Bienes død av Lisa O`Donell

Blant de høst-bøkene Juritzen sendte meg frieksemplar av, var Bienes død en av dem som gjorde meg mest nysjerrig. Når boka åpner slik: " I dag er det julaften. I dag er min bursdag. I dag er jeg femten. I dag har jeg begravet mine foreldre i hagen. Ingen av dem var elsket.", må du jo bare bli nysjerrig, ikke sant?  Samtidig var jeg forberedt på en tøff oppveksthistorie, en tøff bok. Hvorfor begraver ungene sine foreldre , og hvorfor var de ikke elsket? Det skulle vel bli dysfunksjonelt så det holder dette.. Forfatteren har også fått en Commonwealth book prize 2013 som årets beste debutant for denne boka.

Bienes død er historien om søstrene Marnie (15) og Nelly (12-13), og deres liv. De er blitt grovt forsømt av foreldrene Gene og Izzy, som også ruset seg kraftig.  En dag finner Marnie faren sin død på soverommet. Det ser ut som han er blitt drept. Like etter finner ho mora sin hengt på eiendommen. Marnie og Nelly får panikk, og deres første innskytelse er å kvitte seg med likene, siden de ellers ser for seg skrekkscenanerier hvor de blir plassert bort til fremmede av barnevernet. De graver ned likene i hagen og kjøper lavendelplanter, fordi de har sterk lukt,  for å holde dem skjult.

" Vi måtte dekke graven. Hun sa også at lavendel lokker til seg bier, så vi måtte ikke plante dem like ved en dør.  Så begynte hun å legge i vei om hvordan biene holdt på å dø ut, og hvor trist det var for miljøet. Nelly ble helt fra seg av det og snakket nesten ikke om annet i nesten en uke. Til slutt måtte jeg bare be henne holde snavla med de biene,..... " (s. 21)

Den enslige naboen, den eldre mannen Lenny, ber dem inn på middag og han oppdager at de er alene for tiden. Mens jentene dikter opp løgner om hvor foreldrene befinner seg, blir de mer og mer knyttet til Lenny og han blir en viktig omsorgsperson for dem. Naturlig nok begynner skolen å ane uråd etterhvert siden  jentene skulker og ting ikke går så greit.  Dopfolket som Gene skylder penger dukker også opp, og det er mange som vil ha tak i foreldrene. Imens strever jentene med sitt. De er skakkjørte tenåringer, Marnie tøff og hard og ligger med gutta, Nelly sårbar og følsom og i tidlig pubertet,  og redd for gutter og sånn enda.

Vi følger jentene og Lenny gjennom deres tre fortellerstemmer.  Språket er røfft, rett på sak, enkelt og saftig. Korte setninger, nesten som telegramstil enkelte steder, kjappe replikker, korte kapitler, gjør boka lett å lese. Historien er heller ikke ny. Omsorgssvikt leser jeg ofte om i litteraturen samt at jeg i tillegg har jobbet med det i mange år. Jentenes adferd, og reaksjoner virker troverdige nok, men jeg blir likevel ikke helt grepet av denne romanen. Til det bikker den tidvis nesten over i parodien i sine galgenhumoristiske replikker , tanker og situasjonsbeskrivelser.  Det blir litt utenpå, jeg når ikke inn til jentene og Lenny (det kan for alt jeg vet være meningen fordi så relasjonskadde barn er svært vanskelig å nå inn til i virkeligheten) . Jeg synes heller ikke de tre forskjellige fortellerstemmene blir forskjellige nok. Nelly kan bli for voksen og Lenny for ung, hvis du skjønner. Det blir ganske distansert.  Det kommer seg derimot ca 2/3 ut i boka. Vi får mer av følelser, og små glipper i det ytre åpner seg. Da først begynner personene å leve for meg. Kanskje litt sent?
Jeg synes også detaljskildringene til tider, er groteske og kvalemende, som når Marnie skal flytte faren sin fra senga, ned trappa og ut i hagen, beskrivelsen av stanken som de ikke greier å få ut av huset. Ærlig talt, dette er til å miste matlysten av, er det nødvendig?

Språket er det ellers forsåvidt ikke noe å si på. Det er gjennomført hele veien.

"Der kan man bare se. Sentimentalitet ukjent. Det lyder brutalt, ja visst, men hva skal man gjøre, med min bakgrunn skulle jeg vært seriemorder. Det gjelder å se lyst på det. " (Marnie, s. 147)

Min konklusjon er at jeg ikke er helt overbegeistret for denne boka. Dette er ikke en bok som vil sitte igjen hos meg, som for eksempel Gillian Flynns Mørke Rom og Åpne Sår gjorde. Jeg begynte å tenke på Gillian Flynn når jeg leste Bienes død, de har noe til felles når det gjelder  røffhet og tematikk. Men O`Donell er et godt stykke unna Flynn i dybde, enda i alle fall.  Men det er en ganske brukbar debut tross alt, selv om jeg ikke ble helt engasjert, det skal hun ha.

Skal jeg dele ut terningkast her må det bli en svak 4. Pluss for språk. Pluss for omslag. Minus for distanse, mangel på dybde, og måten å fortelle historien på som ikke blir helt vellykket.

Les mer om Bienes død HER

Om forfatteren: ((kopiert fra forlagets side))

Lisa O’Donnell (f. 1972) vant Orange-prisen i 2000 for sitt filmmanus til gangsterkomedien «The Wedding Gift».
Nå debuterer hun som forfatter med «Bienes død». O’Donnell er opprinnelig fra Skottland, men flyttet til Los Angeles med mann og to barn i 2006.
Hun er allerede i gang med å skrive bok nummer to.

Besøk forfatterens hjemmeside her 

Andre som har blogget om Bienes død:
Bokvrimmel
Tine
MedBokogpalett
Ritaleser

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Lisa O`Donell: Bienes død, 333s

Juritzen forlag 2013