Endelig lest ferdig denne. Det tok sin tid, og det er nok fordi den er på engelsk, og samtidig inneholder så mye informasjon og refleksjoner over det argentinske landet, byen , historien og folket. Men den er verdt å lese, og man får et godt innblikk i Argentina, da spesielt Buenos Aires på midten av 90-tallet. Sett fra en britisk ung kvinnes briller. Det er det også viktig å huske på.
Jeg kjøpte boka på Nomaden reisebutikk i Oslo før jeg reiste til Sør-Amerika. Tenkte at dette kunne være greit å forberede seg med. Men det ble bare noen sider nå og da. Først den siste uka har jeg fått lest mer, og lest meg ferdig. På et tidspunkt synes jeg boka ble litt tung. Ikke tunglest, men tung i betydningen pessimistisk, trist. Forfatteren er britisk, og det skinner godt gjennom at det er en utenforstående som har skrevet boka. Som ung kvinne og journalist har hun flyttet til Buenos Aires for et par år, og jobber som korrespondent. Hun må derfor sette seg inn i flere ting i det argentiske samfunnet, og snakke med mye folk. Vi får derfor et bredt innblikk i det meste.
Hun skriver om møter med folk, om den kalde krigen, om Evita, hvis ånd henger igjen i hele det argentiske samfunnet, hun undersøker folks holdninger og bevissthet til den kalde krigen og Evitas innflytelse i dag, samt folkets savn etter Falklandsøynene som argentinerne mener var deres. (nå er de vel det, men ikke da, min anm). Om mat, om byråkratiet, om den evige ventingen, om alt som ikke fungerer, om tango, om argentisnke macho menn, og psykoanalysenbehovet.
Akkurat det med terapibehovet er ganske spesielt. I Buenos Aires går de fleste i analyse, i terapi. Hun beskriver hvorfor folk sier de må gjøre det, om mødre som ikke ville latt døtrene sine date menn som ikke gikk i terapi fordi det da kunne være noe skummelt med dem. Om alle som følte seg traumatiserte, selv om det bare var på grunn av valgest kvaler ift til farge på en kjole de skulle ha på seg. Akkurat dette kapitlet er ganske sprøtt og morsomt, men det har et alvor i bunn. For hvorfor har det blitt sånn at de alle skal gå i analyse? Kan det ha noe med , som en sier, at et folk som har en så blodig historie og som aksepterte at myndighetene lot 30 000 forsvinne , torturere, drepe, har så mye grums i seg at de virkelig trenger en dypere analyse for å forstå seg selv, eller bli kvitt disse traumene for å kunne gå videre? Ikke vet jeg. For meg som kommer fra et land hvor det fortsatt nesten er tabu å si man går til psykolog, så er denne praksisen veldig spesiell for å si det sånn. Og det kan absolutt bli for mye av det gode når man bruler terapeuten til alt mellom himmel og jord, som en vanlig samtalepartner som du diskuterer kjolevalg med, for å sette det på spissen. Men nå er dette forfatterens vinkling, og det er ikke sikkert det var/er slik. Selv om jeg vet at det fortsatt er vanlig å gå til psykolog i Buenos Aires. Det er noe "alle " gjør, visstnok.
Boka er ellers godt skrevet, men humoren jeg leser bakpå at den skal inneholde en del av, greier ikke jeg å finne. Men det kan være fordi jeg konsenterte meg mer om forstå innholdet,
og var mer stuck i det tunge, triste, som jeg synes hun hadde veldig mye fokus på. Det virker så håpløst liksom, alt dette som ikke fungerte noe særlig godt i Buenos Aires.
Jeg tror virkelig det er bedre i dag, nesten 20 år etter, selv om jeg absolutt gjenkjente en del av det hun skrev om, bare etter å ha vært i landet i tre uker. Mye av det synes jeg at jeg merket gjennom det mine lærer på språkskolen snakket om og fortalte.
Jeg synes også det er godt gjort av henne å prøve å komme frem til hva folk mener om Evita, om den kalde krigen , om Falklandskrigen, at hun forsøkte å finne ut av ting, selv om det tydeligvis ikke var så enkelt. Som sannheten om Evita feks, er den noen gang mulig å finne? Ble det værre eller bedre etter Evita og Peron på grunn av dem? Hvem var hun, hvem var de, egentlig?
En interessant bok å lese hvis du er interessert i et spesielt land med en spesiell historie, om en spesiell kosmopolitisk hovedstad. Men husk den er skrevet med en britisk ung kvinnes dystre briller.
I smakebit på en søndag skrev jeg også om boka, som du kan lese HER
Om boka på Goodreads HER
Foto: convilleandwalsh
Miranda France: Bad times in Buenos Aires, 207 s
Phoenix 1999
Kjempefin omtale av boken. Bra du greide å lese den ferdig før du reiste videre. Artig det du sier om å gå til psykolog, det er jo ikke noe vi skryter av hvis vi gjør det. Kanskje boken finnes på norsk? God tur videre :)
SvarSlettTakk for det Tine. Lå nok og leste den ferdig på stranda her i Mexico i går, og det var veldig kjekt å bli ferdig med den. Mexico og karibien har en annen energi for å så si det sånn.. Nei, boka finnes nok ikke på norsk.
Slett