Polarlegen av Kaare R. Norum. Moshonistas biografilesesirkel desember 2016. Snø og is.

Det passer veldig bra å ha is og snø som kategori for desembers biografilesesirkel, en kategori valgt av Polarentusiasten blant bokbloggere BokBloggBerit. Her i Trøndelag veksler dagene mellom hålke, is, snø, regn, vann, vind, sol som varer fra 9.50 til 14.30 hvis du er så heldig at du ser den og den ikke dukker ned bak trær og hustak vel og merke, og at du er våken de få dagene sola viser seg siden det er mye snø og regn. Men selv om her er mørkt og kaldt, så er det vel ingenting mot det herrene, våre gamle polfarere erfarte og måtte leve med i isødet mot polene. Den arktiske natt og så videre. Isbjørnfare, isbjørnmat, rått kjøtt og frosne multer. Ingen skjørbuk på gjengen jeg leste om, og det er nok takket være Nansens nøye planlegging av proviant, ferskt kjøtt  samt masse bær og saft og spesielt multer med C-vitaminer i bagasjen. Pluss en flink lege, som dessverre ble offer for sin egen medbrakte medisin; morfin og kokain. Henrik Greve Blessing er min polarhelt i denne kategorien.

Jeg har vært syk de siste dagene, andre runde på en kjedelig luftveisinfeksjon medførende en seig slapphet. Jeg skulle sikkert ha spist mye mer multer. Nå skal jeg huske det til senere, at den C-vitaminen disse gyldne bærene innehar er god medisin. Det har jeg lest i boka om Henrik Blessing. Der sto det også at folk ble friske hvis de drakk punsj og bayer lenge nok, men de medisinske fakta der er nok omstridte.

Lest har jeg gjort innimellom, og boka om Nansens skipslege på de tre årene på Fram-ekspedisjonen var spennende lesing.

Henrik Greve Blessing, født 29.september 1866. Hans søster Sissel ble født året før. Moren døde av tæring da Henrik var 2 år. Faren var prest, og folk kom langveisfra for å høre hans gode prekener. Faren Peder giftet seg på nytt med Charlotte Schiøtz. Hun var ingen god stemor for Henrik, hun var streng og ikke barnekjær. Henrik var da åtte år. Faren var preget av tungsinn etter morens død, og ble overarbeidet. De flyttet mye og barndommen var ikke lett for Henrik og Sissel.  Faren døde da Henrik var 16 år, og den eneste nær familie han hadde gjennom livet var søsteren Sissel og hennes to barn.

Henrik vurderte å studere teologi, men studerte medisin istedet.  Henrik hadde et godt hode og hadde et godt humør, var en omgjengelig person som lett kom i kontakt med folk. Men han brydde seg ikke så mye om skolearbeidet og karakterene ble så som så. Han var også praktisk anlagt og glad i å skrive. Han ble en dyktig lege som folk fikk tillit til.
Han ble valgt av Fridtjof Nansen som skipslege og botaniker på den berømte Fram-ekspedisjonen i 1893 - 1896. Han hadde et godt forhold til Nansen, men ble også veldig irritert og kritisk til ham i løpet av ekspedisjonen. Han beskrev Nansen som hovmodig, skrytepave, en som alltid ville ha rett. Det hendte også at han skjelte ut mannskapet, toppen var da Nansen kalte dem idioter.
Mannskapet fikk tiden til å gå med spill, daglige skiturer, måltider, soving. Det tok sin tid å drive gjennom isen mot nord. De måtte også passe seg for isbjørn som kunne overfalle dem og hundene ombord. Da måtte geværene frem. Bjørnene ble skutt og og brukt som mat. Hundene var også kilde til adspredelse og glede. Det var mange hundefødsler ombord.

Henrik hadde ikke så mye å gjøre som lege ombord, gutta var friske. Det var noen småskader, litt magesyke, men ikke mye. Han fungerte også som veterinær for hundene. Han gjorde en del undersøkelser av arktiske planter og alger på isen og førte nitidige dagbøker. Etterhvert fikk han også bidra i Nordlys-observasjoner.

