Marilyn av Gloria Steinem og George Barris . Moshonistas biografilesesirkel februar -18

Kategori: Uoppdragne piker. Valgt av Mari.

Litt om valget: Jeg hadde flere aktuelle kandidater og enda flere dukket stadig opp da jeg kikket i hyllene mine. Primært ønsker jeg å lese noe av det jeg har der. Problemet med et kategorivalg som Uoppdragen pike, er at man ikke helt vet om det er tilfelle før man har lest boka. Dessuten så er det jo et definisjonsspørmsål hva som er uoppdragent. Er det å være frekk? Tøff? Modig? En som går egne veier? En opprørsk person? En person med dårlig oppdragelse, en uhøflig person? En egoistisk drittsekk? Bitch? Eller en som andre, feks voksne har definert som uoppdragen? En som har gått mot konvensjonene og ikke funnet seg i alt?  Ja, si det.
Jeg hadde en antologi; Bitch av Elizabeth Wurtzel, som hadde passet godt. Men det er ikke akkurat en biografi, selv om Mari er åpen for diverse crossovers.  Jeg vurderte Simone Beauvoirs En veloppdragen ung pikes erindringer.  Med en slik tittel måtte det vel finnes noe uoppdragent som gjorde henne veloppdragen? Feminist ble hun også i en tid det var ganske uhørt. Så har vi Gerd-Liv Vallas memoarer, sikkert ikke en pusekatt som ung heller. Samt flere.. Og Blonde av Joyce Carol Oates om Marilyn Monroe. Jeg skummet og fant vel fort ut at Marilyn antageligvis var det motsatte av uoppdragen, og boka er lang som et uår. Med liten skrift, pocket, liten skrift hadde også boka til Simone. Men så fant jeg en gammel bok om Marilyn i hylla, en lekker bok med vakre fotografier av George Barris som jeg kjøpte på salg for mange herrens år siden. Den kostet 44,- . Det var halv pris den gangen, av 88,-. Prislappen sto på. Så ble det den, stor skrift- akkurat det jeg trengte nå.

Mange valg.. vanskelige valg..

Beklager lang innledning, men jeg synes det er greit å grunngi sine valg.

Jeg ante nok at Marilyn ikke var spesielt uoppdragen, men jeg lot det stå til. Hun var akkurat det motsatte. Hun var en pleaser. Hun ga av seg selv til den som ville ha. Hun ville kun ha kjærlighet, nærhet, og hun mente at hun ved å gi kroppen sin til andre ga dem en gave, den gaven hun kunne gi. Hun ønsket at andre skulle føle behag i henne. Særlig menn. Hun ble også forført av en kvinnelig dramalærer, men det følte hun ikke var så greit. Men hun var ikke bare en pleaser, hun var ganske så sammensatt skal vi tro Gloria Steinem. Hun hadde drømmer, ambisjoner, ønsker, men det hadde lite retning med unntak av skuespillerdrømmen. Hun var et skakkjørt menneske, en skjør blomst, et ulykkelig barn som hungret etter den nærheten hun selv aldri fikk som barn. Et åpent sår, et stort verkende hull. 

Jeg skal allikevel prøve å finne noe uoppdragent ved henne, men først litt historikk.

Marilyn Monroe er kunstnernavnet Hollywood ga henne. Hun ble født Norma Jeane (Mortenson) Baker (Du har vel hørt Elton Johns sang Goodbye Norma Jeane? Originalen; før den ble omgjort til Lady Dianas sang) Norma Jeane kom til verden 1. juni 1926 og døde 5.august 1962. Hun ble 36 år. Hennes mor var alene med henne, siden faren stakk av. Mora hadde to barn far før, som en tidligere ektemann hadde tatt med seg. Mora jobbet dag og natt for å prøve å forsørge seg og datteren, men hun greide ikke det i tillegg til å ta seg av lille Norma Jeane, så hun satte henne bort til et par i nabolaget; Bolenders, som fikk betalt for det. Mora kom og besøkte datteren i helger og ellers når hun hadde anledning. Paret var svært strenge og tukt inngikk i oppdragelsen, slag med lærrem når hun gjorde noe galt, som å velte en skål med cornflakes eller ta trehjulssykkelen til en sønn i huset. Normas bestemor bodde i nærheten og en dag tok hun med seg Norma fordi hun ikke greide at fosterfaren ga henne juling.
Hos mormor kunne hun heller ikke være så lenge, da hun slet psykisk med sterke depresjoner og mani. Marilyn har fortalt om et minne fra den tiden at hun våknet med en følelse av å bli kvalt, som om noen hadde holdt en pute over hennes ansikt.  Steinem skriver at det kan ha skjedd, men det finnes ikke noe bevis. At mormor var uberegnelig og kanskje trodde hun reddet jenta på det viset, kan være en hypotese.
Mormor ble innlagt på psykiatrisk hvor hun kort tid etter døde av hjerteattakk som følge av en manisk fase.

