I Selfies sliter Avdeling Q med trusler om nedskjæringer og dras inn i en intern maktkamp. De tar tak i en gammel sak som viser seg å ha forbindelse med en aktuell sak på kammerset. I tillegg er Rose sykmeldt på grunn av alvorlige psykiske problemer, og en dag blir hun bare borte. Carl, Assad og Gordon bryr seg veldig om Rose og bruker mye av sin tid på å finne henne og hjelpe henne.Det viser seg at Rose bærer på mørke hemmeligheter.
Sentralt i nåtidshistorien møter vi de unge selvopptatte jentene Michelle, Denise og Jazmine. De er kyniske, frekke, opptatt av utseendet og utnytter sosialtjenesten etter beste evne. De er ikke interessert i å jobbe, kun heve sosialhjelp. De er bortskjemte og oppdratt til arbeidsudyktighet, ifølge saksebehandleren. Deres saksbehandler Anne-Line er møkka lei jobben og spesielt disse jentene og deres like, og får en dag nok. Hun har fått kreftdiagnose og revurderer livet sitt og tiden hun har igjen, og bestemmer seg for å rydde disse skapningene av veien. De er byller på samfunnets nese, og utøy som bør utryddes. Hun mener hun gjør samfunnet en tjeneste med å få dem bort. Kynisk og kaldt legger hun en plan som hun setter ut i livet.
Jentene på sin side driver med diverse kriminalitet, prostituerer seg, begår et ran, omgir seg med våpen og rivaliserer med en annen jentegjeng. Mottoet er: Leve og nyte, ikke yte.
Den ene jenta er barnebarn av en nazist som har gjemt gamle nazieffekter og våpen, noe jenta brifer med. Jentas mormor er også funnet drept.
Her er mye å ta tak i, og sammenhenger dukker opp etterhvert som Carl & co begynner å nøste.
Det er mye bitterhet i denne boka, språket preges av sarkasmer og et nedlatende menneskesyn. Folka på Politigården vil ikke hverandre så mye vel. De kaster mye dritt om og til hverandre og kommunikasjonen er ikke preget av vennlighet. Det er den heller ikke blant jentene eller hos saksbehandler Anne-Line. Alt i alt; en dyster stemning råder.
Jeg kan ikke huske at de andre bøkene til Jussi var så negativt og sarkastisk ladet? Eller er det bare meg for tiden, som reagerer annerledes. Jeg har likt stilen, humoren og det friske språket tidligere, men her synes jeg det ble for mye av det
Selv om jeg synes det var morsomt å følge saksbehandlerens iherdige kamp for å ta knekken på verstingklientene sine, greide jeg ikke å ta det særlig seriøst. Kanskje nettopp derfor ble det morsomt? Det ble ville bilder i mitt hode der den middelaldrende sinte og frustrerte saksbehandleren feier over folk med en stjålet bil og var høystemt av eufori etterpå. (Jeg har selv vært saksbehandler på sosialkontor (før NAV-reformen) så det var da noe å identifisere seg med her, selv om slike tanker/planer aldri dukket opp i mitt hode, bare for å ha sagt det)
Hvilken saksbehandler i sosialtjenesten går til det skritt å utrydde sine klienter en etter en med de utspekulerte drapsmetodene som Anne-Line brukte? I det hele tatt tenke på å drepe sine klienter? At man kan bli kynisk, kald og lei tror jeg, vet jeg, fordi det kan utbrenthet føre til, men derfra... nei. At man kan bli lei klienter som snor seg i systemet, kan man også forstå, men at det er det største problemet for en saksbehandler, tviler jeg på.
Også Roses tilstand er temmelig far out, og Jussi setter henne i lite flatterende situasjoner. Men stakkars, hun har det virkelig ille i sin psykotiske tilstand. Jeg håper vi får møte henne friskere i neste bok. Og Gordon da, han synes jeg sannelig meg synd på, så vondt han hadde det av ting som kom opp når det gjaldt Rose.
Assad har også skjerpet seg veldig når det gjelder språket. Jeg savnet det gamle kamelspråket ganske lenge, men så dukket det opp noen drypp. Assads gebrokne dansk er en stor del av sjarmen til denne karakteren.