Noen måneder før de skulle nå Nordpolen bestemte Nansen seg for å gå på ski til Nordpolen med hjelp av en båt de bygget og hundene. Han tok med seg Hjalmar Johansen og dro i 1895. Henrik var skuffet over dette. Både han og andre kunne tenkt seg å bli med til Nordpolen. Imidlertid godtok Henrik at Nansen ville han skulle være ombord siden han var lege og mannskapet trengte ham der.  Etterhvert modererte Henrik også sin kritikk mot Nansen.  De gikk vel hverandre på nervene alle mann, noe som er lett å forstå.

" Nervøsiteten): det arctiske Humør er dessværre tiltagende her hos alle. Det er jo naturligvis en Forskjæl, men jeg tror neppe at nogen er fri for denne ubehagelige Følge af det ensformige Liv. Jeg ser med Gru på den lange Vinternatt i Møde! " (s. 84) 

Etter at Nansen og Johansen dro, ble det mer uro ombord. De var savnet av mannskapet. Flere mente at det var mye bedre med en eneveldig sjef ombord (som Nansen var), enn de mange småkongene som nå kom på banen. Henrik holdt seg mye alene på sin lugar og fant trøst i dagbøkene og andre bøker. Han var spesielt opptatt av skjørbuk og leste mye om det. Enn så lenge var de fri for den fæle sykdommen, men frykten lå der.
Henrik trodde at det skulle store påkjenninger til for å utløse latent skjørbuk, så han bestemte seg for å eksperimentere på seg selv. Det ble skjebnesvangert.
Han begynte å ta morfin, da det utsetter kroppen for store påkjenninger over tid med forgiftning og svekkelse som nedsatt matlyst og søvnvansker.

Det som skjedde var at Henrik ble avhengig av morfin. Han greide å gjøre jobben sin godt allikevel, til et visst punkt.

Da de kom hjem til Norge ble de feiret som helter. Henrik fikk aldri helt grep om livet sitt etter dette. Men han var evig optimist og trodde alltid han skulle komme seg ut av narkotikamisbruket sitt etter perioder hvor han kjørte seg skikkelig ned. Han ba Nansen om penger flere ganger for å betale husleie, for å betale avvennings- og behandlingsopphold, han ba om hjelp til å komme seg i jobb med hyre på båt eller annet.
Henrik var til sammen på 20 avvennings- og behandlingsopphold for sin narkomani. Han hadde fler velgjørere som ville at det skulle gå bra med ham. En venn sørget for at legene i landet samlet inn penger til behandling.

" Herr Kollega!
Kollega H.G.B, der som Læge medfulgte Nansen paa Nordpolferden, faldt derunder, paa Grund av det triste Humør, som det ensformige Liv i den lange Vinternat deroppe i Isørkenen frembragte, for Fristelsen til at døve dette ved Morfin og blev derved Morfinist.... " (s. 197)

Men Nansen var den som alltid stilte opp og han gjorde det i hele livet til Henrik, men han satte også etterhvert krav. Mens andre trodde han var frisk, hadde Nansen lært ham å kjenne og ville etterhvert ta over formynderskapet for Henrik. Henrik ble som en typisk narkoman. Han skrev ut resepter for seg selv og hadde kreditt på flere av Oslos apotek. Når han fikk legejobber hadde han lett tilgang. Han stjal morfin, kokain og opium fra legene som behandlet ham.  Nansen krevde til slutt at han ikke skulle jobbe som lege mer. Han hadde for lett tilgang da, og ville aldri klare å bli frisk.

