Nei og atter nei av Nina Lykke

Nina Lykke ble en favoritt hos meg etter at jeg leste hennes forrige roman Oppløsningstendenser. Hun skriver så godt og treffende, med brodd og snert. Lykke er kalt en av våre fremste satirikere. Jeg har ikke tenkt på at det er satire hun skriver, men det er kanskje det, men at det er gjort så godt, så kløktig, uten overtydelige overdrivelser og karikaturer. Lykke drar det bare sånn akkurat passe ut. Nei og atter nei er en samlivsroman og en samtidsroman som treffer tidsånden som et skudd. Hva er det som skiller denne fra mange andre romaner om samme tematikk? Det må være måten den er skrevet på, skarpt, dyptpløyende, reflektert, småmorsomt, trist, gjenkjennende, allmengyldig?

Jeg var litt i tvil om jeg skulle prioritere denne romanen på grunn av tematikken. Er jeg ikke litt lei av å lese om samlivskriser, utroskap etc?  Men så kom den ene gode anmeldelsen etter den andre, og jeg husket hvor godt jeg likte hennes forrige roman, så jeg tenkte at denne må jeg jo bare få med meg. Det er noe med måten romaner skrives på, ikke alltid bare tematikken som er det avgjørende for at man skal like en roman.

I Nei og atter nei møter vi Ingrid og Jan som har vært gift i et kvart århundre. De har to unge voksne sønner tidlig i tyveårene som fortsatt bor hjemme, og lever som hotellgjester. Til Ingrids fortvilelse kan de ikke engang tørke seg i ræva.
Ingrid jobber som lærer og Jan har fått opprykk som avdelingsdirektør i departementet.
Ingrid er møkk lei av både jobb og familieliv, unger som tar alt for gitt og ikke vil flytte ut. Slik vi møter henne i starten av boka er deprimerende. Hun er tom, uten energi og lyst, men holder det gående av ren plikt, blant annet har hun fortsatt samleie med Jan en gang i uka, for da er liksom det gjort.
Jan har fått ny giv og selvtillit på grunn av opprykket, og innleder et forhold til den 15 år yngre rådgiveren Hanne. Han har det egentlig greit med Ingrid, men han greier ikke å holde seg unna Hanne som har fått ham til å føle seg ung og viril igjen.
Hanne føler den biologiske klokken gå fra seg, og er også i sin krise fordi alle hun kjenner har ordnet seg familier og barn og hun føler seg helt utenfor. Hun greier ikke å få egne forhold til å vare, hun finner bare feil hos den andre, hun går lei, hun flytter også ofte. Og har hun lyst på Jan fordi han i grunnen er ganske uoppnåelig? Hva vil skje hvis han velger å skille seg til fordel for henne og hun får det som hun vil?
Ingrid og Jan har også et vennepar; Steinar og Marianne som de er en del sammen med. De bare krangler og baksnakker hverandre, og at de orker å være venner med dem kan man jo også undre seg over. Det meste er gammel vane, også på dette området.

Vi blir kjent med både Ingrids, Jans og Hannes tanker, kvaler og indre liv, og det er det som gjør romanen så interessant. Det er mye å kjenne seg igjen i her, både tendenser i samfunnet og eget liv eller det man ser rundt seg.

Boka har et godt driv, men dette er ingen overfladisk roman, den stikker dypt og tar for seg eksistensielle temaer som tanker om døden, meningen med livet selv om man tilsynelatende har alt. Men det er også skrevet med brodd, snert, og det er mange ting å humre over her også. Heldigvis.
Romanen slutt er bare herlig.

Det er mye man kunne ha diskutert når det gjelder denne boka, men jeg overlater det til andre fora eller kommentarfeltet. Jeg tenker også at dette må være en ypperlig roman for en lesesirkel for voksne damer og /eller menn.

Intervju med Nina Lykke i Aftenposten ; Barna våre blir automatisk konge i familien

Anmeldelse i Dagsavisen
Anmeldt også i andre aviser, de fleste under betalingsmur.

*BokBloggere? Kom igjen. Dette er en av høstens beste norske romaner. Oktober forlag har mer om boka her

Min omtale av Oppløsningstendenser her

Nina Lykke: Nei og atter nei, 269 s
Forlaget Oktober 2016
Kilde: Anmeldereksemplar