Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami

Jeg digger Haruki Murakami. Han skriver så lett, så morsomt og herlig og jeg ikke går lei. Til og med en bok om løping greide å fascinere meg. Men boka handler ikke bare om løping, rett skal være rett, men også om skriving, og da er det lett å hekte meg.

Forlaget skriver dette om boka:

Haruki Murakami reflekterer over løping og skriving.

Etter å ha solgt jazzbaren sin i 1982 for å vie seg helt til skrivingen, begynte Haruki Murakami å løpe for å holde seg i form. Ett år senere hadde han fullført et sololøp fra Aten til Marathon. Siden den gang har han løpt i minst ett maraton hvert år, deltatt i utallige løp og skrevet den ene kritikerroste boken etter den andre.

I denne usedvanlig nære og personlige boken reflekterer Murakami over hvilken rolle løpingen har spilt for livet og skrivingen hans. "Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping" er et medrivende stykke litteratur som forener reiseskildringen, treningsloggen og personlige minner med innsikter om litteraturens og skrivingens vesen. Med løpingen som innfallsport får vi høre om det avgjørende øyeblikket da han forsto at han måtte bli forfatter, om hans lidenskap for gamle jazzplater, om triumfer og skuffelser, og om hvordan det å bli femti uvegerlig begynner å påvirke løpetiden hans.

Jeg er ingen løper. Jeg har knapt drevet med noen idrett, bortsett fra noe friidrett, orientering og turn da jeg var barn og ungdom. Men jeg har alltid likt å bruke kroppen, gjennom dans, gå i skog og fjell, og periodevis trening.  Men løping har aldri vært noe for meg. Jeg kom sist, eller langt bak da vi hadde konkurranser i 60 meter og 100 meter.  Ski- og skøyteløp var heller ingen suksess. Lengdeløp/hopp kunne gå an, turn var jeg veldig flink i, og orientering også faktisk.
Men når det gjelder løping var jeg blant dem som Murakami beskriver i boka, de som måtte pine seg gjennom gymtimer med løping og følte det som tortur. Murakami mener at det ikke skulle vært lov. Enig med ham. Enten passer man til løping eller så gjør man det ikke, mener han. Hvis folk plager seg til å holde på med det man egentlig ikke liker, vil det aldri funke i lengden, og det tror jeg han har rett i.

Selv fant han ut at langdistanseløping passet hans natur, og etter at han la ned baren sin, og ble forfatter på heltid (han skulle prøve det i to år), begynte han å løpe. For å få til å skrive, måtte også fysikken være i form, mente han. Løpingen medførte at han også sluttet å røyke. Tidligere kunne han røyke 60 om dagen, og en slik usunn livsstil ville ikke gå i lengden.

Boka er en interessant beretning om å være yrkesforfatter og om det sære med å løpe slik han gjør. Han satte seg mål om å løpe cirka ti km pr dag i seks dager uka, og han løp maraton minst en gang i året.  Senere i livet deltok han også i et ultramaratonløp - 100 km- og da ble han så ødelagt og utmattet etterpå at han mistet lysten på å løpe. Han startet med triathlon (sykling, svømming, løping), og løpelysten kom tilbake.

Det er veldig interessant å lese om hvordan han blir kjent med kroppen sin, hvordan han målbevisst legger opp dagene, løpene, treningen, hvordan muskulaturen fungerer, hvor viktig samspillet mellom treningen og skrivingen er. Hvordan han som yrkesforfatter blir avhengig av å holde seg i god form for å greie å skrive, hvor målbevisst han er, siden han ikke er av disse forfatterne som kan øse av en uutømmelig kreativ kilde, som han sier. Hans skriving krever selvdisiplin, struktur i dagene, god fysikk. Han legger seg kl.21.00 og står opp kl. 05.00 og er et utpreget A-menneske.

Han reiser til New York, Hawai, Athen for å løpe, men løper også maraton i Japan.  Særlig løpet i Hellas, fra Athen til byen Marathon er fascinerende å lese om. Han får med seg pressen på dette prosjektet, løper alene i en grusom varme med en helsikes trafikk på glatte veier, men kommer seg gjennom det.

Liker du Murakami bør du absolutt unne deg denne memoarboka, som han liker å kalle den. Det er ingen ren essaysamling, selv om det er essays her, han synes selvbiografi blir for pretensiøst å kalle den, selv om den også er det.

Og så måtte jeg le når jeg leste slutten, der han ser for seg sin fremtidige gravstein:

Haruki Murakami
Forfatter (og løper)
1949 - 20**
I det minste begynte han ikke å gå

Hehe, å gå var visst lavmål for ham som løper..


Andre bøker av Murakami jeg har blogget om:

Hør vinden synge og Flipperspill, 1973

Fargerike Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår

1Q84 og Kafka på stranden
Menn uten kvinner

Andre bloggere? Fant ingen på google, men har du blogget så link gjerne i kommentarfeltet.


Haruki Murakami: Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, 187 s, pocket
Pax forlag 2010
Kilde: Kjøpt