Kort om Rigels øyne av Roy Jacobsen

Den tredje boka om Ingrid fra Barrøy, øya på Helgelandskysten, kom i 2017. Jeg fikk ikke lest den da, men deltok på et bokmøte med Roy Jacobsen i Trondheim hvor han snakket om romanen. Sist fredag så jeg boka var tilgjengelig som ukeslån på biblioteket og rasket den med meg. Nå er den ferdiglest.

Her er det jeg skrev etter bokmøtet:

"Roy Jacobsen.
Man trenger ikke å si noe mer enn at han nå kommer med bok tre om Ingrid på denne øya på Helgelandskysten. Og når han står der og snakker om krigen og Ingrid fra Lurøy, og denne russeren som antagelig er far til barnet hennes, og alt det som ikke er så enkelt likevel etter rettsoppgjør og krig, og følelser så stritter hårene på mine armer.. Og han nevner Helgeland, Trøndelagskysten og Skorovatn, og jeg mister tråden og forsvinner...
Skorovatn?
Men jeg snakker med ham etterpå. Han sa det er så mye historie i Skorovatn, og noe er med her.
(søstra mi har feriehus der, og jeg skal dit ei helg snart for å plukke tyttebær og gå på Puben til Inge Stallvik)

Litteratur, romankunst, intuisjon, fortellinger, inspirasjon--
Jeg tror ikke at forfattere engang alltid kan forklare hvor det kommer fra. "

Gamle bygninger i Skorovatn (foto: Anita Ness)

Vel, og så gikk det fire måneder før jeg fikk lest romanen. Men det får man skylde den rikholdige bokhøsten for. Too much books, too little time etc..

Så mange har anmeldt boka, både i aviser og på blogger at jeg velger ikke å referere så mye av bokas innhold og dra linjene til de to forrige. De kan du lese om her og her

Som de andre to bøkene i serien, så er denne også ganske langsom og stillferdig, i alle fall i starten. Eller; mer i starten enn senere.

Likevel er det så mye dramatikk og lidenskap her. Det er sterke naturskildringer og møter med mennesker. 

Ingrid tar med seg datteren Kaja, 10 mnd, på reise for å lete etter Kajas far, russeren Alexander som overlevde forliset på Rigel og havnet på Barrøy, reddet av Ingrid.

Ingrid reiser med båt, til fots, med tog, og underveis får hun hjelp av så mange gode folk. Hun får mat, hun får overnatting, hun får råd og tips om hvor Alexander dro videre. 

Hun treffer noen som har møtt ham , som hjalp ham videre på flukten, noen som vet noe om hvem som kan ha møtt ham.  Men mange holder tilbake ting, og Ingrid som værer, føler, - hva er det de ikke vil si? Narrer de henne? Lyger de? 

Ingrid besøker Skorovas, gruvebygda i Nord-Trøndelag. Her treffer hun Herman Vollheim og datteren Mariann i Stallvika og får bo der på tross av en vanskelig start i kontakten, får hjelp videre av Mariann og en klokke av Herman som blir glad i Ingrid og ungen.  Med båt over Tunnsjøen, forbi Gudfjelløya, et hellig fjell hvor det skjedde ofringer, videre til Nordli og Røros for å treffe han som Alexander flyktet sammen med. Her blir hun også noen dager. Han godt skjult, enda, fordi etterkrigstiden ikke er like lett for alle. Han  med sine traumer, hun med sin ungdommelige lengsel. Men en dag må hun videre. Hun vet nå hvor Alexander dro, Henrik sa det som det va. Enden på reisen er i Mysen, leiren for krigsfanger.  Han er ikke lenger der, men noen kanskje vet noe mer. 

Va det hær ho Ingrid gjekk? spør søstra mi..  Skorovatn (foto: Anita Ness)

Det er skildringen av den målbevisste , naive, men sterke Ingrid, bærende på en ti måneder gammel baby gjennom Norge, det er det sterke med fortellingen. Hun fortsetter selv om hun er motløs, utslitt, sulten, fortvilt, selv om Kaja gråter og folk møter henne med stor undring, men mest med godhet. 

Og så er det alt det andre, som ligger under, som vi får et lite glimt inn i; etterkrigstiden, hvem som var på hvilken side, gråsoner, arrene etter en krig, og ikke minst hva som skjedde med de russiske soldatene da de kom tilbake til Sovjet. Den infoen får vi i etterordet, men dog. Underveis kan vi håpe at det gikk bra med Alexander, at de treffes igjen, at hun får vite, skjønt vi aner at håpet er fåfengt-- og jeg tar meg i å ønske at hun blir hos Herman, eller Henrik. La jentungen få en trygg oppvekst, en stefar som vil ha henne. 

Skildringene av Kajas reaksjoner på morens følelser er virkelig gode. Ingrid som er så "borte" at hun ikke hører Kajas gråt, men mest av alt Ingrids kjærlighet og omsorg for henne. Om å vaske og tørke bleier på sekken, det daglige stellet, matingen.

Ekstra artig er det å lese at de går i Trøndelag, steder jeg har et forhold til, steder jeg har vært. Spesielt Skorovas(s/tn) hvor jeg har vært et par ganger det siste året, siden min søster har feriested der. Sist kjørte vi til Tunnsjøen og jeg fikk høre sagnet om Gudfjelløya. I dag bor det to brødre der som driver gård og loser turister over vannet og opp på fjellet. 

Dette ble visst ikke så kjempekort likevel. Men vil du lese enda mer, så har blant annet Rose-Marie, Tine  og BokbloggBerit skrevet om boka, samt en del anmeldere som kan googles opp.

Mine innlegg om:

Hvitt hav og De usynlige

Roy Jacobsen: Rigels øyne, 231 s

Cappelen Damm 2017

Kilde: Lånt på biblioteket

Ingrid fra Barrøy, like sterk som Bjørnen i Skorovatn (foto: Anita Ness)