Drømmefakultetet av Sara Stridsberg - for ei bok!

Tittel og forfatternavn kan assosieres med den svenske mer berømte forfatteren August Strindberg, men dette har da altså ingen ting med ham å gjøre. Greit å få det oppklart først som sist. Jeg har hørt en del både om bok og forfatter, og nysgjerrigheten min tok overhånd da jeg leste et intervju med forfatteren nylig i en norsk seriøs avis, husker dessverre ikke om det var Klassekampen eller Morgenbladet. Samme det. Da vi skulle velge bok i lesesirkelen sist foreslo E blant annet Drømmefakultetet, og vi stemte nesten enstemmig på den. Så fort jeg hadde fått hentet den på biblioteket, begynte jeg å lese boka, og jeg leste den ganske i strekk over tre dager, i ledige stunder. Jeg ble hekta fra første side.

Romanen handler om Valerie Solanas ( 1936-1988) , kjent som ekstremfeministen og forfatteren som skjøt Andy Warhol. Hun regnes visst også som en av frontkjemperne for den amerikanske feminismen.
Valerie vokste opp i mildest talt trasige omgivelser, med en fattig mor som hadde sitt å stri med, og en far som forgrep seg på henne fra hun var syv år. Mora Dorothy skilte seg fra Louis, og fikk raskt en annen type.

Valerie var en særdeles intelligent ung dame, som stakk hjemmefra da hun var 15-16. Hun livnærte seg etterhvert på prostitusjon. Hun hadde en venn i livet på dette tidspunktet, Silkegutten, en skjør skapning som også prostituerte seg.

Valerie studerte og fikk etterhvert opptak på et doktorprogram i psykologi. Hennes ambisjoner var å forske på om jentemus kunne klare å formere seg uten guttemusene.
Valerie fikk en god venninne på universitetet, Cosmogirl, som var enda mer ute enn henne selv. Cosmogirls tragedie var at hennes mor ventet på effektuering av en dødsdom.  Cosmogirl solgte heller fitta si enn sjela, som hun sa, og gjentok ganske ofte. Valerie og Cosmogirl ble også elskere, partners in crime, så lenge det varte.

Valerie flyttet til New York og ble kjent med miljøet rundt Andy Warhol. Selv skrev hun på sitt manisfest SCUM (Society for Cutting up Men), og et teaterstykke Up Your Ass, som hun ba Warhol om å sette opp. Noe han ville.  Etterhvert ble det problemer i relasjonen med Warhol, enda et skadeskutt barn i sin sjel, hun følte seg lurt, av at Warhol hadde stjålet stykket hennes, og en dag skjøt hun ham. Warhol svevde mellom liv og død, mens Valerie ble plassert på mentalsykehus. Valerie ser selvsagt ikke på seg selv som syk, og parerer ut alle de som prøver å hjelpe henne. Hun er dem intellektuelt overlegen, og setter seg selv i posisjon for å diagnostisere psykiaterne, psykologene, sykepleierne. Utrolig nok greier hun å godta sin psykiater doktor Ruth Cooper.

En dag forsvinner også Doktor Cooper, og Valerie blir igjen sviktet.  Herfra og ut går det rett i evigheten.

Drømmefakultetet er ingen bok for sarte dannede sjeler som ikke tåler direkte rå tale fra et undergrunnsmiljø preget av rus og prostitusjon. Tåler du ikke ord som fitte, kuk, runk, dritt, spy etc, så blir dette sikkert for hard kost. Selv om du tåler det, så er det likevel hard kost å lese beskrivelser av hvordan faren til Valerie ligger oppå den lille syv år gamle jenta mens hun dissosierer seg vekk et annet sted. Det er hard kost å lese om fornedrelsen Valerie og Cosmo opplever i forskjellige faser av livet, hvor folk vender seg fra dem. Det er hard kost å lese om Valeries siste dager på dødsleiet ensom i et fattighospital i et horestrøk i San Fransico.

Men selv om dette er hard kost, er det bare så utrolig godt gjort av forfatteren Sara Stridsberg. Som jeg skrev et annet sted, hun er en trollkvinne i ord. En litterær magiker. Det er ikke bare trist og trasig å lese denne boka. Den er også veldig fornøyelig til tider. Humoren er rå, barsk, uforglemmelig. Valerie skal ha vært en særdeles skarp dame med masse svart humor, som noen i romanen mener skal ha berget henne. Om Valerie hadde slik humor, eller om det er Stridsberg som har det, skal for meg være uvisst. Uansett er formidlingen av denne ramsvarte kvinnen og hennes humor, hennes evne til overlevelse, hennes kompromissløshet, en fryd å  lese.  Det er så mange fantastiske ord, vendinger og replikker her at jeg er sikker på at denne boka kan leses mange ganger, og at en gang på gang vil finne noe nytt å fryde seg over.

Særlig likte jeg kapitlene hvor Valerie har timer hos doktor Cooper , men også kapitlene hvor hun er på laboratoriet sammen med professor Robert Brush. Men det er også mye sorg her, beksvart sorg, Valerie som savner, sørger over Dorothy, sin mor , Silkegutten og  Cosmo. Cosmogirl, her love.

Jeg fryser når jeg skriver her og blar i boka. Jeg må skaffe meg denne boka, kjøpe den, jeg har jo lånt denne. Denne må eies.

