Underkastelse av Michel Houellebecq - en litt uhyggelig, dyster, litt småprovoserende eller latterlig? roman

Underkastelse av Michel Houellebecq er en av årets mest omdiskuterte romaner, den har skapt furore i Frankrike, men også mye debatt her hjemme. Underkastelse er derfor en bok man helst ikke bør glipp av hvis man ønsker å holde seg orientert om snakkisene i den litterære verden, særlig fordi den skaper debatt om samfunnsutviklingen her og nå og fremover. Politikk, religion og litteratur hånd i hånd. Er Underkastelse en viktig bok?

Det er jeg usikker på, og mens jeg forsøker å tenke, la meg gi et kort referat fra handlingen:

Vi er i nær fremtid, 2022. Den middelaldrende akademikeren og professoren Francois er i livskrise. Han synes livet blir mer og mer meningsløst, depresjonen kommer snikende, tanker om selvmord, sexlysten er avtagende, foreldrene døde, eks-kjæresten flytter, og det skjer mye på den politiske arenaen i Frankrike. Presidentvalget nærmer seg. Sosialistene taper første runde, og kampen står mellom det høyreekstremistiske partiet og det Muslimske brorskap og hans kandidat Mohammet Ben Abbes. Ben Abbes er en moderat muslim.

Spoiler allert! Ikke les mer her hvis du ikke vil vite hva som skjer videre….

Det går mot et Muslimsk styre med den følge at de ansatte på Sorbonne-universitetet mister jobbene sine hvis de ikke konverterer. Francois rømmer Paris og kjører sørover. Det er mye uro i Frankrike, lite blir meldt i nyhetene, og en ren uhyggestemning rår. Francois må stoppe for å fyllle bensin, men benserten er stengt, og det ligger døde folk rundt omkring. Han tar likevel med seg noe mat.

Han treffer tilfeldigvis et vennepar i landsbyen han har strandet, hvor den ene har jobbet i etterretningen, og kona hans har vært kollega på universitetet. De har også flyktet fra Paris. Alain, Marie-Francoise og Francois tilbringer mange timer med å diskutere og analysere tingenes tilstand over deilig mat og drikke. I det hele tatt er god mat og drikke nesten det eneste lysglimtet i livet til Francois for tiden.  Og samtalene med de få vennene.  Han drar tilbake til Paris da valget er over, Ben Abbes har overtatt styret, og Saudi-Araberne universitetet.  Kvinnene er borte, Ben Aassads familie- og utdanningspolitikk går på at jenter kun skal ha grunnskoleutdanning, noen kan få husmorskole på videregående, og kun et lite utvalg får studere videre på humanistiske fag.  Muslimske menn kan ha flere koner. Kvinner er nytelsesobjekt, husholdersker, oppdragere og avlsmaskiner. Ute i gatene er kvinnene nå tildekket, og den pirringen Francis tidligere kunne kjenne av å se på damer i lårkort og  utringete bluser, finnes ikke mer. Alle er tildekket.

Nåvel, dere ser tegningen..

Hvordan man leser denne boka tror jeg avhenger mye av hvordan man selv forholder seg til innvandringspørsmålene og da spesielt i forhold til islam.  Men også i lys av tidens hendelser. Dagen da romanen kom ut skjedde det forferdelige attentatet på satireavisen Charlie Hebdo.
Kan denne romanen spille på latent frykt i befolkningen om islamsk inntog som en trussel? Det er mulig. Eller vil romanen oppfattes som en utenkelig fremtidsdystopi, en satire som setter ting på spissen, et tidsbilde av menneskers iboende frykt i tiden?  Er den en advarsel? Er det forfatterens reaksjonære holdninger som kommer til utrykk, eller leker han seg bare med holdninger i tiden? Eller er det kun en satire over en trist desillusjonert snart impotent manns vei til redning gjennom en vanvittig løsning som det å ha muligheten til å få flere koner, derav også unge jenter på femten år? Er det ønsketenkning fra en enkel mannesjel?

Tja, jeg vet sannelig ikke.
På en måte er romanen uhyggelig, slik den bygges opp i starten, spenningen ved det uvanlige valget bygger seg opp, nyheter kommer ikke ut, det er attentat og opptøyer rundt omkring. Folk mister jobbene sine. Redningen er å konvertere til islam.

