I ettermiddag stakk jeg innom biblioteket og der fant jeg Pedersens siste diktsamling, Åstedsblomster, av året 2015 faktisk, og tok den med meg for så å lese den ut i godværet på Marinen etter jobb. Å lese dikt i sola er å anbefale, så det er sagt. Jeg skulle bare lese litt, og leste alt.
Jeg hadde stemmen og rytmen til Pedersen friskt i minnet mens jeg leste. At det ikke var bare gøy, rim og rytme, husker jeg fra sent på kvelden på pub-til-pub på Lillehammer da jeg husker jeg tenkte at han ble litt for dyp for meg etterhvert til å henge helt med. Hjernen tørker kanskje litt inn så sent, hva vet jeg, selv om man skulle tro det var motsatt.
Angående diktsamlingen Åstedsblomster, så er dette innlegget et anbefaling til å lese den. Jeg skal ikke inngi meg på noen analyse, så det er sagt. Diktene starter friskt med Pedersen i kjent stil fra Lillehammer, med ordleker, rim og rytme, men det blir fort alvor. Det handler om barndom, oppvekst, brødre, om å være sønn, om minnene etter faren og mora som nå er døde, men det sterkeste er diktene om hans egen sønns bråe dødsfall i en trafikkulykke. Det er sterkt, sårt, og det er her Åstedsblomstene kommer inn.
til åsteder/og lys tent
Faen rakk du visst å si/før Porschen tok deg
sjåføren i den/
overlevde kollisjonen
du døde/der vi la åstedsblomster
din mor og jeg/blant noen brukne strå
Sorgtunge dikt når han vandrer tilbake i London, der de var en gang da sønnen var liten, i St.Pauls Cathedral:
da slår du høylydt fast/med nok en latter
at mellom Wellington og Nelson/kan du tenke deg å ligge
hvis du mot formodning skulle dø/
du skal i så fall hugges i granitt
Det er flere referanser til reiser, som her hvor han går i sine fars fotspor i St.Petersburg, i diktet Himmelbrev til far:
....
sju år etter ditt siste sukk/er jeg her for deg
i det St.Petersburg du hørte i alt du leste/det historien suser om
og Neva grov meander i/ der hun kommer grå og stri
med kalde gufs fra Ladoga
...
til tsarismens død/til sovjetsamveldets død
det var vel det du mente far men ikke sa:
hva naziveldet ikke greide
greide sovsjetsamveldet selv
...
i disse døde gater gjenoppgått går jeg
viklet inn i gråt/og ut av latter/som Turgenjev skrev
alle er vi ikke viklet uta v Gogols kappe
som jeg er viklet ut av ditt og inn i mitt
Eller dette gode, men såre minnet om hans mor i Mors ensomhet:
..
vi holder så veldig av mor
hun er så mange mødre i en mor/så manges mor/og mormor og oldemor
til mor blir fortid/plutselig/og far/far som mors forsvar
mot folkesnakket:dette svarthåra/vesle kvinnfolket ditt
er`e taterjente? ikke det..degos da?
..
da far gikk i døden/ville hun helst gå etter
spøkte med meg om det
klart pappa kommer til å høre/bedre hva jeg sier i det høye
mor svelget flere ganger altfor mange piller
vi fikk pumpet henne holdt henne/ i livet men da mor var nitti
pep hun med sin evig unge/pikestemme
den hun aldri vokste av seg
nå må dere /la meg dø barn/ nå er jeg gammel nok
Samlingen består av 54 dikt, og kan gjerne leses flere ganger. Etter første gjennomlesing startet jeg på nytt.
Torgeir Rebolledo Pedersen er født i 1949, er arkitekt, dramatiker og lyriker og har utgitt en rekke diktsamlinger og noen barnebøker. Mer om ham HER
Aftenposten har anmeldt Åstedsblomster. Anmeldelsen er flott, les den!
NRK anmelder tre diktsamlinger blant annet Åstedsblomster og deler min oppfatning om at diktene om sønnen er de sterkeste.
Jau jau, folkens, herved utfordrer jeg dere bokbloggere ( og andre, for all del) til å lese mer av årets poesi, og kanskje havner denne på kortlista til Bokbloggerprisen neste år? Da får vi servert slampoesi på utdelinga hvis vi er heldige!
Her er Pedersen fra Lillehammers slampoesiaften:
Her er et slamintervju med ham på Poesislams hjemmeside
Torgeir Rebolledo Pedersen: Åstedsblomster, 57 s
Forlaget Oktober 2015
Kilde: Lånt på biblioteket (verdt å kjøpe seg)
Ah, fant den på eBokBib. Som diktleser er jeg dog meget amatørenkel og lar meg skremme av alt som ikke er fortellende (eg, Urd, og den nye jeg leste Han (ung gutt på vei ut av skapet). Men har jo Bolledo klart i øret etter Lillehammer, selv om jeg er enig at det ble litt for dypt og komplisert utover lørdagskvelden. Det har nok med promille og Vigdis å gjøre - ikke nødvendigvis Vigdis' promille.....
SvarSlettGodt man får så mye inspirasjon av å være på festival!
Så bra! Du skuffer ikke! Å lese dikt kan alle gjøre, amatør eller ei, sild eller sei. Denne samlingen er på mange måter lett å forstå, og har historier, tema, som kan være fortellende, så det går nok bra skal du se.:)
Slett(ang. promille: nei, vi kan ikke la Vigdis få skulda for alt, heller)
Eg les litt for lite poesi (sjølv om det førekjem!), eg trur mange har ei litt instinktiv oppfatting av at det er ein krevande sjanger. Men det er jo eigentleg ikkje meir eller mindre krevande enn annan skjønnlitteratur – mange nyansar ute og går. Men det er eit litt anna tankesett som kjenst uvant frå tid til tid. Likevel kjekt når ein fyrst tek seg saman. :)
SvarSlettDet er veldig forskjellig, og ikke nødvendigvis spesielt krevende, som du sier. Mye forskjellig her også som i annen litteratur. Man må bare hensette seg til en roligere rytme- og selvsagt like det.. Hyggelig at du tok deg tid til beøk og kommentar på bloggen min.:)
Slett