Tilfellet Thomas Quick- en seriemorder blir skapt av Hannes Råstam. Moshonistas biografilesesirkel, august - 17. Ond/gal.

Ond, gal, eller begge deler? I august er kategorien i Moshonistas biografilesesirkel Ondskap og galskap. Enten eller, eller begge deler?  Ikke godt å si. Hva er ondskap? Finnes ondskap? Er onde handlinger resultat av galskap, hva er galskap? Spørsmålene er mange og både filosofien, psykiatrien, religionshistorien og rettsvesenet har befattet seg med disse i årevis.  Jeg synes også dette er kjempeinteressant , men har langt i fra kommet opp med et endelig svar om hva jeg selv tror og mener om dette. Annet enn at jeg synes det er vanskelig å tro at det finnes ren ondskap i form av onde mennesker. Jeg tror mennesket rommer både ondt og godt, og at det er mange ting i oppvekst og miljø som kan føre til de handlinger mennesker utøver. Men jeg lar nå filosofien ligge, og prøver å konsentrere meg om boka jeg har valgt i kategorien ond-gal i biosirkelen denne måned som handler om seriemorderen Thomas Quick.

Hvorfor valgte jeg Thomas Quick?
Svaret er i grunn så enkelt som at jeg hadde den i hylla og at den har stått der en stund. Jeg kjøpte den på Mammutsalg et år, men som så mange bøker jeg kjøper på salg blir de stående på vent. Flere av dem har jeg faktisk fått ut av hylla og lest på grunn av biografilesesirkelen.
Det betyr ikke at jeg ikke hadde lyst til å lese andre biografier; som feks Larsons Djevelen i den hvite byen (om bl.a. en amerikansk seriemorder, dog ikke en ren biografi- men hvor streng skal man være?) , noe av Hitler, Stalin, dr. Mengele, Saddam (kona har skrevet ei bok om han). Hitler og de andre kjente nazistene flommer det jo over av bøker om.  Jeg vurderte også en biografi om Aleister Crowley (har også en om han i hylla) , som gikk under kallenavnet Verdens ondeste mann i sin tid i britisk presse. Kun pga kallenavnet, ikke fordi jeg tror han var ond, for det gjør jeg ikke.  At han likte tilnavnet og spilte opp til det, fordi det ga masse blest, det er nå så, men ond var han nok ikke.  Ikke spesielt gal heller så vidt jeg vet, ikke ut fra psykiatriske termer, men kanskje- i noens øyne-  hvis man definerer det mer folkelig?

Nuvel..
Thomas Thomas, Quick, kvikkere, kvikkest..
Undertittelen; En seriemorder blir skapt, sier egentlig det meste.
Journalist Råstam kom i kontakt med Sture Bergwall alias Thomas Quick flere år etter at TQ hadde bestemt seg for å tie. Råstam ønsket å lage en dokumentar for SVT, og prøvde å få en samtale med ham uten at han hadde for store forhåpninger. TQ hadde de siste årene avvist kontakt med presse og andre utenforstående. Grunnen var at flere hadde begynt å stille spørsmålstegn til tilståelsene. TQ hadde gjennom noen år tilstått 39 drap, hvor mange skal ha blitt gjennomført på en bestialsk måte.  Han skal ha partert lik, spredd dem utover, spist deler av dem, med mer. Han skal ha voldtatt og drept både gutter, jenter, menn og kvinner.

Barndommen
Versjon 1. TQ skal ha fortalt i terapisamtaler at han ble grovt mishandlet og misbrukt som barn. Hans far var overgriper, og han husker det første overgrepet fra da han var tre år. Han hadde seks søsken. Faren var streng og ond, moren også. Moren skal ha drept TQs lillebror Simon etter fødselen og begge foreldrene gravde han ned, noe som Thomas var vitne til. Fordi Thomas var vitne til denne grusomme handlingen fikk han skylden  og ble et hatet barn. Han ble bl.a. straffet med at moren holdt hodet hans under en råk i isen en vinterdag.
Thomas skal ha blitt utsatt for grove seksuelle overgrep av begge foreldrene etter dette, helt frem til han ble gammel nok til å ta igjen, ca ved fjorten års alder.
Familien skal ha vært lukket, et hjem der ingen kom på besøk eller noen så barn leke, ifølge avisene.

