De usynlige av Roy Jacobsen. Oppskrytt eller?

Det å lese bøker som har fått så mye ros og lovprisninger er alltid et tveegget sverd for meg.  Det skal mye til for at de da holder mål i forhold til de forventingene jeg har.  Jeg har opplevd å bli skuffet over både Per Pettersons Jeg nekter og Merethe Lindstrøms Dager i stilhetens historie, blant annet. En stund lurte jeg på om Roy Jacobsens De usynlige også ville bli en slik forventningsnedtur. Jeg har lenge ønsket å lese denne boka, spesielt da jeg hørte hva den handlet om og at så mange roste den i skyene. Det er jo da jeg egentlig bør skru ned forventningene, men det skjer jo ikke. Det er jo vanskelig å gjøre det når man gleder seg til å lese noe, og tenker lenge på at - Ja nå skal jeg, må jeg…

De usynlige er en stillferdig roman om en liten familie på ei lita øy i havgapet på Helgelandskysten for mange år siden, den gang folk bodde slik på små øyer utaskjærs og levde av det naturen kunne gi dem, fisket, noen kyr og sauer, måsegg og dun, som de her var så heldige å ha.

Hans og Maria har datteren Ingrid. De lever også med Barbro som er Hans` litt tilbakestående søster og deres gamle far Martin. Hans drar på Lofotfiske hver vinter og elsker livet på sjøen, der han føler han hører til. Kona og barn hjemme på øya lengter til han kommer tilbake. Det er aldri en selvfølge at fiskerene kommer levende fra Lofotfiske. Det  er noe de må leve med. Angsten for at sønner, fedre og ektemenn dør på havet.

Hans er også driftig på hjemmebane og har stadig prosjekt og planer, og driver og bygger ei kaie.  Han greier på et tidspunkt ikke alt alene og leier inn noen svenske ungdommer, en av dem er Lars. Når Lars og gutta drar sitter Barbro igjen gravid. Hun kaller barnet Lars.

Lars blir etterhvert en sentral person i romanen, etter som både Ingrid og han vokser til. Vi ser historien gjennom Ingrids øyne. Hun er en sterk, levende og frisk jente. Ungene må reise bort for å gå skole, og når jentene er konfirmert må de bort for å jobbe. Ingris blir hjemme hos Maria på øya ei stund, før hun får seg en huspost som barnepasser på fastlandet.

Vi følger familien fra den lille øya Barrøy til Ingris blir voksen, og mer skal jeg ikke røpe her.

Handlingen går for det meste på hvordan de lever der ute, hvordan de klarer seg, kanpen for tilværelsen, for mat og penger avhengig av været og naturens luner, om båten kommer forbi og kan ta med melk, om de kommer seg på sjøen for å fiske, om de kommer seg på land for å selge.. Og sorg og glede slik det arter seg i et kystmenneskes liv. Om kjærligheten til hverandre, samholdet.

Familien Barrøy er en familie av få ord.

Jeg synes romanen var vel langsom i starten, og begynte å lure på om jeg har lest for mye actionpreget krim i det siste, noe jeg sikkert også har. Men historien her tok seg opp dess mer jeg ble kjent med karakterene og ting skjedde i deres liv. Jacobsen har brukt ganske mange sider på å bygge opp karakterene  og skildre dagliglivet og omgivelsene. Kanskje er det nødvendig for at vi virkelig skal komme inn den rette stemningen, få et godt innblikk av livet på øya i havgapet.

Selv har jeg bodd på ei øy i havgapet på Trøndelagskysten i mange år og besøkt flere av de mindre øyene som  er truet med avfolkning. Min far kommer også fra ei lita, nå avfolka øy i Troms, likedan min mormor, som har vokst opp på ei lita øy i Nord-Trøndelag. Jeg kan kjenne igjen en del av det Jacobsen skriver om. Jeg har sett naturen og kjent stormene, jeg har hørt historiene fra dem som levde slik Jacobsen skriver om i De usynlige. Som barn ferierte jeg på Gapøya utenfor Borkenes i Troms der min far kom fra, og sprang over tuftene og lette etter måsegg.

Jacobsen mestrer veldig godt å skildre familiens liv og deres samspill, hvordan de har det, tenker og føler, selv om de ikke sier så mye.  Han er også en mester på naturskildringer, og det er bokas styrke, levende gode rå naturskildringer, samt hvordan menneskene portretteres som levende individer uten bruk av så mange ord. Jacobsen er en slags ordskulptør. En ordkunstner. Det er slik jeg tenker om det, han hogger historien så godt, rått, enkelt, vakkert.

De usynlige er absolutt verdt å lese. En roman det ikke skrives så mange av lenger kanskje. En hyllest til folket på øyene langs den barske norskekysten, til de som ikke lenger er.

Roy Jacobsen sier i Bokprogrammet at han skrev boka fordi han selv har røtter fra ei øy som er modellen til Barrøy. Øya bestefaren hans vokste opp på, Moholmen, er som denne Barrøy, en holme utenfor Dønna i Nordland. Hans mor var derfra.  Men hun flytta til Oslo som mange gjorde, og fikk barn der.

Jeg leste også Seierherrene i sin tid (1991) og jeg likte den veldig godt husker jeg. Nå ble jeg fristet til å ta den frem igjen.
De usynlige kjøpte jeg på e-bok, og er nå faktisk lei meg for at jeg ikke har den i papir, for den hadde stått så fint i hylla sammen med SEIERHERRENE.

De usynlige er også bok i en av de lesesirkelene jeg deltar i (Randis), i november/desember.


Bokprogrammet hvor vi følger Roy Jacobsen og sin families fotspor på Helgeland og "Barrøy" anbefales.

Mer om romanen HER

Det er flere som har blogget om boka:

Beathes bokhylle
Rose -Marie
Lattermild
Janicke- Jeg leser
Anettes bokboble
Berit
Karis bokprat
Lesehesten 
Karinleser
Pervoluto
Bentebing

Foto: Dagbladet

Roy Jacobsen: De usynlige, 189 s (e-bok)

Cappelen Damm 2013