Karin Kinge Lindboe har skrevet en personlig bok, hvor hennes far forteller om sine opplevelser fra krigen og sitt opphold i Sachsenhausen. Hun besøker han på sykehjemmet hvor han holder på å forsvinne fra vår verden.
Faren, Steff Kinge, snaker om sin avdøde kone og sier han vil skilles, han vil ikke tro at hun er død, eller han ser henne som levende. Han er nok litt senil, men har nok våkne øyeblikk til å greie å fortelle historien fra Sachsenhausen som datteren Karin vil skrive en bok om.
Steff Kinge satt 2,5 år i konsentrasjonsleir og forteller om de grusomme opplevelsene derfra, under elendige kår, hvor medfanger ble straffet med henging og skyting, hvor matmangel var vanlig, og de magret seg til døde. Har man lest noen krigsbøker eller sett filmer herfra er ikke dette noe nytt. Det er likevel en intens fortelling, hvor stanken av ekskrementer og spy kommer opp fra boksidene, alt for mye for meg egentlig, da jeg blir dårlig og må skumme over slikt.
Jeg føler dyp respekt for slike historier og slike prosjekter hvor tidsvitner forteller om seg selv, i en sårbar situasjon som det å bli gammel, syk og senil er. Jeg synes nok kanskje partiene fra sykehjemmet er de såreste, far og datter, savnet etter kona, Mia, som ventet på han under krigen. Jeg antar det kan ha vært tøft for datteren å skrive ned denne historien om sin far.
Dette er en kort liten roman, med sterke bilder.
Andre bloggere:
Tine, Groskro, Beathe
Mer om boka fra forlaget HER
Lindboe er født i 1947, og har skrevet mange barne- og ungdomsbøker.
Karin Kinge Lindboe: Far og Sachsenhausen, 120 s
Forlaget LIV, 2016
Kilde: Leseeksemplar
Ja,dette var en sterk historie og i likhet med deg ble jeg mest grepet av de partiene som beskrev "nåtid",likevel skulle jeg ønske at vi fikk mer av datteren sine tanker om det faren gikk gjennom både før og nå. Ikke et must kanskje men mer et ønske fra min side. De andre partiene har vi hørt flere historier om før, men likevel viktig at man ikke glemmer - grusomt var det.
SvarSlettTusen takk for link :-)
Jeg forstår hva du mener, og det er klart at det hadde vært interessant. Jeg tror ikke det er mulig å glemme dette, såfremt man er flasket opp med mye krigshistorie- men det er mange yngre mennesker som dette kan hende er nytt for.
SlettBare hyggelig med linking.:)
Jeg har vært i Sachsenhausen. Det var aldeles fryktelig. Var på en tur med Hvite Busser da eldstemann gikk i 10.klasse. Etter den turen, hvor vi også besøkte 4 andre leire ( bla. Auschwitz og Josef Mengele's "laboratorium") så har jeg ikke orket å lese ei eneste bok om 2. verdenskrig. Jeg fikk min dose så det holdt.
SvarSlettJeg er enig i at vi ikke skal glemme, men det vi diskuterte med elevene på turen var også det faktum - at det er så mange forferdelige kriger i verden nå også. Vi skal ikke glemme noen, så hvorfor finnes det så aldeles i overkant mange "museum" som skal ivareta skrekken fra 2.verdenskrig? Det kom mange interessante diskusjoner ut av dette. Vi møtte også et av de siste tidsvitnene. Sterkt. Men for meg så parkerte det lysten til å lese flere bøker om 2.verdenskrig. Rett og slett overdose.
Jeg forstår deg godt Marianne. Jeg har selv lest mye fra 2.verdenskrig og sett en del filmer og serier opp gjennom, det gjorde min generasjon, siden våre foreldre og besteforeldre hadde et forhold til krigen (levde da, var barn da, ble født da). Så vi VET at det har skjedd. Da jeg var i Krakow snakket jeg med en jeg kjenner som dro på samme fly om han skulle til Aushwitch. - Nei, sa han, jeg tror at det har skjedd, jeg må ikke dit for å oppleve det. Samme tenkte jeg. jeg trenger ikke å se det. være der, for jeg vet nok om det. Jeg har også vært på noen jødemuseum med krigshistorie, bilder, effekter fra fangeleirene, grusomt nok det.
SlettKan fort bli overdose ja.
Men foreldrene mine har alltid vært veldig interessert i krigen , og leser gjerne stadig nye bøker om den.
Denne hadde jeg store planer om å lese, men så ble det så mange krigsromaner for meg før sommerferien. Har en liggende igjen om vitnene fra konsentrasjonsleirene, de som overlevde.
SvarSlettJa, det kan fort blir for mye om krigen, greit å porsjonere det ut.:)
Slett