Norma bodde etter dette i flere fosterhjem, et barnehjem og en stund hos sin mor som så gjerne ville ha henne, men ikke greide det mer enn et par år, før hun også knakk sammen psykisk og ble innlagt.
Mor hadde korte opphold ute før hun ble innlagt for alltid.
Marilyn skal også ha blitt utsatt for overgrep da hun var åtte år av en mann som leide i huset der hun bodde, men det er noe uklart hvem og om det kan ha vært en av fosterfedrene.  Noen av biografene hennes skal ha betvilt overgrepshistorier, fordi hennes første ektemann som hun giftet seg med da hun var 16 år skal ha fortalt at hun var jomfru. Det Steinem problematiserer i boka er blant annet at mennene som hadde skrevet biografiene ikke greide å tenke seg at det fantes andre former for overgrep og voldtekt enn samleie når det gjelder så små barn. Det tror jeg Gloria Steinem kan ha veldig rett i.
Vi snakker tross alt om en tid da kunnskap om dette ikke var særlig utbredt. Og holdningene var veldig mannsdefinert.

Boka til Steinem og Barris er fra 1987, og Steinem var en kjent feminist. Barris var en anerkjent fotograf som ble veldig glad i Marilyn. Han tok bildene som er i boka noen få uker og dager før hun døde. Planen var at de skulle bli en bok sammen med en selvbiografi som Marilyn jobbet med. Så langt kom de aldri. Barris var helt knust etter hennes død og prosjektet ble lagt på is, men bildene ble tatt frem 25 år senere da han traff Gloria Steinem.

Bildene er nydelige, og det er lett å se hvor magnetisk utstråling Marilyn hadde, også når hun var midt i 30-årene.  Marilyn startet karrieren sin som fotomodell. Hun ble giftet bort da hun var 16 år fordi moren, vergen og fosterhjemmet som måtte gi opp pga flytting ikke ønsket at hun skulle på barnehjem igjen.  Mannen hennes ville ha en vanlig kone, men Marilyn var ikke spesielt huslig av seg og hun likte å arbeide ute. Hun jobbet på fabrikk og ble tatt bilde av der i en forbindelse og ble snappet opp av modellspeidere. Hun var på flere auditions, men fikk høre at hun hadde for mye sexappell til å være modell for vanlige klesfirma.  Badedraktmodell derimot, det kunne passe. Hun var brunette den gangen. Gradvis våknet skuespillerdrømmen hos Marilyn. Hun likte å holde på med rollelek også som barn, men å kunne ha dette som yrke ble en realitet for henne nå. Hun fikk gå på modellskolen gratis, men brukte mye av sine egne penger til å ta timer i drama og sang.  Mannen hennes likte ikke at hun hadde egne drømmer, eller han skjønte det ikke, så det ble etterhvert bare krangling når han var hjemme.  Hun ba etter få år som gift om skilsmisse.  Marilyn jobbet hardt for å komme seg inn i filmbransjen og selv med et godt utseende var det ikke lett å få jobber. Hun fikk statistjobber og det løsnet etterhvert. Hun ble bedt om å farge håret blondt - noe hun egentlig ikke ville- og hun måtte lære seg det spesielle smilet, en egen måte å gå på, og hun lå med filmfolk for å få roller, som "alle på den tiden gjorde", ifølge hennes utsagn. Det tror jeg nok.

Marilyn var gift med sportshelten Joe diMaggio i to år, med den intellektuelle Arthur Miller i 4-5 år, og hadde forhold til flere kjente menn i showbiz og politikken, blant annet Frank Sinatra og Kennedybrødrene John og Bobby.

