Filmanbefaling: BOKTYVEN. Se denne før den blir tatt av plakaten.

Boktyven har gått en stund her i Trondheim. Den hadde premiere 17 januar. På tross av blandete anmeldelser har den blitt godt mottatt av publikum.  Filmen er basert på bestselgerboka av Markus Zusak.  Jeg har hatt lyst å se den lenge, og endelig fikk jeg somlet meg avgårde. Også jeg likte filmen godt.

Filmwebs omtale her:

Basert på den kritikerroste boksuksessen med samme navn kommer endelig BOKTYVEN på kino. Geoffrey Rush og Emily Watson spiller rollene som fosterforeldrene Hans og Rosa, og i rollen som Liesel Meminger ser vi stjerneskuddet Sophie Nélisse.

Året er 1939, og vi befinner oss i Nazi-Tyskland. Ni år gamle Liesels foreldre er sendt i konsentrasjonsleir, og Liesel bor hos fosterforeldre i Himmelgaten i München. En dag dukker jøden Max Vandenburg opp, og får holde seg skjult i familiens kjeller. Liesels fosterfar lærer henne å lese, og hun oppdager at hun ikke kan motstå bøker. Derfor stjeler hun dem, og deler historiene med naboene i bomberommet og med Max.

Geoffrey Rush (Hans Hubermann), er en kjent skuespiller som startet sin karriere sin skuespillerkarriere ved Queensland teaterkompani i Brisbane, og som har vært med i over 70 teateroppsetninger og mer enn 20 filmer. Rush vant Oscar for beste mannlige hovedrolle i Shine i 1996. Han er også kjent for sine roller i bl.a. Pirates of the Caribbean, Shakespeare in Love og Kongens tale.

Emily Watson (Rosa Hubermann) er en engelsk skuespiller, og mest kjent fra Lars von Triers Breaking the Waves. Hun er også kjent fra sine roller i Hilary and Jackie, Anna Karenina og War Horse.   

---

Jeg tenker ikke å skrive en lang filmfaglig anmeldelse her, men nøye meg med å si hva jeg mener i korttekst og hva jeg følte. Jeg liker å se filmer basert på bøker, og dette var en del av det prosjektet. Jeg har ikke lest boka, men har kjøpt filmutgaven. Jeg liker omslaget. Jeg likte som sagt, også filmen.

Det var en varm, fin, rørende film, med mange sterke scener. Det meste fra 2.verdenskrig er sterkt og gripende, men noen ganger blir man ekstra berørt  fordi fremstillingen av et drama gjøres så godt. Som her. Jeg ble helt forelsket i Llisel, og fosterfaren hennes, og Max og gutten med det lyse håret. Også den strenge fostermora myknet i mine øyne etterhvert. Samspillet mellom skuespillerne var eminent, og spillet til den enkelte likeså. Og Llisel, spesielt, utrolig skjønn.

Er du lettrørt, så ta med deg masse papirlommetørklær. Dette er en sånn film hvor jeg måtte skjerpe meg , for ikke å hulke storlydt. Det gjør jeg bare ikke på kino altså.  Selv om de fleste i salen sikkert hadde nok med sine egne følelser. Jeg tenker at man skal være temmelig hardhaus for ikke å la seg berøre av denne. Så kan kritikerne kallle det såpeopera så mye de vil.

Vil du ha mer fakta , finner du det på filmweb.no

Rose - Marie har  skrevet en filmanmeldelse på bloggen sin og var også begeistret.