Krimkongen av Lofoten- et intervju med Frode Granhus

HJEMME HOS KRIMKONGE GRANHUS AV  LOFOTEN

Intervju med Frode Granhus

Jeg er heldig som får en fin flyvetur med Widerøe fra Bodø og over Vestfjorden til Leknes. Helt annerledes enn det jeg leste Frode Granhus hadde da han kom hjem fra krimfestivalen i 2014. Det jeg leste i avisa var at de ikke kunne lande, at det var en svært nervepirrende tur med det lille flyet,  og at de fløy frem og tilbake. Slik kan det muligens bli gode krimromaner av. At den ville naturen og været i Lofoten preger bøkene til Frode Granhus, og at leserne elsker det, er det ingen tvil om. Jeg har vært så heldig å få møte Lofotforfatteren i eget hjem på Leknes.

Frode Granhus . Foto: Anita Ness 

Leknes er et kjedelig lite sted. Tausheten og stille gater møtte meg. Jeg fikk følelsen av å ha havnet i et lite Twin Peeks i nord. Her stenger alt klokken fire, til og med den eneste koselige kafeen på stedet. Enda godt at folk som bor der er hyggelige og gjestfrie når man først får dem i  tale.  Skjønt, jeg ante ikke hva som ventet meg når jeg dro hjem til avtalt møte hos Frode Granhus. I gangen ble jeg møtt av en stor mørk hund. Ja, jeg er litt redd hunder, men det gikk heldigvis bra. Forfatteren selv tok i mot meg med et hyggelig smil, og jeg slappet av etterhvert. Godt å tenke på at huset var i et tett boligstrøk sentralt i Leknes, og ikke lå ensomt til ute på det forblåste landet. Hvem vet hva som rører seg i hodet på krimforfattere og hva de kan finne på. Særlig når de skriver slike ekle bøker som Stormen og Djevelanger.

Forfatterdrømmen

Jeg lurer alltid på hvor forfattere henter inspirasjon fra og hvordan de skaper en bok. Frode Granhus sier han som mange andre lenge hadde en forfatterdrøm i magen. Men han begynte å skrive sent. Han har skrevet litt nå og da, men det ble aldri til noe han valgte å sende inn. En kollega sa til ham på et julebord at han matte gjøre alvor av skrivinga si.

-Jeg satt på loftet og hamra på tastaturet. Tror mange bærer på drømmen om å skrive en bok, det hadde jeg også. En kveld så jeg et program om å realisere drømmer på T. Det sa klikk og jeg satte meg ned samme kveld og skrev. Hamra løs. Det ble til den første boka mi; Hevneren, som kom ut I 2003. Jeg begynte å skrive på papir, skrev 3-400 sider og deretter på PC.

-Håndtverket,  hvor lærte du det?

 Jeg har lest mye, sier Frode Granhus. Om det tekniske aspektet, som plott, karakterer, og lignende ble han mer bevisst på etterhvert. Den første boka skrev han på ren inspirasjon, sier han.  I dag jobber han mye med å sette opp disposisjon, med kapittelinndeling, og at boka skal fenge og være spennende. Han tenker mye underveis, stopper opp og spør seg selv om dette er spennende nok for leseren. Han var ikke like bevisst på dette da han skrev sine første to bøker.

Jeg har hørt at flere forfattere ikke aner slutten på sine krimbøker. Hvordan er det med deg?

-Ja, det har jeg klart, sier han. Han sier han vet at noen

har det klart helt på detaljnivå. For ham kan det være slik at ting kan dukke opp i prosessen som han ikke ante noe om på forhånd , men i utgangspunktet er alt på detaljnivå.

Arbeidsmåte

Granhus er en engasjert forfatter og vil gjerne fortelle litt om hvordan han jobber. - Jeg kan sitte i den kroken , (han peker på et hjørne i stua) , kan se på TV, gjøre ingenting, lese bok, eller noe , og så kommer jeg på små scener og lignende og noterer dem ned. Har du lest Malstrømmen? Det med porselensdukken, kom sånn, og jeg tenkte at dette må bli en bok.

Granhus sier han noterer mye, også når han er på tur, noterer på lapp i lomma og samler på dem. Dette holder han på med en stund, og så jobber han med disposisjonen i 3-4 mnd. 

Hvor lenge holder du på med ei bok?

- Jeg ligger alltid ei bok foran, sendte inn neste manus like etter at Djevelanger kom ut. Jeg bruker i snitt

3 måneder på å samle notater, 3 måneder på disposisjon. På førsteutkastet kan jeg broker 6-9 måneder, det varierer.

