Alt er så nær meg av Klaus Hagerup. Om mora Inger, Moshonistas biografisirkel april -17

Mens reinflokken flytter seg minutt for minutt på NRK, sitter jeg her minutt for minutt og orker egentlig ingenting. Hadde tenkt å se The Handmaid`s tale som har premiere på HBO i dag, men de ligger etter på Get så da må jeg nok vente til i morra.  Da får jeg vel heller skrive dette blogginnlegget, før jeg glemmer boka helt. Er på etterskudd i biografisirkelen, men det er fordi sjefen ga oss lenger frist og da glapp det gitt,  fordi jeg begynte å lese masse påskekrim istedet. Faktum er at jeg fortsatt har lyst til å lese påskekrim, men nå skal jeg disiplinere meg. Selv om innlegget denne gangen blir mer ustrukturert, kanskje kortere og uhemmet.

Fordi:
Jeg ikke har tatt notater, fordi jeg knapt har lagt inn postitlapper, fordi jeg ikke har streket under noe særlig.
Fordi jeg har bestemt meg for å skrive ned inntrykket etter hukommelsen. Bare, og den er ikke helt god for tiden. Men forhåpentlig god nok til at det gir en viss mening.

Inger Hagerup.
Alle i Norge som ikke har sovet seg gjennom skoleårene vet hvem Inger Hagerup er.
Dikter.
Hun diktet Lille Persille, Så rart, og mye mye mer.
Hun skrev skuespill.
Hun var aktiv kommunist, hun var politisk radikal, likte ikke å bli presset inn i en form, feminist, aktiv i Forfatterforeningen, redaktør i tidsskrift, skrev for Friheten. hun var vill, ærlig, levende, deprimert, sosial, raus, naturlig, hønemor, glad i å drikke, gift med Anders helt til han døde noen år før henne. Hun elsket å reise, oppleve nye ting, være som et barn, glad i menn, helt til hun døde.

Inger og Anders hadde sønnene Helge og Klaus. Helge var noen år eldre enn Klaus. Helge er faren til Henning Hagerup, anmelderen som Alv van der Hagen har skrevet om. Klaus er også forfatter av bl.a. mange barne- og ungdomsbøker og har vært aktiv med teater.
Familien bodde mange steder.
Inger Marie Hagerup ble født i Bergen 12.april 1905. Mora Marie ble tidlig enke og har bodd sammen med Inger, Anders og barna i barnas oppvekst. Noe som Klaus var veldig glad for. På tross av foreldrenes til tider utsvevende og sosiale liv, var det en trygghet i at bestemor alltid var der. Etter at Inger ble mer og mer aktiv og ble kjent for diktene sine ble det mye reising for henne.

Klaus, den yngste har skrevet en vakker og åpen bok om sin mor. Han beskriver også en mor som alltid var rastløs, som ville vekk, som var utilfreds, noe han mener stammet fra hennes barndom. Hun mistet sin far tidlig. Nesten alt hun skrev bar preg av denne rastløsheten, sier Klaus.

Under krigen flyktet familien til Sverige, og Inger levde fullt ut i to år i Stockholm. Hun blomstret, strålte. I Stockholm ble hun gravid med Klaus. Det var kafeliv med kunstnere, og andre selskapeligheter. Inger likte å gå på kafe. Det gjorde hun også mye hjemme i Norge.  Teaterkafeen, feks. Klaus vokste opp der, sier han, under bordet som smårolling mens kunstnerne skravlet, kranglet, sang og skålte.

Inger var omgangsvenner med Aksel og Eva Sandemose, blant annet.
Hun hadde også omgang med mange kjente forfattere; Sigurd Hoel, Georg Johannesen, Haldis Moren Vesaas, og mange flere. Hun var veldig populær i kafelivet. Hun var sjarmerende, vittig, pen, hadde sterk utstråling, elsket å være midtpunkt, var seg selv.

