Smakebit på søndag (123): Sandslottet i Aleppo

Endelig er vakker solskinnshelg, selv om temperaturen ikke er så høy, kun 14 dager i dag. Men i morgen skal den stige litt. Jeg koser meg på besøk hos en venninne på Frøya ytterst i havgapet av Trondheimsfjorden.  I noen dager nå har jeg lest i Sandslottet i Aleppo, en roman fra Syria i 1915. Om massakren på armenerne, om flyktningene i Aleppo, om en kjærlighetshistorie mellom amerikanske Elizabeth og armenske Armen.

Fra forlaget om boka:
Kan noe så mirakuløst som kjærlighet slå rot og vokse frem i den brennende ørkenen?  

Aleppo, Syria, 1915. Dette er fortellingen om Elizabeth Endicott  
som ankommer Aleppo, byen med den historiske bazaren.  
Hun har et lidenskapelig ønske om å hjelpe flyktningene fra Armenia. Her møter hun Armen, en ingeniør på flukt. Dette møtet skal komme til å forandre begges liv. Kjærlighet blir til lengsel når de to blir adskilt av krigens omstendigheter.  

I vår tid bestemmer Laura - barnebarnet til Elizabeth og Armen - seg for å reise til Syria. Der oppdager hun sin families historie, som også er en saga om Syria og Midtøsten på godt og ondt. Hun fi#30;nner en gripende hemmelighet som har vært begravd i generasjoner.  

Romanen gir oss et innblikk i landets historie, bakgrunnen for å forstå overskriftene i nyhetene. Med grunnlag i omfattende og dyptgående kunnskap, maler Chris Bohjalian et livaktig portrett av en del av verden hvor ørkenen er brennende, fortiden bitter og sannheter blir skjøvet under teppet.  

Jeg er halvveis i romanen, men jeg synes dessverre den ikke fenger så mye. På omslaget er det drøssevis med lovord, og forfatteren har fått flere priser, så kanskje forventet jeg for mye?
Det er tydelig at forfatteren har gjort mye research, og det  er mye fakta som presenteres i romanen. Samtidig er det hyppige skifter i perspektiv, noe som jeg tror ødelegger litt for flyten i historien.
Men dette er også en historisk roman om en tid og et folk jeg visste meget lite om på forhånd. Og det er jo litt interessant da.


Her er en smakebit:
Samtale mellom Elizabeth og Armen etter at de har funnet hverandre:
   "Her? Du fortalte meg nettopp at folk forsvinner her hele tiden." Det er en svak misnøye i tonene hennes, men hun hviler hodet på skulderen hans og legger hånden på innsiden av kneet hans.
   "Jeg vet det", sier han. Men det er alt. Tre korte stavelser. Han forstår nå hvor raskt han holder på å bli forelsket i henne, men at han snart - i løpet av få dager- virkelig kommer til å forsvinne." ( s.82)


Dette er en snill smakebit. Romanen inneholder mye vold og død, det handler tross alt om en grusom folkeutryddelse og stor nød og lidelse blant flyktninger.


Da ønsker jeg dere alle en fin fin søndag, og ta gjerne en titt på smakebitene inne hos Maris blogg Flukten fra virkeligheten!

Villsau på Frøya! (eget foto)

Siden jeg er på besøk vet jeg ikke hvor mye jeg fåt lest og kommentert hos dere andre i dag!