Linnea Myhre : Kjære og Hanne Ørstavik: Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux

Fortsatt norsk? Å ja, da, selv om jeg har sett frem til å lese mer utenlandske bøker som jeg har i hylla, har jeg fortsatt en del norske på vent.  Kjære har jeg lånt på biblioteket og den må straks leveres tilbake, så den leste jeg ut i går. Ikke store flisa, brev etter brev, enkelt skrevet med Myhres snertne svarte humor, men også mye trist. Hanne Ørstaviks Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux har jeg gledd meg lenge til å lese etter at jeg ble så begeistret for På terrassen i mørket. Men den ble dessverre en skuffelse.




Linnea Myhre: Kjære, 155 s
Tiden forlag 2014 (lånt på biblioteket)

I den siste boka si har Myhre valgt brevformen, mens hun i debutromanen skrev i dagbokform. Jeg hadde ikke så store forventinger til denne, men hadde likevel lyst å lese den. Linnea har skrevet brev til kreti og pleti, til en ung jente som vil ha anoreexia, venner, kollektivet, mamman sin, tanta si, psykiateren Finn, Santa Maria tacoprodusnet og andre produsenter av suketter og rødbeter, og til slutt til Sondre. Blant annet. Det starter  trist og deprimerende om selvmordstankene og selvmordsbrevet hun skrev til sin mor.  Det gjør vondt å lese.

Det blir litt lettere å lese etterhvert. Brevene til Santa Maria om taco og til Eldorado om rødbeter med karvefrø i er veldig artige. mens de fleste andre brevene handler mye om Linnea selv, sin spiseforstyrrelse før og nå, og sære spisevaner med varmeovnen mellom beina, evig frossenhet, om brødskiver med leverpostei og rødbeter og middag klokka to. Mye handler også om hennes internettavhengighet.  Alle brevene peker mot en tilfriskning, mot det bedre, mot kjærlighetsforholdet til Sondre. Så slik er det en oppløftende bok Linnea har skrevet. Verdt å lese, nakent selvutleverende som den er, selv om jeg synes hun er lite snill med seg selv slik hun harselerer over sin egen sinnslidelse og dumhet som hun kaller det. Men det er vel også en del av måten hun takler sitt på.
All kredit til Linnea for at hun setter ord på og beskriver en alvorlig spiseforstyrrelse og depresjon og veier ut av, og hvor vanskelig det er å leve med, absolutt ikke noe å trakte etter, som hun skriver til den unge jenta i det første brevet.

Forlaget Om Kjære

Andre bloggere: Elikken , Mettemor , Beathes bokhylle, Stjernekast

Min omtale av Evig søndag

Foto: Tiden Forlag

Hanne Ørstavik: Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux, 215 s
Oktober forlag 2013 (min utgave pocket 2014- kjøpt selv)

I denne romanen utforsker Ørstavik kjærlighet, nærhet, lengsel, seksualitet, som hun også gjør i sin siste roman På terassen i mørket, som jeg likte adskillig bedre. Hvorfor skal jeg komme tilbake til etter et kort handlingsresyme.
Hovedpersonen Ruth er kunstner som drar til Bordeaux for å ha en utstilling. Før dette hadde hun truffet kunsthistorikeren Johannes. Hun lurer på om han vil komme etter. Hun treffer Abel, som eier et galleri, og hennes tenåringsdatter Lily. Romanen veksler mellom Ruth og Abel, og Ruths tanker over forholdet til Johannes og episoder med ham, og et gryende forhold mellom unge Lily og Ralf.

Det fine med romanen er når Ørstavik skildrer Ruths lengsel etter nærhet, spennet mellom henne og Johannes, og hennes forsøk på å nå ham, samt nå inn til seg selv. Men etter hvert ble jeg lei av at hun godtok en mann som var henne så fjern, som ikke ville ha henne, som hun selv sier, men likevel gir hun ikke opp og håper. Hvorfor godtar hun gang på gang at han heller velger å dra på byen og på bordell, for å drikke og se på andre jenter istedet for å være sammen med henne? Og spesielt fordi når de er sammen så tenner han ikke på henne. Hun må også ut å treffe andre menn for å bli tilfredstillt. Hva er da vitsen med det forholdet, tenker jeg. Så deler av romanen engasjerte meg rett og slett ikke nok, jeg falt ut her og der.

For det andre så er det veldig mye skildring av sex i boka. Jeg følte det nærmest pinlig, jeg ønsket ikke å lese alle disse sexscenene i alle varianter, mange absurde secener, som da hun er på stranda og ligger mellom to nakne menn , hvor den ene blir med henne hjem og den andre som viser frem den store saken… fortsetter å treffe henne, bare for å ha sex.  Joda, interessant nok på en måte, men jeg kjente at det var ikke det jeg var forberedt på, det var ikke det jeg ville ha. Jeg følte meg nesten som en  som drev og leste husmorporno i smug på en måte. Så jeg tok meg i å skjemmes over at jeg kjøpte denne boka på ARK av en ung mann som jeg kjenner, hva tenkte han vel da om meg, da jeg rasket med meg denne i tillegg til en annen bok. Hm, ja han om det.

At Ruth er en mistilpasset kvinne kan man trygt si, og hvordan det endte med henne og Johannes vet jeg ikke helt, da Ruth var like tom da boka endte, men det var heldigvis mer positiv utvikling hos det unge paret Lily og Ralf.  Så var det kanskje meningen at det skulle fortsette i På terrassen i mørket, dog med andre hovedpersoner. Den likte jeg veldig mye bedre, og jeg likte også Kjærlighet mye bedre, så jeg har skal fortsette å lese mer av Ørstavik. Hun  er en modig forfatter som våger å borre dypt, og skriver om det på en måte slik at man selv kjenner det dirre i sjelen.

Andre bloggere:
Merethe Granlund , Les mye Lena, LesendeSkrivende /Miriam

Anmeldelser:
Dagbladet - adskillig mer positiv enn meg
NRK - rosende anmeldese
VG - liker også boka
Intervju med Hanne Ørstavik om romanen i Aftenposten : " Jeg skriver ikke selvbiografisk."
Intervju i Klassekampen:  "Den posisjonen Ruth står i når romanen slutter, kunne hun ikke bli stående i, sier Ørstavik. - "
Morgenbladet

Forlaget om Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux

Mine omtaler om Kjærlighet og På terrassen i mørket

Foto: Dagsavisen