Uansett så har jeg lest to sterke bøker om lidelse i hver sin fasong. Caterina Catteneos Jeg sluttet å telle dager er en sterk historie om livet på St. Jørgens Hospital i Bergen som var leprasykehus. Aina Bassos Finne ly, er historien om taterjenta Hanna som rømmer fra tukthuset og finner huspost på en gård på Finnskogen. Velskrevne romaner preget av god research og kunnskapsrike forfattere.
Her kommer litt mer om begge bøkene, som flere jeg har linket til under her, har skrevet mye godt om:
Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo.
En historisk roman om Berly, som får lepra og må forlate hjem og familie under dramatiske omstendigheter. Berly overbeviser seg selv om at sykdommen er en straff fra Gud fordi hun elsket feil mann, og lever lenge i fornektelsen om at bare hun gjør bot, så blir hun frisk. Realitetene innhenter henne på St. Jørgens hospital, der hun treffer Kari Spidsøen som etterhvert blir en nær venn og alliert. Da dr. Armauer Hansen utfører et grusomt eksperiment på Kari, blir deres vennskap sterkere enn noensinne. Vi følger Berly i kampen mot sykdom og fornedring, for verdighet og kjærlighet, frem til hennes død i 1912, samme år som også dr. Armauer Hansen dør.
Denne boka gjorde sterkt inntrykk på meg. Den omhandler en del av vår norske historie som de fleste av oss vet veldig lite om. Mange har lest Øya av Victoria Hislop og sågar reist til Spinalonga på Kreta (så også jeg), men få har visst om at vi hadde eget leprasykehus og fremstående vitenskapsfolk på området her i Norge. Sist søndag var Jon Almaas på jakt etter sine forfedre i serien Hvem tror du at du er? på NRK1, og fikk vite at oldefaren var spedalsk og levde sine siste år på St. Jørgens i Bergen. Episoden tok oss med til St. Jørgens, hvor det i dag er Lepramuseum og Plejestiftelsen hvor de behandlet spedalske. Vi fikk også et innblikk i dr. Gerhard Armauer Hansens virke. Det var ganske spesielt å se dette programmet så nært etter at jeg selv hadde lest denne romanen. Når vi snakket om programmet i jobblunsjen på mandag, visste heller ingen andre noe om at det var Lepramuseum i Bergen og noe om dr. Armauer Hansens betydning.
Nå skal det også sies, som nevnt i forlagets omtale, at dr. Hansen også begikk stygge og alvorlige overgrep mot pasienter i vitenskapens tjeneste. Slik Cattaneo beskriver det med sin dikteriske innsikt i romanen, kan man bare tenke seg hvor grusomt det må ha vært for de pasientene som ble utsatt for dette. Selv om mye i boka var trist å tenke på, som hvordan det måtte være for Berly å reise fra familien sin, og sviket hun opplevde da mannen hennes ikke ville ha noe mer med henne å gjøre, så var det å lese om overgrepene som legen gjorde, det som gjorde meg mest forbannet.
Det gjør imidlertid godt å lese om det fine samholdet Berly og noen av de andre pasientene fikk, og hvordan hun og noen av de andre vi ble kjent med brukte sin skjebne for å gjøre det best mulig for andre i felleskapet. Jeg sluttet å telle dager er uansett ingen idylliserende roman. Jeg synes Cattaneo får godt frem hva disse menneskene sannsynligvis slet med, den sorgen de hadde, hva sykdommen gjorde med dem både fysisk og psykisk, og hvilke forhold de ellers levde under.
Det som overrasket meg mest var nok det at de kunne gå fritt rundt i Bergen , at de var ute og handlet med mer, selv om de ble skydd av de som ikke var spedalske. I Hislops Øya ble de spedalske helt isolert fra omverdenen.
Jeg sluttet å telle dager er en bok jeg anbefaler for alle som vil lære litt mer om vår norske historie i form av en gripende og velskrevet roman.