På en måte er den provoserende, særlig hvis man leser med et feministisk perspektiv. Kvinnesynet både hos Francois og andre menn i romanen er nedslående. (og hvorfor er det aller mest menn som diskuterer denne romanen i norske aviser? ) Den muslimske trussel vil undergrave alt det som  er bygd opp i likestillingens navn. Er det særlig realistisk? Nope. Eller..? Hvis de som stemmer på muslimene blir mange nok? Ja, slik kan man spille på frykten.. Også jeg blir usikker. For hva vet jeg om det franske samfunnet, annet enn at det har en stor andel innvandringsbefolkning, men også at det er et veldig demokratisk land. Frihet, likhet, broskap. Det er mulig det hadde vært en fordel å ha kunnet mer om fransk politikk og samfunnsforhold som sådan for å forstå hva Houllebecq egentlig vil med denne romanen. Det hadde sikkert vært en fordel å ha lest mer av Houllebecq også. Selv har jeg kun lest Lanzarote av ham før. Og hvor mye er Houllebecq selv tilstede i sine bøker? I denne boka? Slik Francois refererer sin litterære helt Huysman:

---" men en forfatter en først og fremst et menneske , som  er tilstede i sine bøker, om han skriver meget bra eller meget dårlig er til syvende og sist ikke så viktig, hovedsaken er at han skriver og at han er reelt tilstede i bøkene sine).. (s.11)

(Er det slik, så er i alle fall Houllebecq svært opptatt av sex, mat og alkohol. Og jeg har lest meg opp på at Houllebecq ikke er tilhenger av den demokratiet, spesielt ikke den skandinaviske modellen)

Hvorfor hengte jeg meg opp i dette? Jeg er helt klart farget av alle debattinnleggene, kommentarene og analysene jeg har lest om denne romanen, Klassekampen har hatt mye om Underkastelse i lørdagsavisene i flere uker, og jeg lurer på om Houllebecq virkelig er reksjonær, og forfekter høyreekstremistiske holdninger, eller om han bare leker seg med tidsånden. Og det aner jeg ikke.. Men slike ting kan jeg gå og gruble på. Underkastelse er en roman som vanskelig kan leses isolert, til det har romanen fått for stor plass i offentligheten. Et eksempel på det er at boka skal diskuteres i Trondheim Litteraturhus førstkommende torsdag, med tema: Hollebecqs Europa- samtaler om religionens rolle i et liberalt demokrati.

Ja, boka handler også om religiøse grublerier. Ateisten Francois er kansje ikke så ateistisk likevel, og kristendommen er en feminin religion for pingler, og hvor dum kan en menneske kan bli (Jesus Kristus) som ofrer seg i lidelse ved å ta på seg andres synder? For eksempel..

Men slik jeg har skjønt det så er ikke Houllebecq en forfatter det er lett å sette i bås, han er en forfatter som stadig sjokkerer og provoserer. I tillegg til religiøse diskusjoner er også den poltiske ideen til Ben Abbes også grundig skissert; familiepolitikken, utdanningspolitikken, arbeidspolitikken, velferdspolitikken (eller mangel på sådan) , og visjonen om Eurabia, - hørt den før?

På en måte er romanen også latterlig, den ender latterlig, der også Francois gir etter og konverterer. Kan hende er det det fordi han igjen får en mening i livet ved å gjenoppta sin karierre, kanskje er det fristelsen over å få flere koner, en som lager deilig mat og varter opp, en ung til sengesysler, og en til variasjon?  Kanskje er det bare et latterlig bilde over at det primitive vinner når det kommer til stykket? I et slikt perspektiv kan i alle fall romanen kalles en satirisk dystopi.

Om tittelen:
Underkastelse- å underkaste seg Gud i islam, å underkaste seg mannen, som sagt ifølge karakteren Rediger: "- men for meg er det en sammenheng mellom kvinnens absolutte undekastelse under mannen, slik den beskrives i Historien om O, og menneskets underkastelse under Gud, slik islam ser det.  " (s.230)


Andre som har blogget om boka:
Rose- Marie
Tine

Andre anmeldelser:
VG v/Sindre Hovdenakk
Dagens Næringsliv v/Susanne Hedman Hjort
NRK v/Knut Hoem
Dagsavisen v/Mode Steinkjer - intervju med forfatteren om romanen, om satiren, om demokratiet (som han ikke er tilhenger av, spesielt ikke den skandinaviske modellen)
Nattogdag v/Rebecca  Salzmann - en kort og grei oppsummering egentlig
Aftenposten v/Erika Flatland
Vagant v/Cornelius Jakhelln


Forlaget om Underkastelse  , om forfatteren på wikipedia

Min omtale av Lanzarote

Foto: The Guardian.com

Michel Houellebecq: Underkastelse, 264s

Cappelen Damm 2015

Kilde: Leseeksemplar