Det finnes sitatvennlige setninger og avsnitt på hver side, men jeg er jo ingen sitatfører, men noe skal jeg finne til dere, likevel. Jeg vil også bare si at formen i denne romanen er original, annerledes, men jeg likte det veldig godt. Det funket  for meg. Jeg var på mitt indre teater, det er dialoger, replikker, skrevet for scene, eller i alle fall kunne ha vært. Det er poetisk så det holder, og helt helt very spesielt.

Fra en dialog mellom Valerie og Cosmo, om manifestet og deres hjertesak:

VALERIE: Maurice og Paul (Morissey, min anm) ble rike som troll på manifestet. Alle ville kjøpe det fordi jeg satt på mentalsykehus for dette med Andy. Ti år senere ga jeg det ut selv. Da var ingen interessert.
COSMO: Vil du at jeg skal lese litt for deg?
VALERIE: Les for meg når jeg forsvinner.
COSMO: (åpner manifestet): Livet i dette samfunnet er - i beste fall - dritkjedelig, og ikke noe aspekt av det er det minste relevant for kvinner. For siviliserte, ansvarsbevisste, spenningssøkende kvinner gjenstår det bare å styrte regjeringen, eliminere det økonomiske systemet, innføre total automatisering og ødelegge det mannlige kjønn.
VALERIE: Og ødelegge det mannlige kjønn.
COSMO: Vi har nå tekniske muligheter til å reprodusere oss uten mennenes hjelp, eller for den sags skyld kvinnenes, og bare produsere kvinner. Vi må umiddelbart begynne å gjøre dette.
VALERIE: Vi må umiddelbart gjøre dette.
COSMO: Umiddelbart. Det har ikke engang en tvilsom biologisk hensikt å beholde mannen. Mannen er en biologisk ulykke: Y-genet er et ufullstendig X-gen, det vil si et gen med et mangefullt oppsett kromosomer. Med andre ord, mannen er en ufullstendig kvinne, en vandrende fiasko som strandet allerede på genstadiet. Å være mann er å være mangelfull, følelsesmessig begrenset. Mannlighet er en mangelsykdom og menn er følelsesmessige krøplinger. ( s. 52-53)


Og her et eksempel på den frekke humoren:

I rettsalen:

STATE SUPREME COURT: Kommer forsvaret til å la den siktede forklare seg for retten?
FLORYNCE KENNEDY: Nei. den siktede er ikke tilregnelig.
VALERIE: Jeg er tilregnelig. Jeg har aldri kjent meg mer tilregnelig.
FLORYNCE KENNEDY (hvisker): Jeg vet du er tilregnelig, men du har ingenting å vinne på det i retten.
VALERIE: Vinne eller forsvinne ut av historien.
FLORYNCE KENNEDY (til retten): Er De så vennlig å gi oss bare et øyeblikk, Mister Dickens..
VALERIE: Het han kuken, sa du, denne dommeren?  (s. 83)


Første møte med doktor Ruth Cooper på venterommet. Etter en tirade om de triste personene som sitter og venter og venter der ute, uten å få komme inn, sier Valerie dette:

DOCTOR RUTH COOPER: Slå deg ned, Valerie.
VALERIE: Har du vært ute og kikket på pasientene? Hva med å føre et studiebesøk inn i almanakken?
DOCTOR RUTH COOPER: Mitt navn er doktor Ruth Cooper og det er jeg som vil være ansvarlig for deg  her på sykehuset.
VALERIE: Mange takk for ingenting. Up Your Ass får dem i alle fall til å le.  (s. 91)

litt senere….

Det er hele tiden nye møter med Doctor Cooper for å få denne "Diagnosen" som domstolen i Manhattan venter på.  Jeg vil ikke ha noen diagnose, jeg har min egen utdannelse fra Maryland, jeg stiller mine egne diagnoser. Min diagnose lyder: Jævlig forbannet. Dritsint. Prostituert. Tiggerske. Mannshater. Det er et mareritt å våkne opp i helvetet hver dag. (s.93)


Forfatter Sara Stridbserg skriver innledningsvis at romanen er en litterær fantasi, som tar utgangspunkt i Valerie Solanas`liv og verk. At det finnes få kjente fakta om Valerie Solanas, og denne romanen er dem heller ikke tro. Alle personer må anses som fiktive også Valerie Solanas, påpeker hun.

Flere bloggere har snakket om denne boka, men jeg finner få bloggomtaler når jeg googler. Har noen skrevet noe, så vær fri til å legge link i kommentarfeltet.

***  Linn og Marianne har skrevet om boka

Her er et intervju med Sara Stridsberg i Dagbladet om suksessen Drømmefakultetet.

Fakta fra forlaget om boka HER

Sara Stridsberg, f. 1972,   fikk Nordisk Råds litteraturpris for Drømmefakultetet i 2007.
 Hun debuterte med Happy Sally i 2004.  Hun er aktuell med Beckomberga på norsk i februar, og hun kommer til  Lillehammers litteraturfestival i mai.

Foto: Dagbladet

Sara Stridsberg: Drømmefakultetet - tillegg til seksualteorien , 350 s

Aschehoug 2008 (original 2006)


Boka er lånt på biblioteket