Jeg synes også boka var i lengste laget, til tider langdryg, og tenker at den med fordel kunne vært strammet inn. For meg ble ikke dette den en høydare blant Jussis Avdeling Q-bøker, men man må sikkert tåle en liten nedtur i blant. Btw- så synes jeg ikke boka var dårlig, men jeg er nok mer kritisk til denne enn de andre.
Andre som har blogget om Selfies:
Tine
BokBloggBerit
Bjørnebok
Bokbloggeir
Borntobeareader
Heartart
Reading-Randi
Moshonista
Andre bøker av Jussi jeg har blogget om:
Den grenseløse
Marco-effekten
Journal64
Flaskepost fra P
Fasandreperne
Kvinnen i buret
Jussi Adler-Olsen: Selfies, 527 s
Aschehoug 2017
Kilde: Leseeksemplar
Fin omtale, Anita. Ser vi har flere av de samme innvendingene. Takk for link :-)
SvarSlettTakk for det Bjørn. Ja, vi er ganske enige om denne boka, og det ser jeg flere bokbloggere er. Interessant, siden jeg ikke leste noen omtaler før etter jeg hadde skrevet min egen.
SlettSeff linker jeg.:)
Jeg sier meg enig i dine synspunkter her, Anita - det ble litt vel mye i denne - som du sier i overskriften:"over alle støvleskaft"
SvarSlettJa, den er for mye, samt at den også er noe langdryg til tider.
SlettJeg telte antall drap i boka, og det ble ganske mange totalt sett...
SlettHerlig omtale Anita, kjekt at vi har de samme tankene om boken. Husker jeg var temmelig irritert på kvinnesynet i boken og den generelt sure stemningen. Takk for linking, og riktig god helg!
SvarSlettTakk for det Tine.:) Virker som vi er flere som har innsigelser mot denne boka, selv om den forsåvidt har underholdningsverdi. Generelt sur stemning, ja, der er vi enige. Da er det ikke bare meg som synes dette også var overdrevet. Det med kvinnesyn har du helt rett i, endimensjonale kvinnetyper per se..
SlettGod helg til deg også.:) Godt å være tilbake i gamlelandet? ;)
(jeg har også blogget om Selfies, indirekte, innbakt i påskelinnlegget, det teller)
SvarSlettEnig med deg. Ren underholdningskrim. Jeg har ingen problemer med å se for meg navfolk som mordere. Folk klikker i alle lag og yrker, men det er vanskelig å ta annet enn parodisk. Han sparker litt hit og dit og viser oss at han ikke er fornøyd med ståa, eller som jeg ynder å sitere, råttenskapen i staten Danmark. Pur underholdning. Som jeg nevnte i eget innlegg, eller muligens en kommentar et sted, er det jo heller ingen spenning rundt hvem morderen er. Alt er på bordet. Legg bort ølet.
(i ikke så veldig oldendays var det forbudt å nyte alkohol og underholdning samtidig, så det på Historieätarna)
Oj, beklager, det husket jeg ikke Ingalill. Søkte bare på google og der kommer ikke dine samleinnlegg opp de på de første sidene. vet du..Jeg skal linke deg inn.
SlettÅ se for meg disse bildene med NAV-folk som mordere, som fiksjon, har jeg heller ikke problemer med, og jeg kan enda le av de ville bildene der den lille bilen i rasende fart kjører dem rett ned-- for ikke å snakke om det siste stuntet med bil, der den du vet ligger pælmet over et panser, eller det absolutt siste stuntet, say no more.
Men særlig realistisk? Nei.
Dette er ellevill galgen/splatterhumor på linje med Lars Lenth og Øystein Wiik. Og hvis Jussi mener å være samfunnskritisk, noe jeg har lest han mener, også i denne boka, treffer bare ikke sparkene særlig godt. Annet enn som parodi, som du sier.
(Ja, alt er på bordet- spenningen ligger i hvem blir tatt når? Hvor mange lik må til før noen blir tatt? Og de som kanskje overlever, overlever de og kan røpe alt? Og hvordan går det med Rose? Jeg synes nippende vin passet godt her jeg da..;) Må være i forbudstiden tidlig 1900-tall du snakker om , ang det forbudet)