Flere glimt fra litteraturfestivalen på Lillehammer. (Del 2.) Fredag, lørdag og søndag. Høyt og lavt, kort og langt, fort og gæli.

Jeg noterte ikke så mye fra arrangementene jeg deltok på, med unntak fra et par, som vil deles under dette innlegget. Kritikerseminaret Høyt og lavt i litteraturen var et av dem, samt noe fra Jonas Khemiri og Jan Kjærstad. Så resten vil komme fra husken. Og den er det mindre av etter at uka har gått. Heldigvis tok jeg noen mobilbilder. Et av mat. Et av Stasjonen. Og flere av artistene. Eh, det vil si for det meste forfatterne. Men artisteri fikk vi med oss på Slampoesi og Liv Guldbrandsen. Here we go!

Eirik Vassenden og May Grete Lerum i samtale med kritiker Bjørn Ivar Fyksen. (har han sovnet?)

Fredag 27. mai. 
Høyt og lavt i litteraturen.

Her hadde jeg egentlig prioritert David Mitchell og Maja Lunde, men så hadde jeg mer lyst til å høre på en samtale om høyt og lavt i litteraturen, (12.45-13.45)  som faktisk har opptatt meg en del opp gjennom. Maja Lunde hørte jeg dessuten snakke om sin boka Bienes historie i høst, og  Mitchell er ukjent for meg, uten at det trenger å være noen ulempe. Men dog...

Altså, her skrev jeg faktisk litt notater. Hvem som sa hva er ikke like klart, men jeg noterte vel mest det som Lerum sa, tror jeg. 

May Grete Lerum har skrevet serien Livets døtre (den har jeg faktisk lest og likt, en gang på 90-tallet), noen ungdomsromaner og en sm-erotisk "kioskromanserie" Emilies tid, sammen med blant annet Anne B Ragde og noen andre forfattere, hvor de kalte seg et fiktivt navn; Helene Holst- Hammerfeldt (min anm.) . (dette var lenge før Fifty Shades, og dessuten mye mer interessant). Vel, - Lerum ble hanket inn som anmelder i VG i 1995, noe hun mente de gjorde fordi hun var et kjent navn, som de kunne tjene penger på. Den nye kioskdronningen. Lurt av dem.  Nå har hun sluttet, men VG har fått Elin Brend Bjørhei, vår alles kjære medblogger Bokelskerinnen istedet, som også skriver serieromaner, inn i sin stall. Mye har endret seg siden Lerum anmeldte for VG. Da satset VG på litteratur, smalt og bredt, og hadde temanummer. Nå har de som flere andre kuttet kraftig. Men det var ikke det som var poenget med samtalen, men interessant likevel. Lerum var journalist , men hadde/har ingen litteraturfaglig bakgrunn.

Lerum sier hun ikke kunne anmelde serieromaner, fordi hun selv skrev dem. Opptatt av habilitet med andre ord.

Hun mener det er svært få som har anmeldt serieromaner i pressen. Kanskje krever det også for mye, man må lese veldig mange bøker. Det gis ut en flom av serier, 70-80 i Norge. Men nettopp derfor, har hun stor respekt for de som tar underholdningslitteraturen på alvor, både seriene og enkeltstående underholdningslitteratur. Hun ser på det som folkeleisning med solid tradisjon. De diskuterer også om dette er arbeiderlitteratur, jfr et annet seminar om samme tema.  Lerum mener 75 % av serieromanene har preg av arbeiderlitteratur og klassekamp i sin form. 

Men mange seriøse kritikere nærmer seg denne litteraturen med moralsk indigisme, med moralsk fordømmelse. Særlig på 70-tallet var dette gjeldende. Dette lesestoffet ble sett på som fordummende, sløvende osv. Folk skammer seg for å si at de leser slikt, når samfunnet som sådan ser ned på denne type litteratur. Hvorfor er det sånn? Når man vet hvor utbredt lesing av denne type litteratur er, bør man ikke ta det mer på alvor?, spør Lerum.