Førsteutkastet til Djevelanger var ferdig i desember -12 og gikk I trykken januar  -13, så jeg brukte nesten 1 år på finpuss.

Ingenting i første utkast er endret, men mye er strøket. Det er mye jobb med språkvask, uttallige runder frem og tilbake. Jeg leste gjennom bøkene 20-30 ganger. Jeg går gjennom detaljene på ord, setningsbygging, og kjenner om det er noe som skurrer.  Forlaget er ofte ferdige før meg, men jeg er så utrolig selvkritisk og vil være 100 prosent fornøyd. Jeg er opptatt av godt språk og god flyt. 

Hvordan få tid?

Frode Granhus jobber fortsatt i full jobb på NAV Leknes. Jeg spør om han kan leve av å skrive, bøkene er jo populære?

 Han ler, og sier at det er ikke mange som kan leve av skrive krimbøker i Norge i dag. 10-12 kanskje.

Han sier han har brukt mye tid på skrivingen, og har nok pressa seg selv. Med full jobb og familie kan det bli mye. Han kommer til å roe det ned, sier han, og at det kommer til å gå lengre tid mellom hver bok fremover.

Han begynner tidlig på jobb, kl. 07.00. og skriver på ettermiddag og kveld. Han står opp tidlig i helgene. Han kan godt skrive med folk rundt seg , sier han. TV kan gjerne stå på. Han trenger ingen skrivestue på fjellet. Han hadde ei loftstue før som  skrivestue, men det ble litt kjedelig, Han trives med folk rundt seg.   Han trives best i godstolen, og der blir bøkene til. Han er heller ikke tilhenger av å skrive på kafe, da kan det bli for mye støy.

Inspirasjon

Henter han inspirasjon fra den mektige  Lofotnaturen, eller fra jobben sin i NAV? Det er mange spesielle typer i bøkene.

-Ja, det er noe med de originale typene, sier han.  Jeg er opptatt av å løfte dem frem , de som andre ler av.

Jeg tror ikke det er omgivelsene som inspirerer meg, men det er den naturen jeg omgir meg med og som jeg kan noe om.

De to første bøkene  skrev jeg fra fiktive steder, men naturen er jo nordnorsk.

Malstrømmen var fra Bodø, fra ei fiktig bygd, Bergland.  Boka ble solgt til Tyskland, jeg fikk respons på at folk ble fascinert av Lofoten, men det var jo ikke Lofoten, så da ble jeg bevisst på å bruke det etterpå, jeg hadde ikke tenkt på det, rett og slett.

Neste bok Stormen ble veldig Lofoten.

Jeg tona det ned igjen i Djevelanger, ville ikke bruke det opp, men folk har sagt de savnet mer av det.

Jeg sier jeg synes det er så levende skildret. Det  er som jeg kjenner været, stormene, og blir livredd mens jeg leser.

Alle spør om han er inspirert fra jobben i NAV, sier han, men det er han ikke.

Han er ute eller et eller annet som trigger ham. Som for eksempel i

Malstrømmen; dukkene, på strand i Bodø, ute etter noe som stikker seg ut fra den store massen. Han har lest at noen anmeldere mener han er melodramatisk, men det er det han liker selv.

Djevelanger

Jeg sier det er mye galskap, traumatisert barndom ogt religion som slår ut i Djevelanger.

Han sier han legger opp til en del klisjeer i innledningen, men det blir noe helt annet. Det er ikke noe galt med predikanten.

-Men han er jo synsk?

Ja? -Han påstår det, men vi vet jo ikke, jeg gir noen hint om det. Jeg presenterer ham tidlig, gjør ham interessant, men han er jo ikke noe farlig. Jeg tar brodden ut av ham. Jeg liker å lure leseren litt på den gode måten. Jeg liker å være dristig på plott, og det er ikke alltid så kjemperealistisk det jeg skriver om. Mange anmeldere er opptatt av realismen. Det må være troverdig, ja., det må ha kunne skjedd. Men jeg ønsker ikke å skrive om noe helt ordinært som annenhver krimbok handler om.

-Ja, det er mange skrudde folk i Djevelanger, er det virkelig så mange av dem her i Lofoten? Og bedehusmiljøet og sekter, er det hentet herfra?

