Din, alltid av Gøhril Gabrielsen - sterkt og dystert om en dysfunksjonell mor-datter-symbiose

Overskriften sier det meste, den beskriver essensen i Gabrielsens roman slik jeg oppfatter den. Likevel, er det mye mer å si om denne boka. Din, alltid, er den første boka jeg leser av denne forfatteren. Det er alltid spennende å lese nye forfattere, for meg ukjente stemmer. Men jeg har lest en del gode anmeldelser av denne boka. Det kan være farlig å sette forventningene høyt. I dette tilfellet innfridde forventningene med hensyn til at jeg synes det var en sterk og god bok.

Kort fortalt så handler romanen om ei jente på 12 år, som under en ferietur hvor foreldrene krangler i sjalusi, griper inn med fatale følger, som det står bakpå boka. Romanens første del beskriver jenta og foreldrenes liv, to voksne som omtrent bare ser hverandre, knapt den lille jenta som også vil ha oppmerksomhet.
I den andre delen , etter den fatale hendelsen, er hun ung jente i tyveårene, student, snart med mastergrad, i et forhold til Arnt. Hun greier ikke å være helt ærlig overfor Arnt, hun er så preget av hendelsen, den hendelsen som har skapt store problemer for henne i forhold til nærhet og avstand, og det tørre å elske og bli elsket. Arnt vil ha barn. Hun vil ikke, tør ikke. Hun går.
I tredje del pleier hun sin syke mor, hun har gjort det i ti år. En dag oppdager hun at mora har holdt tilbake noe for henne. Skylden hun har båret på, kan forsvinne. Den store tunge børa som staket ut kursen for hennes liv, var det hele bortkastet?

Din, alltid er en tung bok, mørk bok, ikke tung å lese språklig sett, men innholdsmessig. Hvordan kan en menneske utslette seg selv i sitt behov for soning, for å bli sett, bli elsket? Hvordan kan hun gjøre godt igjen det hun forårsaket? Det er trist å lese om det forsømte barnet, men det virker en stund som at hun har greid å skape seg et nytt lykkelig liv med studier, med Arnt, selv om det er noe hun ikke fikser. Jeg tror en stund hun kan fikse det, men hun kan ikke det.
Det tristeste er forholdet til mora, dager ut og inn med pleie, ordløs kommunikasjon, hun totalt utvisket. Så meningsløst og så greier hun ikke å komme ut av det. Håpløshet. For et miserabelt liv de to lever, tenker jeg. Hun sier det selv, de lever i en sterk og usunn symbiose.
Så finner hun noen gamle papirer..

Språket til Gabrielsen er verdt en studie i seg selv. På en måte er det så klinisk, objektivt, uten følerier. Til tider er det poetisk skildrende naturbeskrivelser. Det veksler melllom det kalde klinisk hverdagslige, kalde emosjonelle  til de vakre dyrelivs- og naturskildringene. Det innrammede (innestengte?) er understreket av måten kapitlene er delt inn på, som i en fordypningsoppgave, inndelt i deler, hovedkapitler, underkapitler. Klinisk tørt. 1.1.1., 1.1.2, 1.1.3, osv..
Likevel dirrer teksten av innestengte følelser, av frossen sorg, av tap. De er det som er så sterkt, jeg blir drevet, skjøvet videre, selv om det ikke er så lystig, jeg vil vite, vite hvordan det går, jeg blir suggerert av tekstens iboende mening.

Gøhril Gabrielsen er en forfatter jeg med stor nysgjerrighet skal følge videre i tillegg til at jeg skal lese andre ting hun har skrevet. Mer om forfatter og bok HER og på wikipedia  Gabrielsen er født i 1961, oppvokst i Finnmark og har bodd i Oslo siden 1990.

Andre bloggere:
Elikken, Solgunn sitt , Stine, Tine sin blogg, Les mye

Foto: Dagbladet.no

Gøhril Gabrielsen: Din, alltid, 208 s

Aschehoug 2015

Kilde: Leseeksemplar

Romanen er i høyeste grad aktuell ifb Bokbloggerprisen 2015! NB!