Andre bloggere:
Tine sin blogg, Beathes bokhylle, Ritaleser, Min bok og maleblogg, Ina Ibokhylla,
Martha Breen har skrevet et interresant innlegg, Det forpulte kjønnet, om bøker skrevet av kvinner som får en kjønna vinkling, istedet for å bli betraktet for den litterære verdien og vesentlighet den har som historisk roman. Her trekkes blant annet Cattaneos roman frem.
Her er NRKs program Hvem tror du at du er, om Jon Almaas på St. Jørgens hospital, hvor hans oldefar var pasient.
Caterina Cattaneo: Jeg sluttet å telle dager, 470 s
Juritzen 2014
Leseeksemplar
Finne ly av Aina Basso
Jeg var også så heldig å høre Aina Basso snakke om boka si sist høst. Det under Litterær Hagefest i Adrianstua i Trondheim. Her leser hun fra boka si som enda er løse papirark.
Eget foto.
I Finne Ly møter vi Hanna av taterslekt som rømmer fra tukthuset hvor også hennes mor sitter. Hanna finner veien til en gård med to voksne sønner og deres far; gamlingen, hvor hun får jobbe. Vi følger Hanna i hennes dager der og hvordan hun etterhvert blir en kjær del av familien, men også en kilde til konflikt mellom brødrene. Harald får seg jobb og blir mye borte, mens Johannes , Hanna og gamlingen er på gården. Johannes er av mildere sort enn den harde og barske Harald, og sliter med undertrykt sjalusi og ulmende mørke som til tider blir ganske svart. Hanna blir på en måte veldig glad i alle tre. Men en dag stå tiggere på døra, og da starter dramaet for alvor.
Skiftet av synsvinkel mellom to fortellerstemmer; Johannes og Hanna i jeg-form, forvirret meg noe i starten, da det ikke var naturlige tydelige skifter, men etterhvert som jeg ble mer kjent med dem skjønte jeg det raskere. Uansett var dette en bok jeg forsøkte å lese sakte. Både fordi språket til Basso, som er poetisk og vakkert innbyr til det, med nydelige naturskildringer, men også fordi det var mye "tenkeluft" mellom de korte kapitlene.
Finne Ly er også en bok jeg anbefaler varmt. Den er lest på en kveld, hvis du vil. Tematikken er også høyaktuell i dag med stadige debatter om romfolket, tigging, og hvordan vi bør, skal og virkelig behandler dem.
Mer om boka fra forlaget HER.
Andre bloggere:
Tine, Lesmye, Merete Granlund, Elin avenannenverden, Bokstavelig talt, Min bok- og maleblogg, Beathes bokhylle
Jeg har omtalt Inn i elden HER
Fra boka Finne ly
Aina Basso: Finne ly, 248 s
Samlaget 2014
Leseeksemplar
Mer jogging mindre blogging! Jeg støtter deg fullt ut :) Takk for linking. Kjenner at jeg brenner litt for dette med spedalske, og digger at du også likte boken. Jeg er som du vet, så heldig å bo i Bergen og har stått inne i St. Jørgen flere ganger og bare kjent på energien.
SvarSlettVisste at du kom til å like Basso sin bok også, den er bare råbra :)
Hehe, det var mest for rimets skyld. Men oveføringens betydning kan vi jo ta alvorlig, en stund i alle fall:) (jeg hater å jogge, men går eller sykler gjerne istedet.;) Ja, vet du har vært inne på St.Jørgens flere ganger.. Neste gang jeg skal dit må jeg nok ta meg en tur. Så du programmet med Almaas? Og ja, Bassos bok var vanskelig å legge fra seg også..
SlettSer du likte godt Jeg sluttet å telle dager. Jeg ga den en firer. Men en sterk sådan. Selv om den ikke ble en favoritt, var den vel verdt å lese og interessant å lese fra den tiden, og om den brutale sykdomen.
SvarSlettJa, ikke sant.. enig i at den var sterk og god ift en del av vår historie og lepra spesielt.
SlettFinne ly har jeg akkurat lånt på biblioteket, så den gleder jeg meg til! Blir spennende å se om den kommer på shortlist!
SvarSlettJa, det er en veldig fin og sterk bok. Spennende , ja- på en måte håper jeg det.:)
Slett