Versjon 2. Fremkommet i avhør og intervjuer med søsknene etter foreldrenes død.
Broren Sten-Ove Bergwall har også skrevet bok om sin bror og familien, Min bror Thomas Quick. . der han spurte seg hvem den gale lillebroren egentlig var. Han sier at de sikkert ikke var en perfekt familie, men de var en åpen familie som ofte dro på besøk til andre, en ganske vanlig familie i grunn. Flere av søsknene har høyere utdanning. Foreldrene var arbeidere. Faren arbeidet bl. a. på en kassefabrikk og moren som vaktmester på en skole. For søsknene var TQ påstander om ondskap og overgrep i familien helt ubegripelige. Sten-Ove skrev at han aksepterte at broren kunne oppleve det slik, siden falske minner kunne fremkomme i terapi, men selv stilte familien seg helt uforstående til påstandene. Søsknene opplevd en lys, trygg og kjærlig oppvekst. Sten-Ove kom frem til at Thomas hadde utviklet et uhyrlig vesen inne i seg, et vesen som bare ofrene hadde fått se.  Han advarte mot den manipulerende siden av Thomas, en side familien forøvrig ikke hadde sett noe til.
Broren Ørjan husket Thomas som en begavet, kreativ og meget handlekraftig gutt, men noe umotorisk i sin bevegelser.  Han var utpreget selvstendig allerede som liten. Faren skal ha vært litt autoritær og streng, men hadde en god humor og moren som kjærlig, trygg og stødig omsorgsperson som tok seg av alle barna. Barna ble ikke straffet fysisk.
Broren Torwald skildrer omtrent den samme oppveksten. Thomas var kanskje litt annerledes, han lespet litt, slet med motorikken, snudde om ord, andre kunne le av ham og han ble muligens mobbet i skolen.  De andre søsknene beskriver nogelunde det samme. Alle stiller seg helt uforstående til påstander om vold og overgrep.

Ungdomstiden/tidlig voksen
Thomas skle nok ut i ungdomstiden. Helt hvorfor og hvordan fremkommer ikke helt tydelig, da boka mest handler om det som har skjedd etter at Thomas ble straffet og lagt inn på psykiatrisk. Han begikk overgrep /antastet yngre gutter i ungdomstiden, 1969,  og han var med på et ran i 1990. Førerkort strevde han med å ta, etter flere forsøk. i 1973 ble han prøveutskrevet fra Seter, men stakk ned en mann, så han ble lagt inn igjen i 1974.  Utskrevet på nytt i 1977, det samme året som faren døde.
Han slet med seg selv og ønsket å gå i behandling og få psykoterapeutiske samtaler. Han hadde også et rusproblem.
Moren døde 1983.

Innlagt i psykiatrisk sykehus
Det er mye som tyder på at Sture/Thomas følte seg ubetydelig og liten. Søsknene hadde gjort fine akademiske karrierer, han selv hadde havnet på skråplanet. Han likte å snakke med folk hvor han fikk brukt sitt intellekt. Derfor var det nedtur at han ikke fikk psykoterapi. Han var nok ikke interessant nok som pasient. Da han forsto det, startet det hele.
Siden han ikke ble prioritert til psykoterapeutisk behandling, fikk han noen samtaler med overlegen. Thomas likte godt å prate med ham og det utviklet seg til flere ganger i uken, hvor Thomas åpnet seg. Han begynte etterhvert å fortelle om grusomme ting i barndommen, som han først ikke husket så mye fra, i alle fall ikke noe interessant. Han merket at legens interesse økte da han "husket" noen fæle ting, som seksuelle overgrep. Og etterhvert "husket " han mye mer. Legen fikk veiledning av en mentor i faget, Margit Norell,  ekspert på objektrelasjonsteori, som var rådende i visse psykologiske kretser på den tiden. 80-90-tallet.
I 1980 forsvant gutten Johan Asplund. TQ var da utskrevet fra psykiatrisk.  Det skjedde også flere drap i den tiden TQ var utskrevet, som han senere påtok seg skylden før. Både Trine Jensen, Gry Storvik, Yenon Levi, Charles Zelmanovits, Therese Johannesen ble sentrale saker fremover, samt to somaliske gutter som forsvant fra et asylmottak i Oslo i 1989.