Hun henviser også til Line Tidemann (også en medblogger, og litteraturviter) som en periode var redaktør av tidsskriftet Biblioteket, har sagt til henne en gang at hun skrev om serielitteratur og det kosta henne karrieren. (er det tilfelle Line?)  Altså; nedvurdert. Triviallitteratur som folket leser, er nedvurdert. En svensk politiker ble tatt i å lese en bok av Margit Sandemo, og det ble det store avisoppslag av. Det sier jo sitt..(hvem har vel ikke lest Sagaen om isfolket i sine unge år? Rekk opp handa. min anm.)

Lerum har som kritiker brukt mye av Nils Nordbergs kriterier for å anmelde krim, når hun har anmeldt underholdningslitteratur. Som: Språk (klisjebruk feks), karakterer (de skal ikke fremstå som pappfigurer), ikke formelpreget, ikke være kopi av kopi av kopi, gjerne skape refleksjon, kreativitet med mer.  Man må også vurdere underholdningslitteratur på en annen måte enn "høyverdig" litteratur. Det som gjør en krimbok god (som feks effektivt språk, høyt temp, godt plott) trenger ikke å være så viktig i en annen type bok, da er det andre ting som er vesentlige.

Men i litteraturkritikken skal liksom alle anmelde alt. I musikkens verden er det ikke slik. Man setter ikke en kritiker som kan mye om popmusikk til å anmelde kammermusikk hvis han ikke har peiling på det. Hvorfor kan man ikke spesialisere seg på samme måte i litteraturkritikken?

Det mangler i dag faktisk, kritikere som ha kompetanse på underholdnings- og serielitteratur. Men det er stor forskjell på godt og dårlig også her. Man må møte boka på dens premisser.

Hva er kritikernes rolle? 

Lerum sier hun  er glad hvis hun treffer den rette leseren med den rette boka. Fyksen sier han skriver for de som ikke har tid og råd til å kjøpe og lese så mange bøker. Ved å anmelde bøker kan han bidra til at folk får hjelp til å finne den boka de ønsker å lese. 

Han mener også at avisene har et folkeopplysningsmandat, til å vise frem den beste litteraturen.

Angående hva som er høyt og lavt. Lerum har laget en quiz med fem sitater fra Sandemos Sagaen om isfolket og Knausgårds Min Kamp. Faktisk så var mye likt i blant annet metaforbruk. Det hadde vært gøy å tatt den quizen, men det rakk vi altså ikke.

Her tror jeg det ble en spisespause.

Nydelig kinesisk mat fra Dinner. Det eneste matbildet jeg tok.

Jeg spiste to ganger på Dinner, en dag sammen med Elisabeth og Ingalill, reker i chilisaus, og en lørdag med Hilde, kylling og cashew. Megastore porsjoner. Det var det ikke på Cafe Stift hvor jeg spiste en laksesalat. Jeg ble så fort sulten at jeg måtte spise en ny salat i Søndre Park etterpå, en sot gresk salat med kjøttboller, som jeg ikke greide å spise opp, (men damene hjalp meg å spise opp), fordi vi skulle videre på enda et kritikerseminar, for allmuen, nemlig Kritisk ettertanke  ( 17.00- 17.50) med Bernhard Ellefsen, Martha Norheim og Karin Haugen.  De snakket om Havboka (Strøksnes) , De Urolige (Ullmann)  og Max, Misha og Tetraoffensiven (Harstad) . Tre av fjorårest mest kritikerroste bøker. Det var interessant å høre dem snakke om hvorfor de synes disse bøkene var gode, og hva de ikke syntes var så godt. 

Etter dette kom Hilde, min tidligere medstudine og kollega med toget fra Trondheim og jeg dro ned på Stasjonen for å møte henne. Vi delte rom resten av helga, og det gikk veldig fint. Natta før hadde jeg seng i et firemannsrom, og det skal jeg aldri gjøre igjen. Jeg sover for lett, for dårlig med fremmede, og flere folk i samme rom med lyder jeg våkner av stadig vekk, i tillegg til togene utenfor. men da Hilde kom sov jeg så godt som jeg kunne med propper i ørene og togene som kom og gikk utenfor. Men vi har delt rom på jobbreise før, så da var det også trygt.