Inger fikk gitt ut flere bøker, mest diktsamlinger som hun er kjent for, men også noen erindringsbøker, som "Det kommer en pike gående".

Familien kjøpte seg et feriested på Sørlandet som de elsket. Der var det ofte fester. Et vennepar av dem bodde på naboeiendommen.  De ønsket nok å bli gamle der, Anders og Inger, men da de ble gamle skrantet helsa så de ikke greide seg alene der. de bodde også i Italia et års tid. Det var et av hennes beste år.

Både Inger og Anders drakk en del, Anders plages også mye med depresjon. Det gjorde også Inger i perioder, men hun beskrives først og fremst som et veldig levende og livsglad menneske. Men det er vel de motsetningene hun rommet, opptatthet av døden, det mørke, melankolien, samt det livsbejagende, nysgjerrigheten, gleden.
Begge hadde andre på si. Inger forelsket seg lett. Og selv om ekteskapet holdt på å ryke flere ganger, holdt de ut til døden skilte dem ad. De var sterkt knyttet til hverandre.

Når det gjelder Ingers forhold til alkohol, skriver Klaus at den på godt og vondt var en del av hennes liv, og mest på vondt. Som barn hadde han mye angst knyttet til hennes drikking.

" Hun hadde sine muntre øyeblikk når hun drakk, men de ble kortere og kortere. De flammet voldsomt opp og brant fort ut. Lengselen etter virkningen av alkohol var også en "hjemlengsel uten adresse", dyp, sugende, spent, lykkelig, rasende og sørgmodig og borte, borte, "på jakt etter en opplevelse det var umulig å få tak på." Virkningen kom fortere og fortere og ga henne færre og færre gleder." (s. 116)

Det sies at det riktignok var en god del drikkepress der hun ferdes, men hun var også den som var med på det. Klaus var den som passet på henne og hun godtok det på en måte, selv om  hun ofte kommenterte det.

"Jaha, nå ser Klaus på meg med sitt strenge blikk!" (s.117)

På tross av dette er sønnens biografiske beretning om sin mor en kjærlig historie. Den er skrevet med respekt, og viser Inger på godt og vondt. Han har ikke forsøkt å være objektiv, han vil vise henne levende slik han og andre opplevde henne.  Det er en bok å bli berørt av.  Det er mye jeg ikke visste om Inger Hagerup som kommer frem her, blant annet hennes iherdige politiske engasjement og hennes utadvendte sosiale liv. Hvem hun var. Mørket i henne . Trassen, opposisjonen som hun alltid var i. Allsidigheten og dybden i hennes forfatterskap.  Jeg har flere av hennes bøker, og de skal jeg sannelig ta frem igjen, og sannsynligvis leser jeg diktene hennes med et nytt blikk.

Alt er så nær meg er et nært, varmt og interessant portrett av en av våre mest kjente og kjære diktere.

Anders døde av slag 27. mai 1979. Inger var knust av sorg og sank sammen. Fysisk plagdes hun med slitt hofte og kne. Inger Hagerup bodde på slutten på sykehjem i Fredrikstad, hvor Klaus bodde med sin familie.  Hun døde 6. februar 1985, 79 år.

Dette diktet fant Klaus bak et bilde i plastposen hun hadde ved sin seng da hun døde:

Til Anders

I dag er du, i dag er jeg
I dag, i dag er vi.
I morgen, om en stakket stund
er disse ting forbi.

                Fra Inger

Stockholm
30. sept. 1944


Les mer om Inger Hagerup på wiki her
Intervju med Klaus om moren i Aftenposten her

Flere biografiinnlegg om unge og gamle døde. (under 30 - over 70)  her hos Moshonista

Foto: nrk (tyvlånt)

Klaus Hagerup: Alt er så nær meg,  Om Inger Hagerup, 201 s
Aschehoug 1988 (min utgave, pocket 2012.
Kilde: Kjøpt

Husker du gledens gullstøt?

Husker du smertens ild

dengang da øyeblikket

og intet annet var til?