En moderne familie av Helga Flatland

Første feriebok som ble utlest på Hurtigruten i dag, før jeg ankom Bodø, ble Den moderne familie av Helga Flatland. Den startet jeg på i går i bistroen på MS Nordlys rett etter at jeg dro fra Trondheim. 12 timer tok reisen, med måltider, søvn, vandring på dekk, i ganger, trapper, lesing, instragramming og annen surfing på nett. Den moderne familie er en interessant roman, mest fordi Helga Flatland kan å skrive frem så gode karakter. Hun makter å gå i dybden, gi dem liv og skildre samspill mellom familiemedlemmer på en ypperlig måte.  Handlingsmessig er den ikke så spesiell, faktisk ganske ordinær, bortsett fra et et par på 70 år skiller seg.

Kos med bok, kake og kaffe på hurtigruta

Romanen handler om en familie, som tittelen indikerer,  sågar en moderne en. Så moderne at de sytti år gamle foreldrene velger å skille seg til de voksne barnas store forskrekkelse. Liv, Ellen og Håkon er deres voksne barn. Liv, 40,  er gift og har to barn med Olaf. De lever et temmelig streit familieliv. Ellen, 30, er samboer med Simen og de to sliter med å få barn, noe som tærer på forhold og Ellens selvfølelse. Håkon er attpåklatten som bodde hjemme til han var 23 år, en frilynt kar, singel på starten av boka, noe vi etterhvert skal finne ut at hører med til hans frilynte holdninger  om ekteskap og faste forhold som samfunnsinstitusjon.

Olaf feirer 70 år med familien i Italia, en tur han har spandert på dem. Og etter et par dager i Roma, hvor Liv senser at det er noe, foreldrene vandrer for eksempel hver for seg; Sverre i Vatikanet og Torill på kunstmuseum, reiser de videre til en landsby noen mil unna den italienske hovedstaden.

Scenene fra Roma er gjenkjennelige og morsomt beskrevet. Køen utenfor Colosseum feks. Mor Livs overbeskyttende holdning overfor sin 13-årige sønn Agnar som vil inn alene i Colosseum, faren som vil gi ham friheten til å gjøre egne erfaringer.

I bursdagmiddagen til Sverre smeller bomben, Ellen reagerer på at moren ikke vil holde tale for sin mann, og deretter konfronterer hun dem med spørsmålet om hva det er de skjuler, hva er det med dem, hvorfor er moren så unnvikende, merkelig, osv?
Sverre sier det da rett ut: Vi skal skilles. Vi har ikke mer å hente fra hverandre. Vi har vokst fra hverandre.

Vokst fra hverandre, i en alder av sytti?
Barna skjønner det ikke, og særlig Liv tar det tungt, ja, sågar føles hele livet hennes som det faller i grus, basert på en løgn. Ellen og Håkon takler det bedre. Håkon får sågar bekreftet at monogamiet ikke holder i lengden.

Vi blir med barna i deres prosess, sett fra hovedsaklig Liv og Ellens synsvinkel, annethvert kapittel, med Håkons stemme som avsluttende kapittel. Blir kjent med deres forhold til foreldrene, hverandre, til partnere, hvordan dette rusker tak i dem og påvirker livene videre.

Det er interessant og utrolig velskrevet. Som hun kan borre og flette sammen en historie, Helga Flatland. Det er gjort fremragende når jeg etter endt lesing også får forståelse for hvorfor de alle reagerer sånn som de gjør, spesielt Liv, som jeg ærlig talt syntes overreagerte voldsomt, umodent, egoistisk. Hun følte seg sveket av foreldrene, rett og slett. Men også hennes måte å oppleve ting på var logisk, når man får hele perspektivet.

Håkon er den radikale fritenkeren. Skjønt radikal og radikal. Tankene er velkjente fra min ungdomstid, slikt diskuterte vi mye, en del av mine venner og jeg på 70- og  80-tallet. Drømmen om å leve fritt uten tvangslenker som et ekteskap og A4-liv så ut til å være.
Det er morsomt å observere hvor slike ting går i bølger og sirkler. Fra Sartre og Beavouars tid og frem til nå.

Jeg synes Helga Flatland har levert en veldig god roman, en samtidsskisse med mange vinklinger og det brokete samspillet som en familie består av, så mye gjennkjenbart selv om familier er så ulike.
Det jeg savnet var at Håkon ikke kom på banen i egne kapittel før på slutten, men kanskje var det meningen fordi han vanligvis ikke ble hørt? Han skriker det ut omtrent på slutten, dere har jo aldri hørt på meg.. Lillegutten, lillebroren, kun bra nok når Liv og Ellen ikke pratet med hverandre. Men hans tanker orket de ikke å ta alvorlig, lytte til..

Btw så har jeg erfaring med å bli skilsmissebarn i voksen alder. Mine foreldre skilte seg da de var ca 60. Jeg synes også det var vanskelig, ikke fordi jeg ikke forsto det, ikke fordi jeg ikke synes de ikke skulle det, men fordi det dukket opp så mange greier; som hvem skal invitere hvem til jula, lojalitetsproblematikk, med mer. Det er noe med det.. men det er deres liv.

Jeg likte også Flatlands forrige roman Vingebelastning godt, blogginnlegg her
En moderne familie vil nok også hevde seg årets bokhøst!

Andre som har blogget om boka:
Bjørnebok, Beathes bokhjerte, Tine Sundal, My first, my last, my everything

Helga Flatland: En moderne familie, 239 s
Aschehoug 2017
Leseeksemplar