Food Junkie av Mons Kallentoft. Moshonistas biografilesesirkel oktober -17 #27

Livet. Maten. Døden. 
Bokas undertittel.
Moshonistas biografilesesirkel oktober 2017. Kategori: Mett. Mettere. Mettest. Runde nr 27.
Matmons. Jeg har lest og skal skrive om matMONS Kallentofts selvbiografiske historie Food Junkie.
Kort oppsummert er det en ganske kvalmende bok om en mannlig forfatter og journalist sin fråtsing i reiser, gourmetmat , særdeles dyre viner og annen drikke på verdens mest berømte restauranter.  Han åt og drakk seg så mett at han holdt på å dø av det. Der starter boka.

Mons Kallentoft er kjent for sine krimromaner om Malin Fors og Herkules-serien som han har skrevet sammen med Markus Lutterman. I Sverige er han også kjent som reise- og matjournalist. Type gourmet, skal jeg anta etter det han selv sier om hvem som har gitt ham oppdrag.

Food Junkie starter med en kveld på Operakjelleren i Stockholm. Mons og en venn er der en kveld og spiser et herremåltid uten like med dertil drikke til, hvor Mons som så ofte ikke greier å styre sitt inntak. Det går en masse enkeltglass med vin, siden kompisen ikke drikker alkohol på grunn av en nylig hjerneblødning. Han blir mer enn full. Det åpnes flere flasker fra den eksklusive vinlisten, deretter fylles det opp med flere glass sprit. Magen er stinn av hummer, av rådyr, burgunder, barolo, kaffe, sprit av beste kvalitet, dog med like høy alkoholprosent som all annen sprit, buksa er kneppet opp, det fylles opp enda mer, med ost, med calvados, åtte glass og noe eldgammel cognac. Deretter må han følges til taxien, han greier ikke å gå. Fyllesjuka dagen derpå er forferdelig, og den gir seg ikke. Han sover, våkner, magen er i ulage, det tyter ut alle åpninger og det gir seg ikke.
Det blir ambulanse, sykehuset og de finner ikke ut hva som som feiler han med det samme. Han blir bare dårligere, svever mellom liv og død. Virus. Blodforgiftning.
I denne tilstanden, på sykehuset, minnes han tilbake, slik vi får det fremstilt i denne boka.
Han takker stadig sin elskede kone, sine to barn, for alt de er for ham.
Elskede..
Henne og barna med ham på reiser. Han alene ute på reportasjereiser. På verdens beste og mest eksklusive restauranter i San Sebastian og Barcelona i Spania, i Italia, i Tokyo, på Bali, i New York. De beste vinkjellerne, viner i titusenkronersklassen, måltider til femti tusen, lunsjer fra 4500,- og oppover, alt i jakten på det store mat-kikket, vin-kikket, sprit-kikket.
Om restauranter og kokkers storhetstid, de som var, som El Bulli, som ikke lenger er, som før. Om kokke-kunstnere i særklasse.

Mons beskriver matjakten som en jakt etter et nytt fix/skudd, slik som den narkomane har det. Gourmetknarkare er et annet ord han bruker om sånne som seg selv og sine likemenn. For han er ikke alene i jakten på kostbar nytelse.
Han beskriver en himmelsk lykke når de gastronomiske gleder når sitt klimaks, når han spiser noe han har jaktet på som holder mål, eller bedre. Og det er han villig til å betale enormt mye for. Han skriver for å ha råd til å spise, han spiser for å skrive. Alt går i ett.

I sykesenga prøver han å tenke tilbake; hvorfor ble det slik, hvorfor gikk det så langt? Han skjønner at det er en avhengighet som fører til destruksjon, selv om han ikke vil oppgi nytelsen, men hva er det egentlig som betyr noe?
Ble han så hungrig fordi han vokste opp med en enslig mor som ikke ammet ham? Han ble for tidlig født, er det noe der? Savnet etter far?
Det som kommer frem til slutt er en åpenbaring, gjennom en samtale med hans mor, hennes fortielser som har ligget som en byrde over den lille familien, og helt sikkert lille Mons.
Det barn kan bli bærere av, forfedrenes synder.
Hans mor ble utsatt for overgrep av sin stefar (han lever ikke lenger) fra hun var ei lita jente. Først nå da hun er 72 år forteller hun det til sin sønn, og han spør hva har det gjort med deg? Ditt liv?
Hun har forsaket mye, ødelagte relasjoner med mer.
Javisst, vil et barn fange opp dette, på et eller annet nivå.
Kan det ta form i en jagen etter nytelser i form av mat og drikke, en besettelse, en avhengighet? Som andre kan jage etter narkotika, den perfekte kroppen, gevinster i spill, sex. Sult, Hunger,  jakten etter tilfredstillelse. Metthet.
Mat er følelser. Det er mye følelser i mat. Surrogat. For noen antageligvis.