- Nei, tvert imot, sier Granhus. I førsteutkastet skrev jeg litt om læstadianerne, men jeg ville ikke knytte det opp mot en spesiell sekt når boka ble gitt ut. Det er små forhold her i Lofoten og jeg vil ikke at noen skal føle seg støtt, eller føle det som en belastning. Prøver å være bevisst på det. Når jeg skrev Stormen fra Reine, passet jeg på at alt i miljøet var virkelighetstro. Men jeg skapte huset hvor handlingene skjedde, ville ikke at noen skulle si at der bodde bestefar. Jeg kommer med mer fra Reine i neste bok. Reine er Lofoten, sier han. Det mest Lofotaktige i Lofoten med sine stupbratte fjell rett ned i sjøen.

Hvor kommer tittelen Djevelanger fra?

- Det gjelder en person som gjør noe veldig galt og angrer. En djevelsk anger, kan du si, sier Granhus. Det er altså ikke sleng, som jeg lurte på. – Det må være en catchy tittel, som gir mening, sier Granhus. Den beste tittelen som en krimbok har hatt, er det Karin Fossum som har stått for med Djevelen holder lyset, sier han.

Frode Granhus sier videre at han begynner å bli litt lei Rino Karlsen nå. Derfor førte han inn Guro Hammer i Djevelanger. Mulig hun får bli med videre. Hva med Niklas Hultin som vi ble kjent med i Malstrømmen, da, spør jeg ? Han har ingen klare planer om å få ham inn på banen igjen, sier han, men siden flere har spurt, så kan det hende.

Fra krim til psykologisk thriller

Jeg synes Djevelanger beveger seg mer mot en psykologisk thriller enn en ren krim. Hva tenker han om det?  

Bok nummer to; En bønn for Sikas, var mer en psykologisk thriller, så det er ikke noe nytt. Jeg ønsker ikke å stivne i en form, sier Granhus.  Jeg vil skrive noe annerledes. Jeg er ute etter den helt spesielle historien, det som trigger krimleserne. Hva er det som får en anmelder til å slenge sekseren på bordet?  Jeg vil finne det som stikker seg ut i mengden. Jeg har ikke funnet det enda, jeg er fortsatt på leting.

-Det kan ikke være lett, så mye likt som det er i krimverden, sier jeg.

- Ja, det er lett å gå i fella med å pøse på med ritualdrap og billige triks, svarer han. Jeg vil finne på noe annet.

Lofotnaturen og det nord-norske

Det er ikke så mange nord-norske krimforfattere, og som skriver med naturen som bakteppe. For lesere sørfra er dette veldig eksotisk, sikkert enda mer for lesere fra utlandet.

- Ja, jeg får mye gratis med den naturen her. Som sagt er jeg redd for å bruke den opp. Asbjørn Jaklin og Jorunn Thørring er også nord-norske forfattere som skriver fra Tromsø, men bare jeg i Lofoten. Torkild Damhaug jobbet en periode her oppe på Gravdal psykiatriske sykehus. Han har sagt at har tenkt på å bruke Lofoten i en av sine krimromaner. Da fikk han beskjed om å ligge unna fra meg, ler han. Jeg sier at naturskildringene i bøkene er veldig gode. Han er klar over det det er virksomt og at mange liker det, men han kan ha ikke ha storm i alle bøkene sine heller. Da kan det jo snart bli en parodi.

Karakterer og plott

Granhus sier at plottet er viktigst for ham når han skriver, og så kommer karakterene etterhvert. Jeg synes ikke han har slike overtydelige karakterer som for eksempel Jussi-Adler Olsens Carl Mørk og Assad. Men da får jo også historien mer plass. Granhus mener at det er alt for mange hovedpersoner i krimbøker med skavanker som alkoholmisbruk, hjerneskader og lignende. Han ønsker at folk skal kunne kjenne seg igjen i etteforskerne. At det skal være en ganske vanlig person som sliter med vanlige ting. Rino Karlsen er en ganske vanlig mann, litt småinnbilsk, småtykk, og litt stuck I 80-tallet, men han er en som folk kan kjenne igjen. Han har en tenåringsønn Joakim, med en tidligere samboer . Jeg forsøker å tone ned de veldige særtrekkene. Noen savnet mer av Rino i Djevelanger, men jeg valgte det slik for å gi Guro mer plass.  Guro skal komme tilbake i neste bok, men jeg har en utfordring med å få nok arbeid til dem begge på Reine. Det skjer jo ikke så mye på den lille plassen. Men hvis jeg flytter dem til Vestvågøy, som er et større lensmannskontor må jeg forholde meg til så mye mer inne på kontoret, som flere kolleger, kaffedrikking, bleiesskift og alt mulig, og det har jeg ikke lyst til. Det synes jeg er kjedelig. Så vi får se. Jeg får vel heller sette ham på Flakstad, smiler Granhus.

