har veldig rett i at det kommer an på dagsform og humør hvordan man mottar dette innholdet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant.. Føler meg ganske alene om å like denne boka, men det har jo ikke noe å si. Dagsformen er nok viktig, ja.

      Slett
  2. Flott innlegg, Anita! Veldig interessant lesning. Nå ombestemte jeg meg nesten, og fikk lyst til å lese boken likevel. Men du bekrefter min mistanke om at jeg ville ha vært en dårlig leser av denne boken akkurat nå, for jeg ville ikke ha klart å se det du ser. Og jeg har på følelsen av at du har forstått mer enn oss andre. Mens jeg blir trist bare av å lese sitatene fra boken.

    Jeg har lagt merke til at jeg generelt er følsom for stemninger i bøker; jeg kan tåle ekstremt mye tragisk og fælt innholdsmessig, men når det er den underliggende tonen som er tragisk blir jeg helt satt ut av det, selv om innholdet er uskyldig nok. Sånn var det delvis med Anna Karenina også. Jeg la den vekk etter to hundre sider for å lese en ungdomsroman om selvmord istedet. Utrolig pussig, men sånn er det. Må kanskje skrive om det en dag:-)

    Artig at du også tenkte på Ambjørnsens Elling, for den tenkte jeg også på. De bøkene syntes jeg imidlertid var helt herlige, selv om de også hadde sine triste og gripende øyeblikk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha Line.:) Ja , kanskje leser du denne boka med andre briller en annen dag, i en annen periode, - det tror jeg nok.

      Interessant det du skriver om ditt forhold til stemninger.
      Jeg er selv veldig var for stemninger, sånn generelt i livet- men hvordan det egentlig påvirker meg i litteraturen er jeg usikker på, annet enn at jeg selvsagt fanger opp stemningen. Som igjen påvirkes av den stemningen jeg selv er i, naturlig nok.
      Stig Sæterbakkens siste bok feks har jeg enda valgt å ikke lese.. selv om jeg har den.
      Anna Karenina har jeg ikke lest, men har begynt.. Da jeg så filmen, lot jeg boka ligge etterpå. Filmen var jo tragisk nok, så hvordan boka kan være, det aner jeg jo.
      Men jeg ønsker å lese den, en dag. Kanskje blir det Forbrytelse og straff først.. de har jeg også liggende.

      Ja, skriv om det en dag du Line.:)

      Ambjørnsens bøker om Elling er utvilsomt mye lettere enn Tåpenes sammensvergelse, både miljø- og karaktermessig, selv om de toucher noe av den samme tematikken.


      Slett
  3. Flott å lese en positiv omtale. Jeg selv måtte distansere meg litt fra hele stemningen i boka for å klare å lese den ferdig. Jeg ser hva som det humres og flires over, og et par ganger skal jeg innrømme at miss Trixie fikk meg til å dra på smilebåndet, men ut over det ble det for depressivt for meg. For trist og trasig. Omtalen din fikk meg imidlertid å se lysere på innholdet, men jeg tror bestemt ikke at jeg kommer til å ta boka fram igjen - selv om jeg på et tidspunkt vurderte å lese den ferdig på engelsk. Jeg tror jeg har gått glipp av noen språkperler i det minste om jeg hadde lest boka på originalspråket :)

    SvarSlett
    Svar
    1. For den som leser lett engelsk, har det nok sin fordel, siden det brukes så mye slang som her.
      Fint du nå ser litt lysere på boka, selv om jeg ikke vet om det er noe mål i seg selv. Historien er jo tragisk..
      Etterstemningen jeg har er også trist,- selv om jeg ser at også Tooles skjebne nok har blandet seg inn her.

      Slett
  4. Dette var en kjempegod omtale, Anita! Du kfår så godt frem hvorfor du likte boka og hvilke følelser og stemninger den vekket i deg! Det er interessant det du sier om at noen bøker ikke egner seg for dager hvor man er sliten eller opptatt av andre ting. Selv må jeg velge nattbordsbøker med omhu, ellers får jeg ikke med meg noen verdens ting. Ønsker deg en god uke!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha.:)
      Ja, nattbordsbøker er et kapittel for seg..:)
      Fin uke til deg også.:)

      Slett
  5. Jeg kjente at jeg nesten ble litt trist mens jeg leste dette. Historien og forfatterens skjebne virket begge to litt triste, selv om det virker som om det også er mye humor i boken, etter det du skriver. Og skrivestilen til forfatteren virker helt herlig. Jeg synes dette var en veldig god omtale av boken. Jeg ble i alle fall veldig nysgjerrig på den :) (Jeg har ikke hørt om den før!)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hyggelige ord.:)
      Ja, skrivestilen hans er herlig, og det er mye humor i situasjonsbeskrivelsene og replikkene.

      Slett
  6. Utrolig godt skrevet, Antita! Om det er fordi jeg selv også likte boken på et vis er jeg usikker på, men jeg humret godt over sitatene! Jeg lo også godt i begynnelsen av boken før det ble litt for tragisk for latter. "Komedien og tragedien er søstre" skriver du og jeg er enig i at denne boken viser dette til fulle.

    Veldig bra at du får frem det med det destruktive samspillet mellom mor og sønn, og det at noen mennesker faktisk har det slik som Ignatius. De er utstøtt, helt fra de var barn, og fortsetter å være det og dermed slynger de ut sin forbitrelse over verden enten med ord eller kanskje skytevåpen eller resignasjon. Jeg har ikke tenkt over det med sinnsstemning, men muligens det gjør noe med leseropplevelsen av en slik bok. Nå leste jeg den uten å ha noen former for stress rundt meg så kanskje det påvirket meg i positiv retning. "Menneskets psyke og beveggrunner er ikke alltid lett å forstå" - så sant så sant, og det med selvmord er et svært interessant tema.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hyggelige ord, melusine.:) Det virker som jeg skriver bedre dess mer engasjert jeg er og dess mer f.jeg gir. Kanskje naturlig? Vi lar oss vel påvirke av en viss enighet tror jeg, men du er nok såpass selvkritisk at jeg håper det ikke handler om det.;)
      Men poenget ditt er viktig, for jeg synes jeg ser tendenser til at en del roser de innlegg hvor de selv tydelig blir blendet av at de selv elsker boka .

      Hehe..

      Ignasius vil nok forbli en litterær person jeg ofte tenker på... Jeg kjenner tilfeller som kan ligne ham litt, men som ikke er så til de grader ekstreme som han da..


      Slett
    2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
    3. Beklager slettingen...

      Vel jeg synes du fikk frem andre aspekter enn det jeg selv gjorde. Boken er engasjerende - jeg nevnte det til og med til husbonden, noe jeg ellers ikke har for vane. Og jeg kom i tanker om en person jeg møtte på videregående som minnet om Ignatius. Han så alle mulige sammenhenger der vi andre var...lite interessert, og en sånn person kunne gjort hva h*n ville dersom det ikke det sjuskete, eksentriske var så tilstedeværende. Autisme? Ja, det tror jeg nok karakteren Ignatius led av.

      Slett