I 1991 begikk Sture Bergwall et bankran. Han ble dømt  for ranet og grov vold i 1991 og ble igjen lagt inn på Seter.  I 1992 ble det planlagt utflytting i egen leilighet. Han skiftet navn til Thomas Quick og reiste med overlege Persson til Bosvedjan. I 1993 traff han psykolog Birgitta Ståhle. Ståhle var også ivrig tilhenger av objektrelasjonsteorien. Slik de tenkte med bakgrunn i denne teorien var at pasientene gjenskapte sine forferdelige barndomstraumer, som feks overgrep, ved å gjøre det selv mot andre. Objektrelasjonsteorien er en variant i den psykodynamiske tradisjonen som igjen springer ut fra den psykoanalytiske tradisjonen.  Det Ståhle også etterhvert brukte var en form for regresjon, der hun førte pasientene tilbake til både barndomshendelser og hendelsene der drapene skulle ha skjedd for å få frem fortrengte minner. I samtaler med henne tilsto han drapet på Johan Asplund, og resten er historie som det heter. Han kom naturlig ikke ut i egen leilighet etter denne tilståelsen. Befaringer, etterforskning, flere tilståelser, mer terapi, etc etc fulgte i årene som kom.

En seriemorder blir skapt
Det er nå det virkelig sjokkerende begynner å skje.
Da de epokegjørende minnene til Thomas Quick strømmet på, begynte stadig flere å fatte interesse for pasienten. Som belønning for å bli dratt med på befaringer på angivelige åsteder, samt fortelle om sine minner til etterforskere og etterhvert en hukommelsesekspert, traumatiske opplevelser som medførte sterk angst og skriketokter, be han "belønnet" med stadig større mengder med benzodiazepiner som Stesolid, Xanor, Sobril med mer.. Og det ville han jo ha.
Det tette teamet besto av psykolog Ståhle (overlege Persson ble sykmeldt og kom aldri tilbake etter at sjefsoverlegen begynte å så tvil om "terapien" til overlegen), etterforsker Seppo Penttinnen, etterforskningsleder Christer van der Kwast, hukommelsesekspert psykolog Sten Åke Christianson . Pleiere og teknikere var også med på åstedsbefaringer som det ble mange av og som kostet millioner.  Totalt sett kostet vel Quicksaken bortimot 200 millioner ifølge Råstam.  Quick greide heller ikke å fortelle/dikte opp /skrøne om sine grufulle ugjerninger uten å være i benzorus.

TQ fremkalte sine minner i stadig mer ruset tilstand fremført i tvilsom regresjon som ble brakt videre til en overivrig etterforsker som tok minnene for sannhet og dessuten fisket med ledende spørsmål. At Quick "husket" minner etter at han hadde vært på biblioteket og lest seg opp, samt lest aktuelle aviser og ble matet med info av etterforskere, var det ingen som brydde seg om så lenge kartet passet med terrenget i den grad at de kunne føre saken for retten.  De som etterhvert begynte å tvile ble skjøvet vekk. Avhørsprotokoller ble også borte, som feks avhøret av Stures lillesøster Gun og informasjonen om at han var i hennes konfirmasjon den dagen Johan Asplund ble drept. Ergo; Quick hadde vanntett alibi for et drap han påsto å ha utført. Boken skreller lag for lag vekk alt grunnlag for alle drapene TQ ska ha gjort.
Hvordan kunne dette skje?
Til og med advokaten til Thomas gjorde alt han kunne for at klienten hans skulle bli dømt, fordi han selv ville det.
Og hva med retten?
Retten forholdt seg til materialet som ble lagt frem, verken mer eller mindre, og at det var mangler og feil der, kunne de ikke rå med, slik jeg har forstått det.