Forbilder

Har du selv noen litterære forbilder?

-Jeg har lest mye krim, men nå er jeg gjerrig på tiden. Med jobb, familie, skriving, så leser jeg nesten bare til påske, jul, ferier. Det er mye jeg ikke har rukket å lese. Jeg har ingen absolutte favoritter, men liker islandske Arnaldur Indridasson og Jo Nesbø. I påska leser jeg Barn 44 av Tom Rob Smith. Den lover godt så langt. Jeg har ellers ønsker om å lese mer norsk krim.

Promotering

I dag sies det at man må være veldig aktiv selv hvis man skal få solgt bøker. Hva mener Granhus om det?

- Jeg husker jeg var i Oslo en tur etter at Malstrømmen fikk så gode kritikker. Jeg kikket i bokhandlerne etter boka, men den var ikke å se noen steder. Det var et tankekors. Jeg hadde nok en naiv forestilling om at hvis boka var god så ville den selge, men så enkelt er det ikke.  Da skrev jeg til forlaget om det. Forlaget jobber jo med markedsføring, men det er mer som må til. Bokhandlerne likte Stormen godt, så da var jeg plutselig inne. Da ble boka synlig og ting begynte å skje.

Jeg liker ikke å delta i offentlige promoteringer, TV, radio, signeringer, bokbad , liker ikke å være i rampelyset, men forlaget sier at jeg må, så da må jeg det. Helst vil jeg jo bare sitte hjemme å skrive. Men jeg bruker facebook aktivt da, skryter av bøkene mine og salget det.

En selvkritisk forfatter

Frode Granhus har erfart bade slakt og rosende kritikk. En bønn for Sikas, ble slaktet av en kritiker. Noen mente han hermet etter DaVincikoden av Dan Brown. Det kunne han ikke ha gjort, sier han, fordi boka ble skrevet før DaVincikoden kom ut. Ikke handler den om det samme heller, sier han. Men han fikk lyst til å skrike opp da det ble sagt.

Nå leter han med lupe etter noe han kan bli tatt for. Han var redd for at det kunne bli mye klisjeer i Djevelanger og forventet noe om det i kritikkene. 14 anmeldelser var gode, men i den 15, så kom det negative. Granhus blir ikke slått ut av dette, sier han, siden han bygger opp et slags selvforsvar mot det. Men at han er bortimot perfeksjonist, det kan det virke som.- Jeg er min aller største kritiker, sier han.

Neste bok?  

Frode Granhus er aktuell med ny bok om Rino Karlsen i September.  Jeg har fått tillatelse til å gi dere et lite resyme av handlingen her:

" -Min 6. bok (nr. 4 med Rino) kommer i september og har fått tittelen KISTEMAKEREN.

Kort om handling/intro: Lensmannskontoret på Reine er gjenåpnet, og Rino Carlsen har takket ja til stillingen. Det går (selvfølgelig) ikke lang tid før ting begynner å skje. To østeriske fjellklatrere bestiger vest-Lofotens høyeste fjell. De har lagt bak seg større klatreutfordringer enn dette, men det skal likevel bli en oppstigning de aldri kommer til å glemme. På omtrent samme tid finner en ung gutt et gammelt, knust VHS-kamera. Magnetbåndet har kilt fast, men etter å ha kuttet og limt etter beste evne, er kassetten klar for avspilling. Innholdet skal vise seg å ryste selv garvete politimenn …

Hva skjer mellom Rino og Guro Hammer (som ble introdusert i DJEVELANGER) Svar loves …”

Har du ellers noen tips til mine medbloggere?

- Ja, jeg liker ikke at det spoiles så mye i blogginnlegg og anmeldelser. Det er greit å skrive litt kort om handlingen, men mange skriver alt for mye. Hvis man får servert for mange poeng på forhånd, mister jo leseren dem. Det synes jeg er problematisk.

Frode Granhus er aktuell med pocketutgaven av Djevelanger og ny bok om Rino Karlsen i September; Kistemakeren.

Frode Granhus og den mørke hunden, på Leknes. Foto: Anita Ness

Mine blogginnlegg om bøker som Frode Granhus har skrevet, kan du lese her:

Djevelanger

Stormen

Malstrømmen