Henrik hadde en god periode i Zululand (Sør-Afrika) der han bodde og jobbet for en slektning, men så ville han reise hjem for å få tatt engelsk legeeksamen siden den norske ikke gjaldt i Zululand. Han begynte også her å interessere seg for medisinplanter og den lokale tradisjonen og katalogiserte mange helbredende planter i skrift og tegning. Han ville hele tiden jobbe som lege, og det å bli nektet å praktisere var et stort nederlag for ham.  Gjelden til Nansen økte stadig, og han lovte å betale tilbake så snart han fikk seg jobb. Han dro på hvalfangst til Sørishavet utenfor Argentina og trivdes godt med det og tjente brukbart med penger, men narkotikaen greide han ikke å holde seg unna der heller. Han sank så lavt at han igjen stjal av skipslagerets innelåste medisin, noe som medførte mye skam da kapteinen oppdaget det.

Henrik bodde også mye hos sin søster i Norge, egen bopel greide han ikke å ha så lenge av gangen på grunn av pengenød.

Annet av interesse: 
Henrik Blessing arbeidet også en periode som lege på Gravdal i Lofoten. Det har også Torkil Damhaug gjort, og nå arbeider min datter og hennes samboer der. (funfact)
Dere lurer kanskje også på hvordan det var med Blessing og damer. Joda, han likte damer, men det ble aldri helt på stell der heller. Han hadde en forlovede hjemme mens han var på Fram. Hulda trodde i alle fall det og ventet på ham, men hans interesse for henne hadde bleknet, så der ble det ikke noe mer. Han var også forlovet med datteren av en lege som behandlet ham i Hamar. Han fikk jobbe som assistentlege der da han ble frisk og det gikk veldig brA en stund, helt til Blessing også der falt for fristelsen og stjal av svigerfarS medisindepot. Han ble tvunget til å avbryte den forlovelsen til den kommende bruds store sorg. Andre damer er ikke nevnt med navn.

Henrik Greve Blessing døde av nyresvikt, 20. mai 1916. (49 år gammel)
Årsaken var en blodforgifning han pådro seg ved å stelle en betent byll på en av mannskapet ombord på Hvalfangsskuta Solstreif. Han var slurvete med å vaske seg selv etterpå, og ble syk. Han selvmedisinerte seg med store doser narkotika. Han døde da han kom hjem til Norge.

Historien om den dyktige og omgjengelige skipslegen og botanikeren Henrik Greve Blessing endte trist. Det antydes at Nansen hadde dårlig samvittighet og følte seg medansvarlig for hans skjebne, siden han støttet ham så mye. Gjennom brevutdrag blir vi vitne til det gode vennskapet som utviklet seg mellom dem og et av brevene viser også Nansen fra et svært personlig hjørne hvor han forklarer hvorfor han er som han er og hvorfor andre kan oppleve han som kald og streng.

Polarlegen er en velskrevet, interessant og god biografi, om hvordan forholdene på Fram var, om forholdet til Nansen og de andre ombord var, om en leges fall, om hvordan narkomani kan utvikles og hvor vanskelig det er å komme seg ut av det. Og om en underfortalt polfarers historie som fortjener å trekkes frem i lyset.
Kaare R. Norum er selv lege og de medisinske betraktningene i boka er av den grunn både troverdige og spesielt interessante.
Norum skriver i etterordet at Henrik var en av mange som ble varig merket av lange opphold og store påkjenninger i polare strøk.
Han skriver også at det er vanskelig å stille annen diagnose på hans livs sykdom enn narkomani. Men at han i perioder var deprimert og periodevis veldig svært godt humør. Dette er ikke nok til å si at han hadde bipolar lidelse, sier Norum, som ender sitt etterord slik:

" Men han startet sitt eventyr mot Nordpolen og endte sine dager nær Sydpolen, så geografisk var han i alle fall bipolar." (s. 247) 

Her er Dagbladets omtale av Polarlegen (under betalingsmur)

Flere polare eller kalde biografier kan du lese om i Moshonistas blogg



Kaare R.Norum: Polarlegen, 247 s
Gyldendal 2015
Kilde: Leseeksemplar