Inn i elden av Aino Basso - roman om hekseprosessene i Finnmark

I forrige uke hadde jeg denne boka på vent i Beathes spalte Boken på vent, og vi ble enige om å samlese boka. Det er nå gjort.  Inn i elden av Aino Basso er en roman jeg har hatt lyst å lese lenge siden den har fått så mange gode anmeldelser blant bloggere, samt at den har blitt nominert til Bragepris og Nordisk Råds pris. Under litteraturfestivalen på Lillehammer i mai 2013 var jeg også så heldig  å oppleve Aino Basso snakke om boka i Lillehammer kirke. Hvordan opplevde jeg selv boka?

Men først litt om handlingen:
Romanen kretser om to hovedpersoner, danske Dorothe og Elen. Dorothe må gifte seg med Johann og etter brullypet reiser de til Finnmark, til Vardø hvor han skal jobbe. Elen er datter av en klok kone, som hjelper mange fra fjern og nær. Vi blir kjent med ungjentenes tanker, liv og nære relasjoner, og følger dem til deres veier krysses.
Det er en intens periode for anklager om trolldom og heksekunst og mange  kvinner og menn blir tatt i varetekt, forhørt og dømt, eller dør fordi de ikke holder ut tortur eller drukner på grunn av vannprøven.

Romanen har faktiske forhold som bakteppe. Fra 1610 og utover ble over 80 mennesker dømt for hekseri og trolldom i Vardø. Bålene brant over hele Europa. Særlig intens var det i Finnmark. Det skulle lite til før man ble anklaget. En sjalu nabo kunne klage inn noen for hekseri, hvis kua ble syk, det var dårlig fiske, båter forliste , så var veien kort til at man fant en syndebukk, en heks eller en trollmann i nabolaget som noen begynte å tiske om, og anklage. Ble de tatt, kom de seg sjelden  ut igjen, de ble torturert til å tilstå, eller måtte gjennom den berømte vannprøven. Sank de var de uskyldige, fløt de var de skyldige.

Min mening om boka:
Inn i elden er en ungdomsroman. Jeg synes den fint kan leses av voksne. Jeg følte ikke at den var beregnet på yngre mennesker når jeg leste. Kanskje med unntak av noen dramatiske grep som ble gjort.  For meg ble disse grepene litt kunstige. Noen steder i boka kommer det  sekvenser med noen eventyrlige snutter om en heks som tar bolig i katter og fugler, hamskifte skjer, og drømmeren eller personen som tenker det, opplever heftige ting. Innimellom har også Dorothe ville drømmer, og på slutten skjer det ting etter en heksebrenning som er ganske forunderlig. Det overnaturlige, fantasyaktige er i kontrast til det historisk korrekte dramaet, hvor jeg innbilte meg at forfatteren hadde som sitt prosjekt å lage en historie om hekseprosessenes grusomme urettferdighet slik at vi forstår at mange døde uskyldig, og at slikt hekseri som de ble dømt for ikke finnes. Og det er her det skurrer for meg, for ifølge denne historien finnes hekser som har seg med Satan og skaper seg om til svarte katter og ravner, og noen av dem er også onde. Kankje det bare er jeg som ikke takler helt denne delingen mellom det fantasifulle og det realistiske fordi jeg ikke forventet dette. Hadde dette blitt lansert som en fantasyroman hadde jeg kjøpt det, men ikke under denne lesingen siden jeg ikke forventet meg dette.

Jeg har også lest svært mye om hekseprosessene over mange år og det har engasjert og opprørt meg like mye hver gang. For meg er temaet blodig alvor, og derfor har jeg sikkert vanskelig for å godta denne koblingen mellom fantasi og virkelighet, for da hadde heksejegerne på en måte rett til å gjøre det de gjorde, og det var en forståelig grunn til at Malleus Malleficarium fikk sin store utbredelse.

Heksemonumentet på Steilneset, Vardø (eget foto)

Vardø fikk sitt eget heksemonument i 2011. Alle de dømte fikk en egen plakett hvor man kan lese hva de ble dømt for og hvilken straff de fikk. Jeg har vært der, og det var grusomt å føle stemningen der, og lese om hver enkelt skjebne og vite at det skjedde akkurat der.

Plakett for Mari Jørgensdatter, Steilneset , Vardø (eget foto)

Ellers synes jeg romanen er veldig godt skrevet, i et tildels poetisk og vakkert språk. Historien om Dorothe og Elen er gripende, spesielt om Elens familie, hennes mor og lillebror er hjerteskjærende. Jeg synes også forfatteren får godt frem tvilen som rådde i Dorothe, etter at hun ble kjent med Elen og ble vitne til at hun ble anklaget. Men hvor hun til slutt ikke hadde annet valg enn å stole på sin mann heller enn sin egen intuisjon. Jeg tenker at mange hadde det nok slik, og ugjerningene kunne derfor fortsette.

Jeg gir boka terningkast fire.

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Mer om romanen HER

Forlaget om forfatteren:
Aina Basso,  (f. 1979) kjem frå Giske. Ho debuterte i 2008 med ungdomsromanen Ingen må vite. I 2010 følgde ho opp med ein roman for vaksne, Fange 59. Taterpige. I 2012 kom ungdomsromanen Inn i elden, som vart nominert til Brageprisen i open klasse, ungdomsbøker. Ho er nominert til Nordisk Råds Pris for beste barne- og ungdomsbok 2013 for boka Inn i elden.

Basso er utdanna historikar og bur i Oslo. Ho har òg ein blogg der ho skriv engasjert om litteratur og det å arbeide som forfattar.

Mitt innlegg fra Lillehammer hvor jeg hørte Aina Basso.

Der er mange bloggere som har skrevet om Inn i elden. Noen av dem :
Tines blogg - anbefales, terningkast fem
Bokelskerinnen -sterk og gripende
Flukten fra virkeligheten - en gripende historie som fortjener å bli husket
Så rart
Av en annen verden
Karis bokprat - har mye samme oppfatning som meg, ser jeg, noe skurrer , terningkast fire
Betraktninger  - levende og poetisk
Solgunn - sterk fortelling, terningkast fem
Marys bokhylle - en sterkt medrivende bok som anbefales på det sterkeste

Foto: Samlaget

Aina Basso: Inn i elden, 221 s

Samlaget 2012

Det brenner en evig ild for ofrene for heksebrenningen i Vardø (eget foto) 


Pst..klikk på bildene for å få de større...