Boka tar for seg Marilyns forhold til menn, seksualitet, jobben, pillemisbruket, ensomheten, med mer. Hun var omsvermet, hun var som en magnet. Hun var ofte utro da hun var gift. Hun var redd for å være alene, hadde store søvnproblemer og etterhvert et omfattende bruk av piller av ymse slag samt at hun drakk stadig mer. På slutten hadde hun et forhold til John F. Kennedy som var blitt president, men det var nok ikke noe nært følelsesmessig forhold, antageligvis kun fysisk og noe vennskap. Kennedybrødrene var visstnok oppdratt til at det var helt ok å ha elskerinner, men Marilyn ønsket seg først og fremst nærhet og trygghet, noe som Bobby til dels kunne gi henne selv om han var gift. Ellers virker det som hun lette etter både far og mor og den omsorgen hun aldri fikk som barn gjennom forholdene sine, noe intet vanlig menneske kunne gi henne. Kroppen sin kunne hun gjerne gi bort, men hun hadde også vist protester mot at hun kun ble sett på som sexobjekt og dum blondine. Hun var opptatt av politikk på sitt vis, hun leste mye, både Tolstoi, Rilke, Keats og tyngre ting, hun ville gjerne lære. Hun skal ha sagt at hun drømte om å studere i New York og bli jurist. Ganske utenkelig på den tiden, så man kan undre seg over hvor hun fikk disse tankene fra.  Selv hadde hun ikke engang gjennomført ungdomsskolen.
Marilyn glemte aldri hvor hun kom fra. Hun led med de fattige, var opptatt av menneskerettigheter, urettferdighet, raseforskjeller etc. Hun var veldig glad i dyr og hadde godt lag med barn. Hun ønsket seg barn selv, men det passet ikke inn når hun skulle være skuespiller. Filmbransjen godtok ikke det. Hun hadde flere aborter, og sterke menstruasjonssmerter, antageligvis på grunn av det. Abort var illegalt på den tiden, så det ble vel deretter.  Da hun ble eldre, prøvde hun å bli gravid med Arthur Miller, men det lyktes ikke. Marilyn følte seg aldri fullverdig kvinne før hun fikk barn, har hun på forskjellig vis uttrykt.  Det kan også være at pillemisbruket startet med de sterke smertene. Og det ene fulgte det andre. På den tiden fikk kvinner piller for alt mulig, for å roe seg, for å holde det gående etc. Også skuespillerne fikk piller for å holde ut.  Marilyn gikk også til psykiater. Pyskiaterne på den tiden var Freudianere på sin hals og det feminine skulle være passivt. Gloria Steinem mener at hun ikke fikk noe hjelp der, heller det motsatte, at hun ble fanget i en stereotypisk kjønnsrollemønster som et passivt kvinnevesen.  Akk, kvinne ditt navn er depresjon. Sannere kan det ikke bli for et menneske som Marilyn, sårbar, som et barn, med morsarv og mormors arv, et forsømt barn fra hun var veldig liten. Utnyttet, harsellert med, en kvinne som andre kvinner følte seg truet av fordi de var redde for sine menn som ble fascinert av Marilyn. En kvinne som andre kvinner ignorerte, eksluderte, baksnakket. En folk egentlig ikke tok særlig alvorlig. Bortsett fra menn som gjerne ville smykke seg med henne. Hun var en slik type som de kunne få lov til å være sterk mann sammen med. Men de tok nok heller ikke hennes intellekt og drømmer så veldig alvorlig de heller. Som skuespiller viste hun også et komisk talent.

Jeg skulle finne noen uoppdragne trekke ved henne. Noe har jeg vært innom. Et annet er at hun likte å kle av seg. Som barn gjorde hun det, noe som kan handle om at de pietistiske fosterforeldrene hennes absolutt ikke tålte det. Kanskje var det et slags  stille ubevisst opprør. Hun fortsatte med å kle av seg. Da hun var voksen elsket hun å gå naken i leiligheten sin og hun  brydde seg ikke om at det var andre der. For henne var det ikke noe seksuelt i det. Hun følte seg vel fri, det var naturlig. Så om det startet med noe uoppdragent over seg, så ble det en vane for henne.

En ting som også må nevnes er omstendighetene rundt hennes død. Det har vært mange konspirasjonsteorier om dødsfallet, noe Steinem også refererer til. Alt fra at det var filmindustrien som drepte henne, mafiaen (som Frank Sinatra var koblet til), Kennedy-familien eller noen som stod  dem nær siden hun begynte å bli en politisk belastning pga sin uberegnelighet. FBI, CIA eller andre for å dekke over noe? Kennedy selv? Kommunistpartiet?
Jeg tror nok det er mest sannsynlig at hun døde ulykkelig på egen hånd. Kanskje var det ikke villet, kanskje var det det. Fakta er at hun døde av en overdose med sovepiller i sin egen seng.
I tiden før hadde hun det dårlig. Hun var skilt for tredje gang. Hun ønsket seg en ny mann, ikke bare være elskerinne. Hun følte seg mislykket som kvinne som ikke fikk barn. Hun mistet rollene. Hun ble betraktet som bortimot arbeidsufør på grunn av stadige forsentkomminger og et økende rusmisbruk, hun glemte replikker, hun var livredd, full av angst.  Hennes liv endte tragisk.

Denne boka grep meg. Historien om Marilyn Monroe grep meg. Kombinasjon tekst og bilder var særlig sterkt. Det er ekstra interessant at den er skrevet av Gloria Steinem som har et feministisk perspektiv. Hun drøfter, reflekterer, viser Marilyn fra flere vinkler. Fabulerer over hvem Marilyn kunne vært i dag, hvem hun kunne blitt hvis hun hadde levd. Da boka ble skrevet hadde Marilyn vært 60 år hvis hun hadde levd. (og i dag 90 år) Hadde hun greid å leve med en aldrende kropp og ansikt? Hadde hun greid å komme ut av pillemisbruket slik som Elizabeth Taylor? Kunne hun greid å skape seg en karriere som en mer seriøs skuespiller som Shirley Maclaine? Jane Fonda? Who knows..

Da boka ble skrevet på midten av 80-tallet, var det allerede gitt ut ca 40 bøker om Marilyn Monroe. Hvor mange som har kommet etterpå, vet jeg ikke.

Mer om Marilyn Monroe på wiki her

Her kan du se noen av George Barris sine bilder som også er i boka

Om andre uoppdragene piker finner du i Moshonistas blogg her

Gloria Steimen og George Barris: Marilyn, 182 s (store sider)
Det norske samlaget 1987