Krimoverdose og mareritt av Keplers Ildvitnet

Ja, nå er det nok krim for en stund. Etter å ha lest ferdig Keplers Ildvitnet i går kveld, fikk jeg mareritt i natt med forfølgelsesvanvidd og svettetokter og meget urolig søvn. Så nå må det leses noe annet en stund. Heldigvis fant jeg  den islandske Karitas nede i resepsjonen her, og den har jeg jo tenkt å lese lenge. Og i morgen kommer min mor nedover hit til Kanariøen og jeg har bedt henne ta med noe norsk og nytt (med tanke på lesing til bokbloggerprisnominasjonen). Men hva med Kepler da, lurer du kanskje på, hva synes jeg egentlig? Jo da noen ord skal jeg spandere på boka.

Handlingen foregår på en institusjon for unge meget skakkjørte unge jenter, det er en spesialpsykiatrisk behandlingsinstitusjon for de aller værste. Og dette er ingen pusekatter, absolutt ikke.

Her er det trusler, slag, vold, og et kjeftbruk av en annen verden.  Jeg har selv jobbet med unge mennesker på institusjon og i psykiatrien med litt unge voksne, og kjenner igjen språkbruken hos enkelte, den kan være rå og direkte og infam så det holder.

På dette stedet, Birgittagården, skjer det to drap, voldsomme grufulle drap. En jente , Vicky forsvinner, og blir snart mistenkt for å være drapskvinne og kidnapper av et barn. Etterforsker Joonna Linna, er under gransking og kan ikke være etterforskningsleder, men får delta som observatør. Han er jo et torn i øyet for enkelte, men nekter å høre og gjør sin etterforskning selv om han blir bedt om å holde fingrene fra fatet. Til god nytte kan man si til slutt, da.

De er uten spor etter Vicky og boka i store deler av boka, og så mange andre mulig mistenke er det ikke en stund. Men noe skurrer, både her og der.. Og et medium dukker opp på tipstelefon.

Ja, så vi skjønner jo at det ikke er så opplagt at det  er Vicky som har gjort det, sannsynligvis ikke, men kan det være en av de andre jentene?

Tja, les og se.. hvis du tør.

Min mening om denne boka, er at den var uhyggelig spennende, akkurat som Hypnotisøren og Sandmannen . Jeg fikk  nesten åndenød i perioder. Og måtte legge den vekk litt nå og da. En del av de værste scenene, særlig der sånne patologiske ting kommer opp, skummer jeg fort, for det tåler jeg dårlig. Men det er også så mye annen brutal vold og dritt, og det jeg sitter igjen med til slutt, er at jeg tenker at dette er for mye av det gode, dette er på grensen til spekulativt, ja eller kanskje det er spekulativt.

Kanskje er all krim det mer eller mindre, men en del krim har et tema, et samfunnsmessig undertema, som gjør at den får en tilleggsdimensjon.  Jeg er ikke sikker på om jeg ser så mye av det her. Jo da, man har noe om medier, og folk som utgir seg for å snakke med døde og lyver og lurer folk. Vi har også det om skakkjørte jenter og dårlig bemanning og barnevern som svikter, men det er bakteppe, intet tema som problematiseres slik jeg ser det. Mest av alt er det full fart action, jakt på morder, mye tanker fra Joona, (og forfatterne) mye grov og brutal vold, og en til slutt litt søkt løsning.

En annen ting jeg stussa på var den lange optakten på slutten til neste bok , Sandmannen, om Walter Jurek, og og Joonna Linnas familie. Var det nødvendig å bruke så mange sider på det?

Her er mine innlegg om de to andre bøkene jeg har lest av Kepler:

Hypnotisøren
Sandmannen


Mer om Ildvitnet HER

Boka er lånt.

Foto: larskepler.com

Lars Kepler: Ildvitnet (bok 3), 545 s

Cappelen Damm 2012