Banknatta

Det var bare så vidt Hilde fikk billett til Banknatta. Skal si det var fullt, også på arrangementene der . I andre etasje fikk vi sitte og se Liv Guldbrandsen på storskjerm som var nede og gjennomgikk Knausgårds Min Kamp 1-3 på en time. Utrolig bra, håper det kommer på Youtube eller noe sånt. Etter det ble det Slampoesi.

Taro var konferansier i år som i fjor.

I år var det Nordisk Mestermøte. Slammere fra Norge, Island, Finnland, Sverige, Danmark. Jeg likte veldig godt han fra Drammen og Sonja fra Finland. 

Det var veldig varmt i Hobølsalen, og etter en times tid prøvde vi å få plass nede på Liv Gs Min Kamp 4-6, men det var umulig. (utvid utvid neste år arrangører)

Så istedet tok vi tidlig kveld, og ladet opp til lørdagen. Da sto det mye på programmet.

Lørdag 28.mai

Som...

Boka eller livet (11.00-11.50) en samtale mellom Merethe Lindstrøm og Tomas Espedal.

Merethe Lindstøm og Tomas Espedal

Dette var en interessant og koselig samtale om deres bøker, skriving, med mye alvor, men også latter. Tomas Espedal er faktisk veldig morsom å høre på. Det ble langsomt til han etter at døtrene flyttet ut, men han har funnet en ny interesse, Søvn. I søvnen lever han en parallell virkelighet gjennom drømmene, og han våkner av en drøm, sover lenger, går inn i drømmen igjen, endrer, osv. 

Merethe snakket om mannen sin, han har bipolar lidelse og det skrev hun om i Vinterarkivene , om å forske i depresjonen. Om å skrive sant.
Om hvor vanskelig det må være å leve med en forfatter som er så introvert og inne i seg selv i lange perioder av gangen. 

Fra søvn til Sol hele natta. Søndre Park med oversetter og Rebecca Dinerstein. ( 12.00- 12.50)

Oversetter Ingrid Haug og Rebecca Dinerstein, Norgesvenn.

Dinerstein er Norgesvenn etter å bodd et år i Lofoten. Hun har skrevet to bøker med handling fra Lofoten. Denne; Sol hele natta har fått mye oppmerksomhet, men i Norge har den fått lunkne kritikker. (ikke komme her og komme her og skrive lettbeint om vår vakre Lofoten, du..)

Men jenta er søt og var overalt, over hele festivalen, også senere på Poesi og NRKs kultursending i Teltet. Og fordi jeg har en datter i Lofoten og selv vært der flere ganger, må jeg bare lese den boka, selv om..(bestillt på biblioteket, nr. en i kø) 

Hans Olav Brenner og Rebecca Dinerstein.

Teltet , NRK PÅ Direkten. Poesi. Dikt og forbannet løgn. (14.00- 15.00)

Jeg hadde mistet skjerfet mitt, så jeg somla bort litt tid da jeg sprang rundt i Kulturbanken og spurte etter det, så jeg fikk først ikke plass i Teltet. Skuffet. Men så åpenbarte det seg noen ledige plasser etter en ny telling, og jeg slapp inn. 

En dedikert gjeng har gått gjennom norske dikt og plukket ut de hundre beste.  Noen av dem ble lest denne timen. Dinerstein leste et av Inger Hagerup på gebrokkent norsk. Hun er ivrig etter å lære seg norsk, det skal hun ha.

Noen leste noe av Jan Erik Vold, av Tor Ulven, av Cecilie Løveid.

En komite skal igjen velge ut de 25 beste. 2016 skal bli Norsk poesiår.