Mons ble mett i øyeblikket, både følelsesmessig og fysisk. Der og da, frem til neste herremåltid, neste sjeldne dyre vin, neste reise, den kulinariske orgasmen, den perfekte vinens eksplosjon i ganen med synergien av lukt og smak, men han ble aldri tilfreds. Likevel elsker han den gleden mat og vin gir. Han gjør fortsatt det, lidenskaplig, besatt.

På tross av haifinnesuppe (dyreplageri som elfenben, uetisk), abeloneslurping, andre afrodiksia, gammel fransk årgangsvin til ti tusen pr flaske, pisket gammel rom-is, langgrillet spedgris av beste frittgående herkomst  (dyreplageri), røktål-gele og andre sjeldne spesialiteter.

Han slet selvsagt med å holde vekta i sjakk. Etter fete Kobe-biff-måltider i Tokyo sto han timer på tredemølla og sprang. Men holdt det? Han var plaget med ryggen, han gikk til dyre massører i utlandet. Han skrev jo så mye, så det ble nok ubalanse mellom sitting, spising og mosjon, naturlig nok.

Selv om jeg synes det var ganske kvalmende å lese om dette sære og store inntaket av gourmetmat og  alkohol (jeg stusset over mengder alkohol han inntok- står det i stil med den perfeksjonerte gourmeten? Er det ikke bare en finere og dyrere form for alkoholmisbruk? ) sløseriet med penger som disse måltidene kostet (ja, dette er så fjernt fra min verden som det kan bli), så var det også litt interessant å lese fra de forskjellige mat-mekkaene Tokyo, San Sebastian, New York, Bali (ikke det største mat-mekkaet kanskje, men dog noen interessante skildringer derfra, blant annet fra hotellet de bodde på, en av de fine suitene med utsikt ned mot et oppgravd gammelt budhisttempel, et rom som kostet mer enn en årslønn for de fattige arbeiderne, noe Mons faktisk reflekterer over, men han gir seg over; man kan da ikke tenke på alt det triste hele tiden, vi må ta vare på gledene i denne verden, and the life`s going on), om de fineste restaurantene, vinkartene, vinkjellerne, men samtidig erkjenne at det er er verden som aldri blir min, og aldri kunne den ha blitt, like greit er det.  Jeg setter pris på god mat og vin, men denne tildels uetiske toppligaen kan jeg styre meg for. (ja, ikke tilgi meg min moralske standard, den forblir, det går en etisk grense her, uten at jeg skal utbrodere den. Jeg regner med at du skjønner tegningen. )

Food Junkie leste jeg på svensk. Jeg tror ikke boka er oversatt til norsk. Jeg har i alle fall ikke funnet den.

Apropos Kobe-biff , så handlet Truls og Hellstrøm (TV2) om dette da de var i Tokyo i første program i sin nye serie. Før det ante jeg ikke hva Kobe-biff var for noe. Der ble en fyr som passet på kuene og masserte dem og ga dem god musikk i fjøset intervjuet og han forklarte hvor viktig denne pleien var for at de skulle få bra kjøtt uten stresshormoner i. Akkurat det er fint, dyrevelferd tross alt, men det koster mer penger, naturlig nok)


Om Mons Kallentoft på hans hjemmeside, født 1968 i Linkøbing

Et intervju med Kallentoft i Aftonbladet der han snakker om matbesettelsen og Food Junkie

Jeg har lest Zack og Midtvinterblod av forfatteren. Jeg liker stilen hans. Han skriver også tildels veldig lyrisk i denne boka, med sin særegne penn. Det kan bli vel blomstrende til tider, kanskje hadde alvoret best kommet frem med en råere kutting av det poetiske språket? det passer i måltidsskrivelsene, men totalt sett kan det bli for mye etter min mening. Overdådig, som spisingen hans er. Kanskje.

Vil du lese om flere kandidater til Mett- kikk gjerne inn i på bloggen til Moshonista. Der finner du andre matvrak, en rocker og kanskje flere case.

Foto: Gyldendal

Mats Kallentoft: Food Junkie, 318 s
Forum 2013   forum.se
Kilde: Lånt på biblioteket