Summa summarium
Et overivrig korps av etterforskere og psykologer, en advokat som tjente gode penger, en presse som kastet seg mer enn villig på sensasjonen Thomas Quick, Sveriges første seriemorder, en trist rusmisbruker som endelig blir et interessant kasus og roter seg inn i noe han ikke greier å komme seg ut av. En neddopet pasient blir fraktet land og land strand rundt som en sirkusartist, med et ekslusivt team av høyt utdannede mennesker på jakt etter nedgravde lik, dog uten særlige funn av beviselig karakter.
Det er så drøyt og sjokkerende at jeg tror nesten ikke det går an. Men det gjør det.
Jeg vet ikke hvordan det gikk med teamet etter at saken raknet, det står det lite om, men så døde Hannes Råstam av kreft før boken ble ferdig, dessverre. Han fikk laget tre TV-dokumentarer om saken og skrevet mesteparten av boka, som ble satt sammen og utgitt etter hans død.
Jeg hadde virkelig skjemtes om jeg hadde vært den psykologen, den etterforskeren, den ansvarlige for  påtalemakta- virkelig. Jeg hadde skiftet navn og funnet meg en helt annen jobb. Kanskje er det det noen av dem gjorde? (Jeg har googlet opp Birgitta Ståhle, men hun er som sunket i jorden. Sten-Åke Christianson har jeg faktisk vært på kurs med, om avhør av barn, og om grooming, men jeg husker ikke når det var )

Hannes Råstam har skrevet en meget grundig og troverdig biografi- dokumentar om Thomas Quicksaken som jeg anbefaler alle som har interesse for samfunn, rettstat, psykiatri etc å lese.
Det er også et etterord med en liten biografi om forfatter og journalist Hannes Råstam som er verdt å få med seg.  Boka er velskrevet og spennende, men skjemmes litt av en del gjentagelser og en litt uferdig struktur, noe man skjønner årsaken til når man leser at forfatteren døde før boka var ferdig.
Men likevel, mer enn leseverdig!

Mer om Hannes Råstam her  prisbelønt journalist, 1955-2012. Døde av kreft 56 år gammel. Han var også musiker og turnerte bl.a. sammen med Bjørn Afzelius.

Thomas Quick/Sture Bergwall  på wiki her, født 1950.
Her er et intervju med Sture Bergwall i Aftenposten fra 2014 hvor han bekrefter mye av det som står i Råstams bok, samt forklarer hvorfor han begynte med løgnene og hvordan det kunne skje.  Bl.a. skal en journalist i aftenposten ha sendt ham informasjon om drap som hadde skjedd i Norge.
Bergwall ble skrevet ut fra tvungen psykisk helsevern i 2014. Han ble frikjent for alle drapene han tilsto. Det ble satt igang gransking av saken, men jeg har enda ikke funnet ut hvordan det gikk med de ansvarlige.
Bergwall sa i intervjuet at han skal skrive tre bøker, sin versjon. Ser frem til dem når/hvis de kommer.

Dagbladet 2015, en artikkel og intervju med/om Bergwall som er fri fra åpen psykiatrisk soning også, og hvor det står at han skriver på sin selvbiografi.  Fri fra dop.

Om dokumentaren The Confessions of Thomas Quick fra 2016 - en dokumentar jeg ikke har sett, men gjerne gjør hvis jeg får tak i den.

Les om mer galskap og ondskap i Moshonistas biografilesesirkel fra den 15.august. Jeg er spent på hvem de andre bloggerne skriver om.

Hannes Råstam, forfatterbilde.

Hannes Råstam: Thomas Quick - en seriemorder blir skapt, 446 s
Aschehoug 2012
Kilde: Kjøpt selv