Og Hans Olav Brenner er like morsom å høre live som på TV.

Umbrellatime. Hilde og meg. I Søndre Park.

Rune Christiansen er en av flere som leser egne dikt under lørdagslunsjeni Søndre Park. Jeg liker både Christiansen og dikt. Arrangementene i parken var av de få gratis arrangementene. 

Jonas Hassen Khemiri i samtale med Jan Kjærstad i Teltet. ( 16.00- 16.50)

Før dette så gikk jeg opp i Storgata og handlet litt mat på Kiwi og bøker på Gravdahl.

(det blir mange bakhoder på disse bildene)

Jan Kjærstad er en veldig dyktig intervjuer, rolig og tydelig, og får frem mye interessant hos Khemiri. Khemiri forteller om sitt forfatterskap, og hvor viktig språket er for ham. Han vokste opp med biblioteket, og bøker ble veldig viktig for ham. Andre hadde fotball, han hadde biblioteket.  Han fikk Augustprisen for sin siste roman, Alt jeg ikke husker, som jeg fikk veldig lyst til å lese, og som jeg nesten kjøpte. Angrer for at ikke, signert og greier. Om hukommelse som forsvinner, nesten som en innsirklende roman ala Tiller?

Så sliten, tid for å hvile, dropper å dra på Til Havs, selv om jeg gjerne skulle hørt både Morten Strøksnes og Tor Even Svanes i samtale om havet. Jeg hørte Svanes lese fra boka si tidligere denne dagen, btw. Han leste godt, og jeg fikk lyst til å lese boka, Til Svartisen.

Tor Even Svanes.

Hvil og så kveld og pub til pub-runde. (21.00- 00...)

I år hadde de flyttet starten til Haakons pub, så det ble litt gåing frem og tilbake før vi fant ut det. Og der var det stinn brakke og meget underholdende med Levi Henriksen som lege og Christer Mjåset som pasient. De to er gode venner og Mjåset er lege (nevrokirurg) i RL:

Neste stopp; Paddys, Nikkers og så ble det rock`n roll i Teltet med Levi Henriksen og Babylon Badlands. Faktisk ganske ok, og det minnet innimellom om Henning Kvitnes og gruppa hans, Saturday Cowboys,  fra før i tiden. Levi Henriksen har perfeksjonert frisyren Bedhair, fant jeg ut, etter å ha sittet en halvtime rett bak ham på Paddys. Og Hawaiskjorta han brukte er nok helt in, selv om jeg trodde den var ut. (jeg så slike i vinduene på Carlings her forleden). Hilde ble så opptatt av beltet hans, men det gikk jeg visst glipp av. Detaljer og meg..

Fantastisk avslutning på en fantastisk dag, og natta kunne gjerne vart lengre for min del.

Søndag. Hjemreise. Men vi rakk en ting: Johan Harstad i samtale med Jan Kjærstad. ( 12.00- 12.50) på Cafe Stift. Stappfullt. (men hva var ikke stappfullt i år)

Vakre farger på Stift. Vakre forfattere, vakker samtale.

Kjærstad er dyktig, jeg har stor sans for ham, og igjen fikk jeg lyst til å lese Max, Misha og Tetraoffensiven av Harstad, selv om den er stor og tykk og tung.

Det blir en dag, skal du se.:)

Det jeg ikke fikk med meg:

- alle amerikanerne, med unntak av Frank Bill og Rebecca Dinerstein. Moshonista/Ingalill har også skrevet en del 2, og kanskje om flere amerikanere. Mitt første innlegg kan du se HER. 

Stasjonen. For tog og buss. Vi tok LAVprisekspressen hjem, fordi toget ikke gikk. Det var trangt og stappfulllt. Med do. Og en 45 min pause på veikro før Dovre.

Takk for følget.:)

Ps-- bildene er fra min mobil og ikke redigert. Prøvde å redigere på mobilen, men de kom ikke opp da jeg lastet bildene direkte inn på bloggen. Men det får klare seg.