Havboka av Morten A. Strøksnes - Fabelaktig!

" Tre og en halv milliard år skulle det ta fra det første primitive livet utviklet seg i havet, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld i juli mens jeg var i et livlig middagsselskap i Oslo sentrum."

Slik starter Morten A. Strøksnes nye bok Havboka eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Og hvilken bok!

Rammen:
Morten og Hugo reiser til Skrova, hvor Hugo skal sette i stand Aasjordbruket som har vært i familiens eie i lange tider. Mens Morten er på besøk har de planer om å fange ei Håkjerring fra en gummibåt i Vestfjorden utenfor Skrova. Hugo bor til vanlig i Steigen, på fastlandet på andre siden av Skrova. Morten bor sørpå. Morten besøker Hugo flere ganger i løpet av dette året hvor de forsøker å fange denne beryktede Håkjerringa. Hugo har hatt drømmen siden han var liten.

Innholdet:
Morten og Hugo er på sjøen de gangene det er mulig på grunn av værforholdene. Været i Lofoten skifter fort og det er mye vær. Strømmene er skumle, det er undervannskjær overalt som for ukyndige sjøfolk kan koste livet. Hugo kan sjøen, han er erfaren, og det har godt bra alltid. Kanskje for godt, tenkte Morten den gangen de ble overrasket av et virkelig uvær med dårlig sikt i en liten plastbåt full av skrei fordi gummibåten måtte inn på reparasjon. Men det gikk jo bra, for ellers hadde det jo ikke blitt noen bok.
Når de ikke er på sjøen fikser Hugo på bruket eller maler, mens Morten går tur på det idylliske Skrova eller skriver og leser seg opp på historie om havet og kystfolk. Det deler han villig med oss i denne boka, samt filosoferinger og betraktinger over dette og hint. Hans vennskap med Hugo, utviklingen, lunene, når går det godt, når går de hverandre på nervene,-  blir også formidlet. Og fester de er på, som VM i skreifiske  og en heller vill bygdefest på øya.

Det interessante:
Alt er egentlig interessant med denne boka. Det er mye fakta som smis inn i rammen av en guttetur. Det er en slags reiseskildring av Lofoten, Skrova, Vestfjorden. Man kan lære om fiskene, de mange rare artene og skapningene på havets bunn, om spekkhoggerne med sine barn og intelligente vesen, og torskens ferd fra gyting i Lofothavet og den lange vandringen til Barentshavet, og returen for å gyte ved fødestedet syv år etterpå. Skrevet med stor innlevelse som ga meg sterk medfølelse. Tenk for en skjebne, dra tilbake etter syv år bare for å bli fisket, spist, sendt til Italia eller Afrika hvis de ikke er primo eller secunda vare. Om kjempeblekkspruter, om hvorfor Lofoten har perfekte forhold for å lage tørrfisk og klippfisk, om Lofotveggens tilblivelse, om jordas undergang og gjenoppstandelse mer enn en gang, og faren for at vi igjen har startet på den nye undergangen, om viktigheten av alt livet i havet, planktonet, korallrevene som stortrålerne rafser over og ødelegger, om den globale oppvarmingen som nå viser seg også der.

Om to menn og gode venner som jobber hardt for å fange den skumle og giftige Håkjerringa, en gedigen hai som kan bli opptil tusen kilo, som islendingene fermenterer og serverer som en stinkende aperitif i lystig lag,  en fare for sovende seler på havets bunn og andre havets dyr. De lokker den med råtne kadaver og annet snacks, og biter den på? Den som leser får se..

Det er ikke like interessant å lese alt om de som fant opp de første fyrene eller om alt Olaus Magnus drev med, selv om det er artig å lese om havmonstrene som han skrev om i Carta Marina fra 1539 (s.146)
Om to menn som durer avgårde til Svolvær for å kjøpe en kagge vin, som de drikker i gummibåten en  vindstille natt mens stjernene speiler seg i den blanke sjøen.

Ekstra fascinerende:
Skildringene av været på sjøen, på land, kystfolket nå og før, torskens vandring, hvalenes liv, de andre merkelige skapningene på havets dyp. Havet i seg selv.

Imponerende:
Bortsett fra det å levere ei slik utrolig flott bok, så er det å dra ut på havet og fiske i en liten båt i uforutsigbart vær i seg selv imponerende. Jeg skal vel egentlig ikke bruke meg selv som målestokk, for jeg er livredd på sjøen. Jeg har kjørt fra Bodø og rundt via Fauske og E6 for å ta ferga fra Bognes til Lødingen for å komme meg til Leknes i Lofoten for å unngå å ta ferga Bodø-Moskenes over ytterste Vestfjorden med litt dårlig værvarsel fordi jeg ikke takler det.  Der har du meg. Tilbake tok jeg ferga Svolvær-via Skrova- Skutnes. Da fikk jeg sett Skrova for andre gang. En gang bodde jeg der et døgn, på Fotobrygga, gikk turer, tok bilder, speidet etter ørn. Men ute på havet... Jeg foretrekker nok å se på det fra land, eller på film, eller lese om det.

Det gode med boka:
Måten den er skrevet og sydd sammen på. Strøksnes skriver som en gud. Språket flyter så lett, han er så god til å veve fakta inn i rammefortellingen, gjøre det interessant og levende. Dette er sakprosa, ingen roman, men mer spennende og fascinerende enn mye av det jeg har lest på lenge. Naturskildringene er fantastiske, metaforbruken dyrebar.  (en nominasjon til BBP verdig)

(Jeg kan nesten ikke vente med å lese Tequilladagbøkene som jeg har i hylla på vent.)

Andre bloggere: 
Entusiastiske Moshonista
Tine, litt mer blandet

Andre anmeldelser:
DN , NRK , Morgenbladet ,  VG, snutter på Oktober side

Nominert til Brageprisen 2015 (vinnere offentliggjøres 8.desember)
Solgt til flere land.

Om Morten på wiki
født 1965 i Kirkenes, journalist, idehistoriker, forfatter av ni bøker, fotograf, eventyrer, nylig blitt småbarnsfar

Foto: Oktober

Morten A. Strøksnes:
Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider, 303 s

Illustrert av Hugo Aasjord

Oktober forlag 2015

Kilde : Anmeldereksemplar

Fra en fergetur Bognes-Lødingen , stille slik jeg liker det. Tysfjord og Stetind gjemt i front, Vestfjorden bakom (eget foto)

Ps.. Jeg synes at Havboka fortjener lesere over alt, så jeg deler dette innlegget også i Smakebit på en søndag i Maris blogg Flukten fra virkeligheten. Her finnes også flere andre tips...